Journal

NO
21/02/20 • Review : Siren Løkaas

Kunsten å imitere sin egen kunst

NO
21/02/20 • Review : Siren Løkaas

Kunsten å imitere sin egen kunst

Siren Løkaas skriver her om Kenneth Varpes utstilling «Fluid Pose» i Bryne Mølle, som i følge henne evner å dra beskueren inn ”på en altoppslukende måte,” men som også lukker seg om seg selv i en kyndig men ensartet utforskning av egne kunstneriske prosesser og kunsthistoriske motiv.

Opplevelsen av Kenneth Varpes arbeider endres ettersom man beveger seg rundt i utstillingen «Fluid Pose». Idet man kommer inn i utstillingslokalet i Bryne Mølles tredje etasje, ser man flere maleri som tilsynelatende er oljemaling på lerret, men når man trer nærmere ser man at øyet har blitt lurt. Verkene, som er gjort med akrylmaling og blyant på ubehandlede lerret, etterlikner akrylmaling med en slik presisjon at man nærmest kan lukte den våte malingen. Som tittelen på utstillingen «Fluid Pose» antyder, poserer eller imiterer materialet seg selv, nemlig akrylmaling. En interesse for forholdet mellom form og innhold skaper grunnlaget for utstillingen, som undersøker konvensjoner og utrykk knyttet til maling, kullstift, leire og blyant.

 

«Fluid Pose» er en serie som består av ti malerier hvor kunstneren utforsker forholdet mellom farger, motiv, og materiale. Det første verket man møter, untitled (composition in colour #1) fra 2018, har seks forskjellige farger. Motivet forestiller pastose — maling i tykke malingslag, som i dette tilfellet ser ut som om det nettopp har blitt presset ut av tuben og smurt på lerretet i abstrakte formasjoner. Arbeidene i utstillingen virker som umiddelbare kunstneriske handlinger på lerret eller plate, men er nøyaktige studier. De er utført med kunstnerisk bearbeidelse som kan sammenlignes med klassisk kunst — detaljert og realistisk.

 

Det er hovedsakelig verk som imiterer maling som utgjør utstillingen, men også tegninger og malerier av sparkel, maskeringsteip, MDF-plater og leire. Varpe har blant annet imitert en MDF-plate (en type trefiberplate) festet til en annen MDF-plate med maskeringstape. Han har valgt en MDF-plate som motiv, og malt den i detalj på en annen MDF-plate — en morsom vri hvor motiv og verk bokstavelig talt speiler hverandre.

Kenneth Varpe, untitled (composition in colour #1), 2018. Akryl og blyant på ubehandlet bomull, 60cm x 80cm. Foto: Kenneth Varpe.

Utstillingsarkitekturen gjenspeiler kunsten man ser i rommet. Det er satt opp lettvegger i en labyrintaktig konstruksjon midt i rommet. Verkene er plassert på begge sider av veggene. Noen sider er malt, mens andre ikke er bearbeidet, og er dermed bare plater og planker med synlige spikre. Gjennom utstillingsarkitekturen får man inntrykk av at veggene har en forside og en bakside. Noen verk er malt på MDF-plater, mens andre er malt eller tegnet på lin eller bomullslerret. Disse forskjellige materialene speiler veggene de henger på. Merkelig nok fører de uferdige veggene til at verkene som henger der virker like viktige, om ikke viktigere, enn de som henger på ”forsidene.” De bare veggene lar verkene som er malt i gråtoner komme fram uten at noe annet kjemper om oppmerksomhet. De mer fargerike verkene på de malte veggene, som har fargers som går igjen i utstillingens verk, trekker oppmerksomheten til seg på en annen måte, men uten å overdøve arbeidene på veggenes baksider. Dette spillet mellom ferdige og uferdige vegger er en av de grepene som drar meg inn i utstillingen på en altoppslukende måte.

 

Man må bevege seg rundt i rommet uten at man får noe anvisning til hvordan dette skal gjøres. På denne måten skaper kunstneren mulighet for publikum til å skape sin egen rute mellom verkene, og man danner sitt eget forløp og forbindelse mellom verkene. Utstillingsarkitekturen gir også publikum mulighet til å ta inn hvert verks detaljerte utføring, og gir balanse og harmoni til det som ellers ville vært galleriets sedvanlige hvite kube.

