Min umiddelbare tanke, i det jeg møter utstillingen Frail Mighty på Kunsthall Stavanger, er at det gråtes for sjeldent på gallerier og museer. Det berøres, frydes, støtes og konfronteres, ja, men det gråtes sjeldnere. Jeg snakker selvsagt kun om min egen opplevelse. Kanskje går det mange skruller omkring og gråter i møter med kunst.

Et kunstnerstyrt visningssted er gjerne i større grad fristilt store gallerier og museers politiske og kommersielle direktiver. Konseptet åpner for kortere avstand og større tilgang til «grasrotkunstnere» – unge kunstnere i en kreativ etableringsfase hva kunstnerisk uttrykk angår. Kunstnerstyrte visningsrom står fritt til i mindre grad forholde seg til de rådende trender og skiftninger og til i større grad følge egne overbevisninger. Gjennom en kreativ frihet og sterkere kunstnerkontroll kommer løfter om større individualitet, og mindre form for selvsensur. Jeg undrer om det er her grunnlaget for min sterke opplevelse – dette «føleriet» er lagt. Dette ufiltrerte, såre uttrykket – stammer det fra et visningssted som står friere til å våge litt mer? Nåvel, la oss ikke rosemale konseptet, og ta med i betraktningene at det hånd i hånd med fristillelse også følger betraktelige praktiske og økonomiske utfordringer.

Invitasjonen gir rom, og ikke minst økonomisk frihet til å leve ut potensialet i de små private visningsstedene. 

Når Margrete Aanestad og Elin Melberg, kunstnerne bak visningsstedet Prosjektrom Normanns blir invitert til å kuratere en egen utstilling med Kunsthall Stavangers lokaler og med kunsthallens ressurser tilgjengelig, gjør de så med nær frie tøyler. Heri ligger mye til rette for et spennende og mer ambisiøst prosjekt. Det er derfor ikke uten en viss forventning en i disse dager besøker Kunsthall Stavanger.

Frail Mighty

I mitt møte med den svenske billedkunstneren Mattias Härenstams smilende mann i Portrait of a Smiling Man, ble jeg rørt til tårer. Videoverket i seg selv påvirkes i mindre grad av skuespillerprestasjonen, men i desto større grad av hva det representerer. Konfrontert med dette krampaktige behovet for å bevare masken, fasaden som forteller omgivelsene at alt går bra. Frykten for å bli gjennomskuet, for å stikke seg ut i en tilsynelatende kollektiv vellykkethet treffer på et personlig plan. Hvem har vel ikke kjent på situasjoner hvor det har blitt maktpåliggende å holde på fasaden? Forsterket av utstillingens gjennomgående tematikk, ble den smilende mannens hjelpeløse forsøk på å holde fast sitt smil en påminnelse om hvor universell denne opplevelse av skjørhet er, og hvordan den i stadig økende grad gjør seg gjeldende på det individuelle plan.

Min datter smilte mot meg for første gang da hun var omtrent fem uker gammel, som en respons på mitt smil og som en bekreftelse på at hun så meg, kjente meg igjen. Smilet var hennes første villede form for kommunikasjon der gråt tidligere hadde vært hennes eneste form for kommunikasjon, et instinktivt nødsignal for å formidle at hennes basale behov ikke ble møtt. Alt nå var hun bevisst hvor utsatt hun var. Det aller første smilet representerte derfor en luksus, en overskuddsvare som gjorde seg gjeldende fordi opplevelsen av sårbarhet var midlertidig dempet. I akkurat det øyeblikket opplevde hun en tilstand av trygghet.

Tidlig lærer vi å bevisst ikle oss dette smilet, en nonverbal form for kommunikasjon for å formidle imøtekommenhet og vennlighet. Etterhvert bruker vi det også som en avvæpning, for å dekke over følelser vi ikke ønsker å dele. Den intuitive emosjonelle responsen er fraværende, men smilet blir likevel til ved å mekanisk aktivere ansiktsmuskulaturen, for å dekke over svakhet. Som i en form for instinktiv selvpreservering.

Det er denne eksistensielle sårbarheten Melberg og Aanestad ettergår i sin omfattende utstilling. Vandringen i den fortoner seg både konfronterende og underlig tilfredsstillende samtidig.

De to som drifter visningsstedet Prosjektrom Normanns har i utformingen av Frail Mighty valgt å utnytte og videreføre en felles kunstnerisk nerve. Det er seg i sin individuelle arbeider, i sitt kunstneriske samarbeid og i sitt kuratoriske arbeid.

Gjennom et utvalg inviterte kunstnere hvis arbeider beveger seg innenfor samme tema, har de to kunstnerne og kuratorene bygget en kvalitetssterk utstilling av internasjonalt format. Valget har falt på en todelt utstilling hvor to visningsrom er forbeholdt de to kunstnerens egne prosjekter og to tilsvarende saler er tilrettelagt for deres inviterte kunstnere. Slik har utstillingen Frail Mighty i tillegg blitt et spennende prosjekt som fremhever forholdet mellom deres personlige kunstneriske praksis og deres kuratoriske virkninger.

Når Elin Melberg velger å utsette seg selv (og sine nærmeste) for måneder med fysisk smerte og ubehag under utformingen av verket Nothing behind me, everything ahead of me, overprøver hun kroppens signaler om å stanse. En indre styrke får større makt enn den instinktive impuls om å gi opp og overlate ferdigstillelsen til andre. I det hun bit for bit, hele 400 000 av dem, møysommelig plasserer hver lille mosaikkflis, legger hun samtidig tilbake et håndfast spor etter en indre kamp mot smerte og utmattelse. Hun tøyer sine egne grenser og tar kontroll over sine egne impulser. Senere må kunstneren gi avkall på all kontroll, i det endelige møtet mellom verk og betrakter. Det omfattende installasjonsprosjektet har tidligere blitt vist i foajeen utenfor Galleri Sølvberget, men her i Kunsthall Stavangers lokaler har det endelig fått en plassering som yter verket større rettferdighet. Plassert under utstillingslokalets takvinduer får verket en dimensjon av bunnløshet. Speilglasset som utgjør gulvet i mosaikkrommet gjengir himmelen over oss, og i det betrakteren lener seg over verket oppleves et øyeblikk av vertigo. Mister du balansen sendes du i fritt fall ut i det ukjente.

Margrethe Aanestad balanserer flere av sine verk, også bokstavelig talt, mellom det mektige og det fragile. I sitt verk The nature collection setter hun de robuste marmorsteinene på høykant i hårfin balanse mot hverandre, tilsynelatende skjørt og vippende – det minste vindpust er nok til å sende verket brakende over ende. Det fremstår som en trassig utfordring, som for å understreke at selv i det mektigste bor et element av vanmakt. Hennes sarte papirarbeider balanseres mot det standhaftige, og hele utstillingsrommet under ett inntar den samme spenningen mellom motsetningene. Selve yttergrensene av vår eksistens, både personlig og universell. Slik arbeider de to kunstnerne Melberg og Aanestad, tett opp mot den samme tematikken, gjennom en konseptuell utforsking og utfordring av det mektige menneskets bristepunkt.

Jeg vender tilbake til den smilende mannen, som med en nærmest umenneskelig kraftanstrengelse fortsatt kjemper for å beholde ansiktet i et stort bredt smil. Jeg opplever avmakt, desperasjon og fortvilelse bak hans smertefulle grimase. Knokene hvitner i et krampaktig grep rundt armlenet. Han har koblet av kontakt med mentale impulser, og uttrykket han formidler handler utelukkende om muskeltrekninger. Uttrykket bringer uro, tvil, ubehag, frykt, og han fremstår som en sjimpanse som blotter tenner i advarsel. Eller som en hund i en situasjon der den føler seg truet.

Masken

I naborommet henger Vibeke Tandbergs fotoserie Old Man Material. I bildene har kunstneren ikledd seg lateksmaske. Med en gammel manns ansikt spiller hun ut rollen som den avmektige gamle. Grove furer og linjer i den gamles ansikt vitner om et langt liv. Resirkulert fra tidligere arbeider bærer masken preg av heslighet og forfall, representativt for det fysiske og mentale forfall som følger den gamle mannen. Han som på tampen av livet stirrer døden i hvitøyet, som har kjent på dualiteten ved menneskeheten når han som artenes mektigste har levd hele sitt liv med en overhengende bevissthet om sin forestående alderdom og forfall – som den eneste art som må leve med bevisstheten om sin ufravikelige død. Samme linje følger flere av de utstilte arbeidene gjennom å speile dualitetene mellom dette fragile og mektige som det å være menneskelig innebærer. Som gjennom skjørheten i linmaterialet mot det kalde aluminiumet i Nathalie Provostys delikate små oljemalerier, eller de sterke tekstilarbeidene til Ane Graff. Panelene med det skjøre tekstilmaterialet er som minner etter noe som ikke lenger finnes, men som stadig holdes på plass av skjøre bånd.

Utstillingen rører ved noe paradoksalt. I dag lever vi, i den vestlige verden, i en tid med bedre forutsetninger enn noensinne. Vi har bedre helse og vi lever lengre. Det er fredstid og vi opplever få trusler. Likefullt har det aldri vært større fokus på en kollektiv opplevelse av tilkortkommenhet og gjennomgripende skjørhet. En bevissthet som strengt tatt må sees på som en forutsetning for menneskehetens overlevelse. Hvordan ville vel verden sett ut uten denne bevisstheten om ens egen dødelighet?

Kan det bli for mye føleri? Kuratering spiller en essensiell rolle når så mange som 49 verk og 7 sterke kunstnere sidestilles på et begrenset område. Faren med en så kondensert utstilling blir at verkene vil slå hverandre ihjel i kampen om publikums oppmerksomhet, i stedet for å understøtte og spille på fellesnevnere. Selv med fire saler til rådighet blir det mye skjørhet og publikum settes på prøve. Felles berøringspunkt skaper likevel en enda strammere ramme og knytter de utstilte verkene sammen. Slik blir utstillingen en helhetlig og sterk opplevelse av en universell tilstand og gjennomgripende tanderhet. Tidvis beveger den seg på grensen til klaustrofobisk, men så er det da også et tegn på at tematikken virkelig treffer. Visst skal det gjøre vondt å imøtegå ens egne svakheter.

Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De tre siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.