13/05/22 • ◠ Focus: Built Environments : Sofia Maia Ciel

Oslo, The Glamorous City: Part 2

13/05/22 • ◠ Focus: Built Environments : Sofia Maia Ciel

Oslo, The Glamorous City: Part 2

In the ongoing series "Built Environments", CAS provides a platform for a variety of perspectives on the urban landscape. In a two-part essay, researcher, writer, and former CAS resident Sofia Maia Ciel explores wealth, class, access, and the concept of glamour through a close observation of Arbeidersamfunnets plass in Oslo. The below text is Part 2, with Part 1 directly previous.

* bla nedover for norsk tekst

Forgetting About History: Demolishing Old, Building New

“History is one of the central pillars upon which a sense of place is based. Cities are cascaded sets of landscapes created at different moments of history. The strongest sense of place may thus occur in places that are able to preserve these different layers.” 1

  1. A. Herzog, Return to the Center, Culture, Public Space, and City-Building in a Global Era, University of Texas Press 2006, p. 8.

It seems that the idea standing behind current urban planning in Oslo is to re-write history, partially forget it, disconnect it, or annihilate it. And I’m not only talking about a long list of buildings that have been demolished or ‘re-structured’, starting from the famous Y-blokka (with disconnected Picasso mural that will be adjusted in the new building) through earlier examples like Militærhospitalet, Skansen restaurant, Det engelske kvarter, Hammersborg skole, Dronningens gate 15 (the first building of the parliament), Mariboe-gården (Prinsens gate 20) to Ekely (a house where Edward Munch used to live and work for almost 30 years). I guess the list could be longer. The building of the old library has been sold (Det Gamle Biblioteket at Hammersborg). What are the plans connected to Nasjonalgalleriet, and the old Munch Museum at Tøyen is a bit unclear. Parts of the city like Vålerenga, Rodeløkken, Telthusbakken where original buildings have been modernized and preserved are rather an exception than a rule (to mention for instance demolished Enerhaugen as an example). But I’m thinking parallelly about something else.

Arbeidersamfunnets plass in the summer 2021, Photo: Viel Bjerkeset Andersen.

Taking a walk in any of the major European cities is its own history lesson. Buildings, streets and parks communicate different styles and periods; they can be signs of wealth or poverty, political control or power, days of glory or shame. Various parts of town change according to ethnic influences they had in the past and have in the present. The layering of the tissues of a city can be both patchy, as is often the case in eastern European cities like Sofia, Timisoara, where various layers harshly communicate their difference, or more integrated (think the crystal pyramid in the Parisian Louvre or the Punta della Dogana renovation by Tadao Ando in Venice), but it often remains visible, readable to the naked eye. And one of the most challenging aspects of urban planning these days is to find a balance between preserving, restoring, and maintaining, while adjusting and building new.

A walk around Oslo is enough to realize that something has happened to these layers – as if time either got frozen or lost. At least at some parts of the city. Bjørvika quarter serves as an interesting case study. For sure many open spots where people can meet with an access to water should be noticed as a very positive thing, but the message emanating from the surrounding architecture; a line of buildings competing with each other, plus a broken coast line feels pretty confusing. 1 Everything here is not only new, it is ultra-hyper-new as if communicating: who cares about history when the future is already here? Any horizon view from any point in the city leaves no doubt; Oslo is a huge construction site and building projects are literally everywhere. A dream city for architects with new urban ideas, every architect in the world is hustling for a piece of this future city.

  1. Bjørvika was originally an open bay with a clear line and a water mirror. While a neighboring Sørenga part, originally one meter high and not predicted as a building place, was set in the middle of the water surface. Thus the clear arch linking Bjørvika with the older part of the city has gone.

Will Bradley in his essay The Rendering of Modern Life, made a witty and highly ironic analysis of the future Oslo and its inhabitants based on architectural renderings showing some cultural institutions and sports venues but mostly housing projects. The perspective gained from those pictures makes the reader laugh and cry at the same time. Rendering visions say something about architecture, but they say even more about how architects imagine future Oslo’s inhabitants. Who are they?