 

Alle verkene er detaljert utført, men det er bruken av skyggelegging og lys som skaper opplevelsen av dybde og realisme i verkene. Varpe er inspirert av grisaille, en teknikk som ble mye brukt i arkitektur under renessansen og middelalderen, hvor man maler i gråtoner og imiterer andre ting som gips, stein eller marmor på en mest mulig realistisk måte. Noen studier av leire i «Fluid Pose» bærer også tittelen Three Islands (the grisaille series) og er fra 2012, men er utført i olje på MDF-plater.

 

Det er flere referanser til klassisk kunst, men i utstillingskatalogen forklarer Varpe at han snur opp ned på den tradisjonelle klassiske malerkunsten, hvor man i flere hundre år først skisserte en forstudie til et maleri med blyant for så å male verket. Varpe maler først intuitivt, og bruker deretter maleriet som skisse når han lager en imitasjon. Han bruker også blyant, lyssetting og fotografi av maleriskissene som del av prosessen.

Etterhvert som man beveger seg gjennom utstillingsrommet oppdager man at kunstneren utforsker flere materialer som refererer til egen kunstnerpraksis. Alle de tegnede og malte verkene i «Fluid Pose» tar utgangspunkt i materialer som kunstneren selv bruker eller har brukt. For eksempel maler han en mindre MDF-plate på en MDF-plate ved å bruke høylys og skygge. I en annen del av utstillingen er motivet leire og tråd, malt på MDF-plate; på denne måten blir platene både brukt som motiv og medium. I det ligger det en interesse for hvordan noen materialer kan imitere andre materialer.

 

Varpe forklarer selv at da han jobbet med materialer som leire og tråd, fotograferte ham dem, for så å male og tegne dem. Han skaper noe fysisk og spontant, for deretter å kunne bruke fotografiet som skisse. Varpe har ikke jobbet med maleri på mange år før arbeidene til «Fluid Pose» ble laget, og det er ikke vanskelig å se at denne tilnærmingen er en leken studie av eget materialbruk. På denne måten får også publikum mulighet til å være en del av en kunstnerisk prosess, samtidig som man får ta del i en lek med materialer utført med meget stor kyndighet.

 

Studiene av maling kan minne om en versjon av Roy Lichtensteins ironiske serie av malerier med tittelen Brushstrokes fra 1965. Mens Lichtenstein ironiserte over de abstrakt ekspresjonistiske kunstnernes opphøyelse av egne penselstrøk, bruker Varpe studier av maling til å utforske maling som motiv, og ikke som kunstnerisk verktøy eller index. På den måten lager kunstneren verk som utforsker medium han selv bruker på en ny måte. Ved å male leireklumper eller MDF-plater i minste detalj oppstår en ny forståelse for materialene. Både Lichtenstein og Varpe bruker metoder til å undersøke maling og skape nytt innhold eller betydning. Lichtensteins verk distanserer kunstneren fra innholdet i verket ved hjelp av materialbruk som på det tidspunktet var assosiert med reklameplakater, mens Varpe utfordrer forventningene til publikum ved å imitere tykke lag maling med akryl og blyant.

 

Varpe utfører den samme kunstneriske bearbeidelsen som man ser i den klassiske kunstens religiøse motiver, men han gjør dette med motiver som en palett av maling, maskeringstape og MDF-plater, eller en kvist i en klump med leire. Han utforsker kunstneriske prosesser i en utstilling som forundrer meg, men som muligens kan kjede andre. «Fluid Pose» er en interessant vandring i vakre malerier, med utradisjonelle motiver og med deler av kunsthistorien snudd litt på hodet. Men det er også en utstilling som ikke forholder seg til omverden, noe som virker merkelig. Mens man beveger seg gjennom utstillingen forventer man at kunstneren på et tidspunkt skal se opp fra sin egen navle, men man blir gjentatte ganger møtt av lukkede studier av en kunstner som utforsker sine egne kunstneriske prosesser og tradisjonelle kunsthistoriske normer. Et høydepunkt er untitled (black paint) fra 2018, som utforsker kunstnerisk prosess og kunsthistorie på lik linje med utstillingens andre verk. Men dybden i denne sorte malingen på MDF-plate vekker assosiasjoner til oljesøl, sorte hull og ødeleggende teknologi. Flere slike portaler til verden utenfor atelieret ville gjort «Fluid Pose» til en opplevelse til ettertanke, ikke bare betraktning.

Kenneth Varpe, untitled (black paint), 2018. Akryl og blyant på mdf, 30cm x 40cm. Foto: Kenneth Varpe.


Siren Løkaas er freelance journalist og formidler ved Stavanger kunstmuseum. Hun har en bachelorgrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, og i tekst og skribent fra Westerdals Act. Samt en mastergrad i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen.