Journal

NO
06/10/14 • ◠ Focus: Public ArtReview : Astrid Helen Windingstad

Viva La Aktivisme

NO
06/10/14 • ◠ Focus: Public Art Review : Astrid Helen Windingstad

Viva La Aktivisme

The annual Nuart Festival took place between Sept 4-7th 2014, leaving a number of new artworks on the streets of Stavanger. The festival's indoor exhibition is on view at Tou Scene until Oct 12th. Art historian Astrid Helen Windingstad has taken a look at both the indoor and outdoor works for CAS. This post is in Norwegian only, but you can read more about Nuart here.

Gatekunstfestivalen Nuarts niende inkarnasjon ypper til kamp mellom aktivistisk gatekunst og lovlige veggmaleri. Sistnevnte er blitt ekstremt populær blant annet gjennom kuraterte gatekunstfestivaler over hele verden, og flere av disse får kritikk for å ekskluderer aktivistiske tema på grunn av kommersielle, institusjonelle eller politiske interesser. I tillegg til nye verk ute i byen og inne i galleriet på Tou Scene foregikk formidlingsprogrammet Nuart PLUS under åpningshelgen. Den bestod av debatter, kunstnerpresentasjoner, og foredrag under overskriften ”Muralism vs. Activism”. Men det var ikke bare PLUS programmet som diskuterte årets tema. Flere av kunstnerne har arbeid både inne på Tou Scene, og ute i Stavangers gater hvor de implisitt eller eksplisitt reflekterer over temaet, og undersøker hva som skjer når en subkultur tar steget ut i populismen.

Det vi i dag løst omtaler som gatekunst, har blant annet røtter tilbake til graffitikulturen som vokste frem på begynnelsen av 70-tallet. Graffiti karakteriseres av komplekse og abstrakte bokstavformasjoner, og politiske og allegoriske temaer. Den anerkjente franske graffitikunstneren Tilt er kjent for boblebokstavene inspirert av undergrunnstegneserier. De finner vi i hans installasjon på Tou Scene, og i Stavangers gater. Men dagens gatekunst kan også spores tilbake til ”muralismen” fra begynnelsen av 1900-tallet. En av dem som malte store sosialistiske veggmalerier var den mexicanske kunstneren Diego Rivera. Han var opptatt av kunstens evne til å formidle sosiale og politiske tema når alle andre var opptatt av abstraksjon, og inspirerte blant andre kunstnerne som malte veggene på Oslo Rådhus.

Aktivismens konsept

Franske Mathieu Tremblins bidrag innerst i en av Ølhallene på Tou er en stor blå vegg med grafittiskrift som er overraskende estetisk og asketisk. Med den blå veggen som bakgrunn kan du digitalt sette deg inn en annen bakgrunn. Du kan ta et bilde av deg selv og sende det til Tremblin, så får du et i retur. Tremblin har også laget The Facebook Wall ved det gamle jernbanesporet i tunnelen ved Fisketorget. Påveggen står det «Write Something», og er en kopi av veggen Facebook-selskapet har ved sitt hovedkvarter. Pådenne måten inviterer Tremblin folk pågaten i Stavanger til åskrive påveggen hans. Begge verkene har flere meningslag, men tar opp ideen om at gatekunst generelt lever to parallelle liv, ett i det fysisk offentlige rom, og den andre i et virtuelt offentlig rom via sosiale medier.

