09/05/22 • ◠ Focus: Built Environments : Sofia Maia Ciel

Oslo, The Glamorous City: Part 1

09/05/22 • ◠ Focus: Built Environments : Sofia Maia Ciel

Oslo, The Glamorous City: Part 1

In the ongoing series "Built Environments", CAS provides a platform for a variety of perspectives on the urban landscape. In a two-part essay, researcher, writer, and former CAS resident Sofia Maia Ciel explores wealth, class, access, and the concept of glamour through a close observation of Arbeidersamfunnets plass in Oslo. The below text is Part 1, with Part 2 directly following.

* bla nedover for norsk tekst

He only says, ‘Good fences make good neighbors.’

Spring is the mischief in me, and I wonder

If I could put a notion in his head:

‘Why do they make good neighbors?


Mending Wall, Robert Frost

I remember thinking about this line in the summer of last year, standing at the fenced Arbeidersamfunnets plass 1 in Oslo. I’m not sure if good fences make good neighbors, but those at the mentioned square, allegedly public, certainly barred people entrance to the space for the majority of the day.

  1. Arbeidersamfunnets plass is a square situated in central Oslo, between Torggata, Hammersborggata, Calmeyers gate, and Samfunnshuset (the building that hosts the Oslo Arbeidersamfunn). The square is named after an eight-story building, completed in 1941 in a functionalist style. This is where Sentrum cinema was located, and now Sentrum Scene, one of the biggest music venues in Oslo.

As if magically transforming all passersby
possibly citizens –  
into unwanted strangers.


In the evenings though, a possibility to enter the square and claim a right to sit was open for those accepting certain terms and conditions: money and beer. If that’s the price to pay for public space, it is both too much and too little. But one question should be asked here in the first place; why Oslo inhabitants have to pay to enter public space and why to commercial actors? As spring is already here, and summer dawns on the horizon I really hope that rumors that the fenced installation might become a permanent one are just that: rumors. But then again, why would anyone care about this unglamorous part of the capital city that doesn’t even exist in the minds of many Oslo inhabitants as a square? Who would see this as a problem?

Announcement of candidates for the Oslo City Architecture Prize (Kandidater til Oslo bys arkitekturpris), issued by Nasjonalmuseet Arkitektur, 2011.

Arbeidersamfunnets plass is an ordinary place. It is definitely smaller than the nearby Youngstorget (Young’s Square) with its clearly defined political context and history. It doesn’t have the Picasso mural to gather protesters if the city decides to demolish it in the future (which would not help anyway). It is just a square. Or more accurately, it suggests being a square but lacks the sense of place that it used to have.


When we look at photos from around 2009 when the square was renovated, the space shows clarity in a literal and architectural sense as well as its functionality. The installation Towards North (Mot nord) by Viel Bjerkeset Andersen, encouraged people to stop and sit on the sculptures, while the grey lines traversing the square emphasized vistas. The space felt light and present. The original 2009 renovation plan placed a special emphasis on music and opportunities for various concerts, leaving the space open and flexible within a green frame. The fluorescent lamps for Sentrum Scene marked the lines that were reinterpreted in Mot nord to serve as natural benches (that’s why there are no other benches as might be expected). The project was nominated to Oslo’s City Architecture Prize 2011 (Oslos bys arkitekturpris 2011). However in its current state, the square seems to be forgotten or somehow to have become less structured. It is most often filled with chaotic scooters, and the sculptural benches are in desperate need of cleaning and restoration (the light elements have been destroyed over time). Isn’t this ‘state of forgetting’ more a rule than exception? If we look at the photos taken just before the renovation, a similar ‘forgotten state’ emanates from a different period of time.


Public Space: Encountering Difference

“Place is one of the trickiest words in the English language; a suitcase so overfilled one can never shut the lid. It carries the resonance of homestead, location, and open space in the city as well as a position in a social hierarchy.” 2

  1. Dolores Hayden, The Power of Place: Urban Landscapes as Public History, Cambridge: The MIT Press, 1999. p.15.

Public space, a specific kind of ‘place,’ is no less tricky. It can be defined simply as a property open to public use, but concerns key issues such as inclusion and exclusion for different groups of people under conditions of political-economic change, gentrification, urban redevelopment, corporatization, protest, and resistance. Public space has a role in shaping the realities of gender, race, sexuality, and (dis)ability, 3 and remains central to political and social life, as streets, squares, and parks are common places for protesting, socializing, and encountering difference. I would especially emphasize the latter here; encountering difference. And so, public spaces contribute to the reputation of cities for vibrancy and livability, and to the well-being of urban residents. 4 The role of public space received a new meaning and even more attention during the pandemic lockdowns, when suddenly – in many parts of the world – outdoor public spaces became the only alternatives to apartments where people could be and interact. The public space can also be approached from the angle of its functionality or purpose. It may sound obvious, but it is important to state it clearly; the main role of public space is to be public. This means to be open and accessible to people irrespective of their ability, race, ethnicity, religious views, gender, and last but not least, their economic status. Or – to put it differently – everyone should be able to enter a public space without the necessity of a commercial transaction.

  1. D. Mitchell, L.A. Staeheli, International Encyclopedia of Human Geography, 2009.
  1. Damian Collins, Sophie L. Stadler, International Encyclopedia of Human Geography, Second Edition, 2020.

Towards North (Mot nord), 2009, by Viel Bjerkeset Andersen and the view of Arbeidersamfunnets plass, 2009. Photo © Viel Bjerkeset Andersen / BONO 2022.

Privatization: Limiting Free Speech

There are many ways public space loses its openness and becomes either literally inaccessible or simply unwelcoming to such a degree that the potential of stopping by or spending time in the space – even if possible – is never actually utilized. Nowadays to say that the disappearance of public space is caused by privatization is at best a truism. 5

  1. To refer to Margaret Kohn, who in Brave New Neighborhoods The Privatization of Public Space (2004), proves how the privatization of public space undermines the opportunities for free speech.

But what exactly is privatization? In the narrow sense, it means the sale of state-owned assets to individuals or corporations. However such a definition suggests that privatization can be simplified to a single example or act, which is misleading as privatization involves several related processes, favorable circumstances, and local and/or social acceptance or passivity. Furthermore, the processes leading to privatization are often more indirect and the whole change does not happen at once, but gradually in the name of ‘consumer preference’, upgrading, economic structures, logistics, temporary solutions and so on. Public spaces that are neglected – not well maintained – tend to land more easily into private hands, as often the surrounding local communities prefer something happening rather than having an unstructured park or blighted square in the neighborhood. Commodification is an important action of privatization; a practice – in the legal and actual state of things – in which the public space becomes an object that can be bought or sold. But before that happens, someone has to actually think about public place as a possible thing to be sold. The rules deciding what can be sold (or not) are to some extent legal, to some oscillate in between various economic interests, but sometimes such factors as symbolic, historic, cultural, and – literally – democratic play more important roles.

Precisely from those reasons, even if legal or economic reasons exist, it would be hard to imagine that Eidsvolls plass, 6 the main public square for free expression in Oslo and a symbol of political power in Norway, would ever be sold to a private business. Which brings up another important issue; not all privatization happens due to purely economic grounds or profitable aims. Some privatization exists solely for the sake of control, which can be expressed as much through money as through the symbolic gestures that communicate power.

  1. As I quote literally from the webpage of the Norwegian Parliament; “Eidsvolls plass is located directly in front of the Storting’s main entrance at Løvebakken. This public square is one of Norway’s most important arenas for freedom of expression. Over 300 political demonstrations are held here every year.

Taking a critical look at demographic representation in public spaces, who is allowed to speak, and on which terms and conditions, can serve as a societal barometer for the current state of democratic values. That’s why public spaces owned or managed by the cities or state function as platforms to express a multitude of voices existing in a democratic society; from Love Parades, interest associations, political protests, sports and cultural events. Public spaces should also allow for people to simply be in the space without having any particular reason. In that sense public space reproduces social relations, as space is a social construct based on values and meanings affecting spatial practices and perceptions. 7 With this thought in mind, when we get to the topic of commercial actors in the public space, it might be easier to grasp why the issue of renting or selling gets more complicated.

  1. A thought expressed by Henry Lefebre, a philosopher mostly known for the concept of the right to the city.

Towards North (Mot nord), 2009, by Viel Bjerkeset Andersen and the view of Arbeidersamfunnets plass, 2009. Photo © Viel Bjerkeset Andersen / BONO 2022.