For them, it’s always Sunday. They can always hang out as they are gentlemen and ladies of leisure, dedicated to the pursuit of pleasure. They all have perfect sporty bodies as they like healthy activities. They are families; their children fly kites. They have one little obsession; balloons, and it is not because of any particular practical or rational reason, but because for them, the sky’s the limit. All glimmers and glitters in this glamorous aesthetic.

Architecture is glamour and they are glamour
through glamour they belong to the space
and space belongs to them.

Or no, actually they don’t belong to the space; they own it.
The world belongs to them.

And as Bradley accurately points out, all of the people of the future are white, only white, exceptionally white. This stands at odds with Oslo’s reality, but I would remark, only to some extent. Contemporary Oslo already has something in common with Fritz Lang’s Metropolis 3 (1927) vision.

  1. Metropolis is a German expressionist science-fiction film set in a futuristic urban dystopia. The Metropolis city is divided into two parts; while the dark underground part is filled with huge pieces of machinery that is served by the physical workers making the city actually function, on the sunny part on the ground the elites lead a more relaxed and pleasurable life.

Economic inequalities and 76,4%

All utopian ideas, even the most surrealistic, usually have some connection to the real world. Let’s consider why those imagined future Oslo inhabitants don’t work. Maybe it’s because someone else is working for them? Or maybe, they are rich and don’t have to work? Or maybe additionally, they own a property? The latter is not the rendering.

According to Morgenbladet's article, Life On The Outside of The Property Market 4 that quotes the official 2020 data from Statistics Norway (statistisk sentralbyrå), 76,4% of people living in Norway own a flat (property). And while Norwegian readers just smoothly move to the next sentence, all the rest of the world's readers double-check it. The number 76,4 % explains well why Amal, one of the people in the reportage who rents a flat, says that there is a lot of shame connected to admitting that you rent a flat rather than own it.

  1. Livet på utsiden av boligboblen, Nr. 33 27. Aug-2.sep.2021

As a white immigrant without an economically privileged background who cannot afford to buy a flat, I can not only confirm that there is shame connected with renting, I would go further and say that if you admit to renting a flat, the reactions can quite simply be called contempt. As my Norwegian friend explained it to me; If you are in your 30s in Norway and you still don’t own a flat, it means that something is wrong with you. This explanation actually made perfect sense during one of the private meetings when I said that I’m renting a flat, and as a response, I heard; Ohh, you are smart, but actually not that smart. Or when I was waiting for my application at UDI (The Norwegian Directorate of Immigration) to be processed and a lady in between the lines said; Norway is an expensive country, you need to be rich to live here.

The message reads; if you are an immigrant, you are welcome as long as you have the money, or if you take a job nobody else wants (for example, picking the infamous strawberries). If you have a nice job, for example as an academic, there might always be a doubt as to whether you are contributing enough to Norwegian society. 5

  1. In 2021 Cecilie Hellestveit - a layer and researcher attracted attention dividing academics working in Norway for Norwegian and foreign further expressing her doubts that foreign researchers might not be interested in contributing to the Norwegian society, and the lack of "public intellectuals" can be partly explained by the fact that more academic positions go to foreign researchers. For those opinions mostly published and discussed in Morgenbladet Cecilie Hellestveit was awarded the Khrono prize Name of the Year in academia, which caused many strong reactions.

Perhaps harvesting strawberries is a better contribution. And while architects and designers have a vision for the future inhabitants of Oslo, so too do the real estate owners have a vision of the actual people to whom they are renting flats. The picture coming to light from Finn advertisements and conversations with owners is not particularly uplifting. But, why am I making the connections between economic inequality and the subjects of owners, renters, workers and public space? To explain this, I have to return to the concept of glamour and public space as an arena for encountering differences.

Arbeidersamfunnets plass, May 2022, Photo: Viel Bjerkeset Andersen.

Glamour: Better Than Average

“… “sense of place” is, at best, a vague notion, difficult to measure, and highly subjective. Yet, seemingly everyone would agree that cities with meaningful spaces are more stimulating than those that are homogeneous. One can point to the importance of individual sensibility as a factor in creating a sense of place.” 6

  1. A. Herzog, Return to the Center. Culture, Public Space, and City-Building in a Global Era, University of Texas Press 2006, p.7.

I previously wrote that Arbeidersamfunnets plass is an ordinary place. But, the role of public places is not to emanate glamour, coolness, or anything else, but to simply be public – that is, to be open and accessible, that is perhaps ordinary. Why glamour then? When glamour becomes the norm, then what is normal, average and real becomes unnecessary, uninteresting, or not good enough.

Glamour is a magical term not only because of its early association with witches or the era of golden cinema, but it has become so magically connected with capitalism that it has almost become a natural element in any product – from cosmetics, clothes, and mobile phones to architecture and real estate prospects in particular. I’m thinking of glamour as a phenomenon, agency, and practice. Glamour creates the impression of attraction or fascination, making things or people look particularly luxurious or elegant. Glamour intensifies reality. Glamour makes reality look better. And for products to be sold – especially expensive products such as apartments – it is smart to make them look better than they really are. Or better yet, when the apartments themselves make reality and make people look and feel better. Glamour, manifested through products, creates identity and functions as a value. People don’t just buy apartments as a place to live. In purchasing apartments, they are also obtaining an identity, a story of who they are and how they are perceived in the social hierarchy (Stovner and Frogner belong to different worlds). If you buy a certain kind of property, you are ‘someone.’ Congratulations, you have ‘alt på stell’! You have ‘made it.’ Glamour creates a category of belonging and identification. Glamour is expected and wanted. Glamour dictates the norm.

That’s why when you don’t own a flat, you are not that smart.

And because glamour has become a norm, it is no longer recognized as glamour. Who wants just the reality, if it can be a glamorous reality? It seems that the glamorous real estate imaginations and fantasies are affecting not only public spaces, but also human minds and perceptions as they set the norm.


In a place where being privileged is a norm,
being just fine is wrong,
and being underprivileged feels very wrong.


Let’s remember that public space remains central to political and social life in cities, as areas like streets, squares, and parks are places for protesting, socializing, and encountering differences. Again: encountering differences. In Hanna Arendt’s writing, public space occurs as a sphere intrinsically connected to people. It serves as a common ground on which people can be seen and heard. I would like to emphasize the words ‘seen’ and ‘heard’ (and not for instance ‘what is visible’, or ‘what is said in public). ‘Seen’ and ‘heard’ stress the activity of the subject — the privilege and burden of the subject to be active, to actually see and hear, and to think critically. Reality is clarified only through the sharing of thoughts with people who hold different perspectives. But for that, we need places where differences can meet. Without a common ground, what dominates political conversation are feelings, desires, and fears. The real exchange of views does not happen on social media walls in our algorithmically controlled bubbles (even if it does take a lot of energy, time, and emotion). It does not happen during a fancy dinner when someone expresses concern about climate change and others nod their heads while sipping wine.

Arbeidersamfunnets plass, May 2022, Photo: Viel Bjerkeset Andersen.

Glamorous Minds Versus Unglamorous Spaces

Arbeidersamfunnets plass – let’s say it – The Workers Square, mirrors current changes and challenges that are both symbolic and literal in Oslo, and perhaps in many other Norwegian cities. As architects envision a future populace of homogenous, successful people who don’t have to work, I would remark that Oslo already bears signs of Metropolis, and certain segments of the population will very likely never meet. 7 Or if they do, it is not as equal partners in the formation of society. Kids from Oslo West and Oslo East could possibly have a chance to exchange their opinions during their studies, but as Aurora Berg's research proves, the ones born on the eastern side will most likely never get there. 8 Perhaps a bit earlier, maybe during holidays spent sharing a cabin? Sounds rather unlikely. Then somehow during the hikes they could possibly take together as they attend the same interest clubs? Again, unlikely. One doesn’t have to be a particularly serious sociologist to notice who delivers pizza on a Foodora bike, who works on the construction scaffoldings, who is cleaning Oslo’s streets or driving city buses.

  1. For instance, in Maria Lavik’s book Vi, dei fattige, 2021 focused on child’s poverty in contemporary Norway, what seems to be common to children raised in low income families are often such factors like single parents with a minority background.
  1. A new research conducted by sociologist Aurora Berg shows that the pupils from Oslo West are almost never advised by professional councilors to take a vocational subject education, they are just ‘naturally’ encouraged to study, while the opposite situation refers to the East part of the town. (Arbeiderklassen, Cappelen Damm 2021) What does it look like in percentage? Data from 2019/202 show that those who chose vocational subjects were 4% from Oslo Vest, 31% from the center, and 65 % from the East.

I’m thinking here with empathy and sympathy of stories told by Camara Lundestad Joof (Eg snakkar om det heile tida, 2018), Abid Raja (Min skyld, 2021) or Zeshan Shakar (Tante Ulrikkes Vei 2017, Gul bok 2021), but what I actually read from them is that yes, they are touching, personal, emotional, honest, important, and multilayered but also and foremost exceptional. They stand behind their texts as successful people in their chosen careers; personal stories are rarely – if ever – written, told and heard from a perspective of a failure. And as I read them, at the same time I wonder; how many stories and voices will never be heard? How many stories are told with no one listening? I look at Arbeidersamfunnets plass as both a symbolic and real place where these untold stories could potentially be heard. The existence of these kinds of ordinary and unglamorous places also shape minds, perceptions, norms, and expectations. And in reality, they are still places for meetings – the unglamorous ones.

“Before I built a wall I’d ask to know

What I was walling in or walling out,

And to whom I was like to give offense.

Something there is that doesn’t love a wall,

That wants it down.”

–Mending Wall, Robert Frost


Viel Bjerkeset Andersen, an artist who made the sculptures for the Arbeiersamfunnets plass renovation plan, talks about the situation at the square from 2021 here; Audio nr 11;

Sofia Maia Ciel is a philosopher and independent researcher, curator, and art critic. She holds a Ph.D. in Philosophy and works across the fields of visual culture, feminist art history, contemporary French thought, Norwegian contemporary art, and environmental humanities. She publishes in various art magazines (Kunstkritikk, Hyperallergic, Tique Art, etc.). Ciel is a member of the International Association of Art Critics (AICA), International Association of Curators of Contemporary Art (IKT), and The Norwegian Critics’ Association (Norsk kritikerlag). She lives in Oslo, Norway. More at:


 Oslo, den glamorøse byen: Del 2


«Det bygde miljøet» er en pågående serie fra CAS der ulike meninger om bylandskapet får komme til uttrykk. I dette todelte essayet tar forsker, skribent og tidligere CAS-kunstner Sofia Maia Ciel en nærmere titt på Arbeidersamfunnets plass i Oslo for dermed å si noe om rikdom, klasse, tilgjengelighet og våre forestillinger om glamour. Teksten er del 2 av 2.

Historiens glemsel: Å rive det gamle og bygge det nye

«Historie er en av hovedpilarene som fornemmelsen av sted er bygget på. Byer er en stadig strøm av nye landskap som dukker opp til ulike tider i historien. Den sterkeste stedsfornemmelsen kan dermed oppstå på steder som greier å bevare disse ulike lagene.»

Det virker som om grunntanken bak dagens byplanlegging i Oslo er å skrive om på historien og til dels glemme, løsrive eller utslette den. Og jeg snakker ikke bare om en lang liste med bygninger som har blitt revet eller «omstrukturert», alt fra den berømte Y-blokka (hvis løsrevede Picasso-kunst nå skal innlemmes i et nytt regjeringsbygg) til tidligere eksempler som Militærhospitalet, Skansen restaurant, Det engelske kvarter, Hammersborg skole, Dronningens gate 15 (den første Stortingsbygningen), Mariboegården (Prinsens gate 20) og Ekely (huset der Edvard Munch bodde og jobbet i nesten 30 år). Listen kunne nok ha vært enda lengre. Det gamle hovedbiblioteket på Hammersborg er solgt, og det er fremdeles uklart hva som skjer med Nasjonalgalleriet på Tullinløkka og det gamle Munchmuseet på Tøyen. Områder som Vålerenga, Rodeløkka og Telthusbakken, hvor den opprinnelige arkitekturen er blitt modernisert og dermed bevart, utgjør snarere unntaket enn regelen (her kan for eksempel den revne Enerhaugen nevnes som et moteksempel). Men jeg tenker samtidig på noe annet.

Det å spasere rundt i en europeisk storby er en historietime i seg selv. Bygninger, gater og parker kommuniserer ulike stiler og epoker og kan symbolisere enten rikdom eller fattigdom, politisk kontroll eller makt, en ærerik fortid eller en fortid full av skam. Ulike deler av byen endrer seg i takt med etniske impulser enten fra før av eller nå. Byens laginndeling kan enten danne et slags lappeteppe – slik det gjerne er i østeuropeiske byer som Sofia eller Timisoara, hvor de ulike lagene kommuniserer sine særpreg på en rigid måte – eller skape et mer helthetlig uttrykk (tenk for eksempel på pyramideinngangen i Louvre. eller på Tadao Andos renovering av Punta della Dogana-museet i Venezia), men den forblir ofte synlig og lesbar for det blotte øye. En av de største utfordringene i dagens byplanlegging er å finne en god balanse mellom det å bevare, restaurere og vedlikeholde, samtidig som nye ting skal både tilpasses og reises.

Tar vi så en tur rundt i Oslo, innser vi fort at noe har skjedd med byens ulike lag her. Det er som om tiden enten har stått stille eller gått tapt, i alle fall i enkelte deler av byen. Bjørvika er et interessant tilfelle i så måte. Det at det finnes så mange åpne og sjønære områder der folk kan møtes, bør for all del trekkes frem som et svært positivt innslag. Budskapet som kommer fra den omkringliggende arkitekturen, der et virvar av byggverk konkurrerer med hverandre langs en oppstykket kystlinje, føles likevel ganske forvirrende. Det er ikke bare det at alt er nytt, men at alt er ultrahypernytt, som om arkitekturen spør retorisk: «Hvem bryr seg vel om historien når fremtiden allerede er her?» Uansett hvor man ser ut fra for å få oversikt over byen, etterlates man nødvendigvis med samme inntrykk: Oslo er en gigantisk byggeplass, og byggeprosjektene finner man bokstavelig talt overalt. Dette er selve drømmebyen for arkitekter med nye ideer om bylivet – alle arkitekter i hele verden higer etter å sette sitt stempel på en flik av denne fremtidsbyen.

I essayet «The Rendering of Modern Life» fra 2019 analyserte Will Bradley fremtidens Oslo og dens innbyggere på en vittig og svært ironisk måte, med utgangspunkt i arkitekttegninger som viser et knippe kulturinstitusjoner og idrettssteder, men mest av alt boligprosjekter. Innsikten disse bildene gir oss, får leseren til å le og gråte på samme tid. Det å gjengi byggevisjoner sier noe om arkitekturen, men tegningene sier enda mer om hvordan arkitekter forestiller seg innbyggerne i morgendagens Oslo. Og hvem er de?

Vel, for dem er det alltid søndag. De kan alltid dra ut på byen, som om de hadde uendelig mye fritid og stadig var på jakt etter enda flere nytelser. De har alle sammen perfekte og veltrente kropper fordi de liker å holde på med sunne ting. De er familier, og barna deres liker å fly drager. De er aldri så lite besatt av ballonger, og ikke fordi det er noen særlig praktisk eller rasjonell grunn til det, men fordi de kan gjøre akkurat hva de vil. Og i denne glamorøse estetikken skinner og glitrer absolutt alt.

Arkitektur er glamour, og de er glamour,
og gjennom glamouren tilhører de rommet
og rommet tilhører dem.

Eller, nei, de tilhører faktisk ikke rommet: De eier den.
Verden tilhører dem.

Og som Bradley med rette påpeker, er alle fremtidens mennesker hvite, bare hvite, og helt vanvittig hvite. Dette strider med virkeligheten i dagens Oslo, om enn bare til en viss grad: Det moderne Oslo har allerede noe til felles med Fritz Langs fremtidsvisjon Metropolis fra 1927.

Økonomiske ulikheter og 76,4%

Alle utopiske ideer, selv de mest surrealistiske, har vanligvis en eller annen forbindelse til virkelighetens verden. Så la oss fundere litt på hvorfor fremtidens Oslo-innbyggere, ifølge arkitekturtegningene, ikke jobber. Kanskje det er fordi noen andre jobber for dem? Eller kanskje det er fordi de er rike og ikke trenger å jobbe? Eller kanskje de også eier fast eiendom? Det siste er ikke det som gjengis i tegningene.

Ifølge Morgenbladet-artikkelen «Livet på utsiden av boligboblen», som viser til Statistisk sentralbyrås offisielle tall for 2020, eier 76,4 % av Norges befolkning en leilighet eller annen bopel. Og mens norske lesere bare går videre til neste setning her uten å stusse, dobbeltsjekker alle andre om de leste dette riktig: Kan hele 76,4 % av Norges befolkning virkelig eie sitt eget bosted? Denne høye andelen forklarer hvorfor leietakeren Amal, som intervjues i artikkelen, sier det er belagt med skam å måtte innrømme at du leier en leilighet fremfor å eie.

Som hvit innvandrer som ikke kommer fra en privilegert økonomisk bakgrunn, og som heller ikke har råd til å kjøpe leilighet, kan jeg ikke bare bekrefte at det å leie forbindes med skam, jeg vil gå lenger enn som så og si at hvis du innrømmer at du leier en leilighet, kan reaksjonene kort og godt kalles for forakt. Som min norske venn forklarte meg: «Hvis du er i 30-årene i Norge og du fortsatt ikke eier din egen leilighet, betyr det at noe er galt med deg.» Denne forklaringen ga faktisk perfekt mening for meg en gang jeg fortalte noen at jeg leier en leilighet, og fikk da høre responsen: «Å, så du er smart, men egentlig ikke så smart.» Eller da jeg ventet på at søknaden min til UDI skulle behandles, og en dame fortalte meg mellom linjene at «Norge er et dyrt land, så du må være rik for å bo her».

Budskapet er altså at dersom du er innvandrer, er du velkommen så lenge du har penger, eller hvis du tar en jobb ingen andre vil ha (for eksempel å plukke de beryktede jordbærene). Og hvis du har en grei jobb, for eksempel som akademiker, kan det alltid være noen som tviler på om du bidrar nok til det norske samfunnet.

Kanskje jordbærplukking er et bedre bidrag til samfunnet. Og mens arkitekter og designere har en visjon om fremtidens Oslo-innbyggere, har også utleierne en visjon om hvem det er de leier ut til. Bildet som kommer frem fra Finn-annonser og samtaler med utleierne, er ikke spesielt oppløftende. Men hvorfor trekker jeg en linje mellom økonomisk ulikhet og dette med eiere, leietakere, arbeidere og det offentlige rom? For å forklare dette må jeg vende tilbake til begrepet glamour og til det offentlige rom som en arena der vi møter forskjeller.

Glamour: Bedre enn gjennomsnittet

«‘Stedsfornemmelse’ er i beste fall et begrep som er uklart, vanskelig å måle og svært subjektiv. Allikevel virker det som om alle er enige om at byer med meningsfulle rom er mer stimulerende enn de som er homogene. Her kan enkeltindividets persepsjonsevne trekkes frem som en viktig faktor for å skape stedsfornemmelse.»

Jeg har tidligere omtalt Arbeidersamfunnets plass som et helt alminnelig sted. Men et offentlig sted har ikke som sin oppgave å utstråle glamour, kulhet eller lignende, men å være offentlig – det vil si å være åpen og tilgjengelig, noe som kanskje innebærer at det nettopp blir alminnelig. Hvorfor kommer glamour inn i bildet da? Det som ellers er normalt, gjennomsnittlig og ekte, blir til noe unødvendig, uinteressant eller utilstrekkelig når glamour blir normen.

«Glamour» er et magisk begrep, og ikke bare på grunn av ordets tidlige assosiasjon til hekser eller til filmens gullalder. For begrepet har blitt så magisk forbundet med kapitalismen at det nesten har blitt en naturlig del av alle slags varer, alt fra sminke, klær og mobiltelefoner til arkitektur, og da særlig representert ved salgsoppgaver. Jeg tenker på glamour som et fenomen, som agens, som praksis. Glamour skaper et inntrykk av tiltrekning eller fascinasjon, slik at ting eller mennesker ser spesielt luksuriøse eller elegante ut. Glamour forsterker virkeligheten. Glamour får virkeligheten til å se bedre ut. Og for produkter som skal selges – og da fremfor alt dyre produkter som leiligheter – er det lurt å få dem til å se bedre ut enn de egentlig er. Og enda bedre er det når leilighetene selv skaper en virkelighet og får folk til å se og føle seg bedre. Glamour, slik det kommer til uttrykk gjennom produkter, skaper identitet og fungerer som en verdi. Når folk kjøper leiligheter, er det ikke bare fordi de trenger et sted å bo. Med på kjøpet får de også en identitet og en historie om hvem de er og hvordan de oppfattes i det sosiale hierarkiet (Stovner er én verden, Frogner en annen). Og kjøper du en bestemt type eiendom, har det liksom blitt noe av deg. Gratulerer, du har alt på stell! Du har greid det! Glamour skaper en kategori av tilhørighet og identifisering. Glamour er forventet og ønsket. Glamour bestemmer normen.

Det er derfor du egentlig ikke er så smart når du ikke eier din egen leilighet.

Og fordi glamour har blitt til en norm, kjennes det ikke lenger igjen som glamour. Hvem vil bare ha virkeligheten, hvis den heller kan være en glamorøs virkelighet? Det ser ut til at eiendomsmarkedets glamorøse fremstillinger og fantasier, i og med at de er så normgivende, påvirker ikke bare offentlige rom, men også menneskelige sinn og oppfatninger.

Der hvor det å være privilegert er en norm,
blir det feil bare å ha det «OK»,
og det å være underprivilegert føles veldig feil.

La oss ikke glemme at offentlige rom forblir sentrale i byenes politiske og sosiale liv ettersom gater, torg, parker og lignende er steder der folk kan protestere, finne sammen og møte forskjeller. Igjen må dette med å møte forskjeller understrekes. I sine tekster fremstiller Hannah Arendt det offentlige rom som en sfære som i sitt vesen er forbundet med mennesker. Det fungerer som et felles grunnlag der folk kan bli både sett og hørt. Jeg vil gjerne legge vekt på ordene «sett» og «hørt» her (fremfor for eksempel «det som er synlig» eller «det som sies i offentligheten» ). «Sett» og «hørt» understreker det enkeltindividet faktisk gjør – verbene understreker enkeltindividets privilegium og krav til å være aktiv, til faktisk å se og høre, til å tenke kritisk. Virkeligheten avklares bare ved å dele tanker med mennesker som har ulike ståsteder. Men for å få til det trenger vi nettopp steder der ulikheter kan møtes. Når vi mangler et felles utgangspunkt, domineres politiske samtaler av følelser, ønsker og frykt. Den virkelige utvekslingen av synspunkter skjer ikke på sosiale medier i våre algoritmisk kontrollerte bobler (selv om det jo tar mye energi, tid og følelser). En slik utveksling skjer heller ikke under en eksklusiv middag når noen uttrykker sin bekymring for klimaendringene og andre nikker ettertenksomt mens de nipper til vinen sin.