Amerikanske John Fekner bruker ord og tegn i sine verk for å skape bevissthet rundt byområder, miljøspørsmål, eller sosiale tema. I forbindelse med Nuart 2014 har Fekner dandert en installasjon med gamle fjernsynsapparater. Noen av dem med tekst som DECAY og BROKEN PROMISE, som kan minne om Keith Harings fjernsyn med dollartegn. På 70-tallet brukte Haring massekulturens ikoner de fleste kunne forholde seg til for å bevisstgjøre maktstrukturen som ligger bak fjernsynskulturen og reklame. Fekners installasjon er en god påminnelse, men blottet for særegenhet. Portugisiske Maismenos har en lignende agenda som Haring og Fekner, men kler sitt prosjekt i en litt annen drakt. Maismenos intervensjonsprosjekt reflekterer over sosiale konsekvenser av politisk-, sosial- og økonomisk modeller som er styrende i dagens samfunn. Maismenos er et uttrykk, redusert til en enkel ligning av motsetninger; mer/mindre, positiv/negativ, svart/hvit, som reflekterer hans prosjekt. Dette kommer til utrykk i et pluss/minus tegn som han signerer sine verk med. På bortebane fungere prosjektet til en viss grad som en bevisstgjøring. Som aktivistisk prosjekt fungerer det nok best på hjemmebane.

Et av Maismenos prosjekt finnes påveggen ved siden av Fekners installasjon hvor det står skrevet ”The Medium is the Mess age”. Miguel (som er hans virkelige navn) har kuttet bokstavene ut av forskjellige typer aviser, blant annet Rogalands Avis, VG, Dagens Næringsliv og Financial Times og spiller skarpsindig påMcLuhans kjente uttalelse ”The Medium is the Message”. PåLervigstunet står skulpturen Ti øre timen som hedrer arbeidere i hermetikkindustrien. På brettet med fisk som skulpturen bærer, har Miguel bygget en miniatyr oljeplattform med plastgjenstander (søppel) han har funnet i området. Slik gjør han oss oppmerksomme på kontrasten mellom Stavangers fortid og nåtid. Han har og gitt skulpturen nytt navn; Ti milliarder om dagen. En meget stedsspesifikk og snedig kommentar på Norges pengebinge.

 

Veggmaleri

En annen som fanger opp Stavanger som oljeby i sitt verk er kunstner og miljøingeniør Andreco. Italienske Andreco har dekorert fasaden til en bygning i Badedammen med sin geometriske tolkning av en bergart, funnet i jorden i nærmiljøet. Fra denne steinen drypper det noe som kan se ut som olje. Dette er et stort veggmaleri som tar opp forholdet mellom mennesket, og deres miljø, i abstrakte og estetiske former. Samme typen geometriske former er å finne på Andrecos store flagginstallasjon i Ølhallen. Man blir tvunget til å forholde seg til dem, der de henger midt i rommet, foran de iranske brødrene Icy & Sots svevende og fortryllende installasjon av et kvinneansikt, omringet av små fugler svarte som olje.

På en forlatt bygning i sentrum har den Madrid baserte kunstneren SpY skrevet, i stort format, ERR på den ene veggen, og OR på den andre veggen. Et enkelt, men viktig budskap. Det verket som skiller seg mest fra graffitikulturen og aktivisme er spanske Borondos bidrag. Hans husveggmaleri på Storhaug har et malerisk og ekspressivt utrykk som skiller seg fra de strengere linjene du finner i graffiti. I motsetning til Tilt som er opplært på gatene i Frankrike, har Borondo en akademisk bakgrunn fra Académie des Beux-Arts. Dette medieres i veggmaleri som er mytiske med røffe og samtidig sårbare penselstrøk. I Ølhallene henger gamle vinduer med avskrapt maling på vindusflaten, hvor Borondo har skrapet frem figurative motiver som lager skygger på veggen bak. Sett i forhold til tradisjonelle graffitikunstnere som Tilt og SpY er Borondo en original nykommer i gatene.

Aktivisme eller ikke, gatekunst anno 2014 finnes i mange former og varianter. Nuart-festivalen reflekterer dette mangfoldet ved å legge til rette for aktive, kreative og intellektuelle miljø, enten det betegnes som graffiti, aktivisme eller veggmaleri. Men et spørsmål dukker dessverre opp; hvor er de kvinnelig kunstnerne? Det fantes ingen kvinnelige kunstnere på plakaten i år. Det kom om lag femten kunstnere til Stavanger i høst. De har satt spor etter seg, ikke bare på Tou Scene. De kan oppdages over alt i byen. Det er bare å se opp!