Glamorøse sinn, uglamorøse rom

Arbeidersamfunnets plass gjenspeiler aktuelle tendenser og utfordringer som er både symbolske og bokstavelige i dagens Oslo, og kanskje i mange andre norske byer også. Når arkitekter gir oss sine visjoner om en fremtidig befolkning av ensartede og vellykkede mennesker som ikke behøver å jobbe, vil jeg selv bemerke at Oslo allerede viser tegn på å være en Metropolis, på å være en by der det mest sannsynlige er at visse deler av befolkningen aldri kommer til å møtes. Eller hvis de gjør det, er det ikke som likeverdige partnere i utviklingen av et samfunn. Barn fra Oslo vest og Oslo øst kunne muligens ha hatt en sjanse til å utveksle sine synspunkter når de tar høyere utdanning, men som Aurora Bergs forskning viser, vil de fra øst mest sannsynlig aldri komme dit. Kanskje de fra vest og de fra øst kan møtes litt tidligere, kanskje på en ferie der de bor på samme hytte? Det virker jo heller usannsynlig. Men kanskje når de går på tur sammen i forbindelse med en eller forening de begge er medlem av? Det høres igjen ganske så usannsynlig ut. Du trenger ikke være stjernesosiolog for å legge merke til hvem som leverer pizza på en Foodora-sykkel, hvem som jobber på byggestillasene, hvem som vasker Oslos gater, hvem som kjører byens busser.

Det er med innlevelse og sympati at jeg leser bøkene til Camara Lundestad Joof (Eg snakkar om det heile tida, 2018), Abid Raja (Min skyld, 2021) og Zeshan Shakar (Tante Ulrikkes vei, 2017; Gul bok, 2021). Men det jeg faktisk leser ut fra disse bøkene, er at, ja, historiene er rørende, personlige, emosjonelle, ærlige, viktige og mangfoldige, men de er også – og kanskje fremfor alt – helt usedvanlige. Forfatterne står bak tekstene sine som vellykkede personer i de karrierene de har valgt. Personlige historier blir sjelden – om noen gang – skrevet, fortalt og hørt fra et mislykket ståsted. Og når jeg leser disse bøkene, begynner noen spørsmål å melde seg: Hvor mange historier og stemmer vil aldri høres? Hvor mange historier blir fortalt uten at noen lytter? Jeg ser på Arbeidersamfunnets plass som et både symbolsk og reelt sted hvor disse ufortalte historiene kunne ha blitt hørt. Bare det at slike vanlige og uglamorøse steder finnes, er med på å forme våre sinn, våre oppfatninger, våre normer og forventninger. Og i virkeligheten er de fortsatt steder der folk møtes – og da uten glamour.

«Før jeg skulle bygge en mur, hadde jeg spurt rundt for å få vite
hva jeg holdt på å mure inne eller mure ute,
og hvem jeg da ville forulempe.
Noe der som ikke er så glad for muren,
som ønsker at den rives.»

«Mending Wall», Robert Frost

* Oversettelsen av denne teksten er gjort i samarbeid med Stavanger kommunes prosjekt  NEBSTAR — New European Bahaus Stavanger. CAS og NEBSTAR har inngått et samarbeid om en samling tekster som er en del av CAS’ pågående tekstserier «Bygde miljøer». Serien presenterer ulike tilnærminger til byutvikling og forskjellige meninger om utformingen av urbane landskap. CAS har redaksjonell frihet og redaktøransvar  i dette samarbeidet. Teksten er oversatt til norsk av Stig Oppedal.

* Viel Bjerkeset Andersen, kunstneren som lagde skulpturene for oppussingsplanen for Arbeidersamfunnets plass, snakker om situasjonen på plassen i 2021 her: (spor 11).

Sofia Maia Ciel er filosof og uavhengig forsker, kurator og kunstkritiker. Hun har doktorgrad i filosofi og jobber på tvers av feltene visuell kultur, feministisk kunsthistorie, fransk samtidsfilosofi, norsk samtidskunst og miljøhumaniora. Hun har skrevet tekster for en rekke kunstjournaler, bl.a. Kunstkritikk, Hyperallergic og Tique Art. Ciel er medlem av Norsk kritikerlag, International Association of Art Critics (AICA) og International Association of Curators of Contemporary Art (IKT). Hun bor i Oslo. For mer informasjon se