As an example, imagine three food trucks serving alcohol, each set up for the summer in three different locations; Sukkerbiten, Aleksander Kiellands plass, or Arbeidersamfunnets plass. Though the practical setup is the same, a truck in each location would create completely different meanings, and different ways in which the truck’s presence would affect the neighborhood from formal concerns like aesthetics, to more practical ones such as people’s behavior, movements, and habits. Each of these locations has a different function, design elements, neighborhoods, busy hours, and surrounding architecture. Therefore, the decision whether those elements can function in a given place (or not), on what terms and conditions, and in which form must be made while thinking about the whole context of the given place. While moving a few of the restaurant tables to the street may add some life to the local surroundings, barricading the town square with tables and fences thus making the space completely inaccessible and destroying its functionality, aesthetics, and the way people move through it, is not the greatest idea. And that is precisely what happened at the Arbeidersamfunets plass in the summer of 2021, and is happening again now in 2022.


As Henri Lefebre would perhaps comment on this situation, the quality of late capitalist space is often characterized by the creation of many similar, yet not the same, units as the commercialization becomes a marker itself; a norm to the extent that it becomes no longer visible or noticeable. This is how everyday life itself reproduces the structures of capitalism. Human perception has become so used to it that either ignores it, doesn’t notice a problem, or furthermore expects it. Why is this important? It is important because these places shape human perceptions of the norm and the expectations of future inhabitants. Thus we (society) loses not only material or measurable square meters, but also identity, meaning, future and history.

Sofia Maia Ciel is a philosopher and independent researcher, curator, and art critic. She holds a Ph.D. in Philosophy and works across the fields of visual culture, feminist art history, contemporary French thought, Norwegian contemporary art, and environmental humanities. She publishes in various art magazines (Kunstkritikk, Hyperallergic, Tique Art, etc.). Cielatkowska is a member of the International Association of Art Critics (AICA), International Association of Curators of Contemporary Art (IKT), and The Norwegian Critics’ Association (Norsk kritikerlag). She lives in Oslo, Norway. More at:

 Oslo, den glamorøse byen: Del 1


«Det bygde miljøet» er en pågående serie fra CAS der ulike meninger om bylandskapet får komme til uttrykk. I dette todelte essayet tar forsker, skribent og tidligere CAS-kunstner Sofia Maia Ciel en nærmere titt på Arbeidersamfunnets plass i Oslo for dermed å si noe om rikdom, klasse, tilgjengelighet og våre forestillinger om glamour. Teksten er del 1 av 2.


Han sier bare : «Gode gjerder gir gode naboer.»

Våren gjør meg alltid litt vilter, og jeg tenker at

jeg kanskje kan plante en idé i hodet hans:

«Hvorfor gir de gode naboer?»


– Robert Frost, «Mending Wall»

Jeg husker at jeg tenkte på denne linjen fra Robert Frosts dikt i fjor sommer, der jeg sto på utsiden av metallgjerdene på Arbeidersamfunnets plass i Oslo. Jeg er ikke så sikker på om gode gjerder gir gode naboer, men gjerdene på denne plassen – som visstnok skal være et offentlig rom – gjorde i alle fall at folk ble nektet adgang mesteparten av dagen.


Det var som om gjerdene på magisk vis forvandlet alle de forbipasserende

som kanskje var medborgere

til fremmede folk som ikke var ønsket.


På kveldstid var det likevel mulig å gå inn på torget og hevde sin rett til å sitte der, i alle fall for de som godtok at penger og øl var betingelsen. Hvis det er det som er prisen å betale for offentlige rom, er det både for mye og for lite. Men et spørsmål bør stilles allerede her: Hvorfor må Oslos innbyggere betale for å komme inn i på et offentlig rom, og i så fall, hvorfor til kommersielle aktører? Siden våren allerede er her og sommeren er på anmarsj, håper jeg virkelig at ryktene om at gjerdeinstallasjonen er her for godt, viser seg å være nettopp det – rykter. Men på den annen side, hvorfor skulle noen bry seg om dette uglamorøse området i Norges hovedstad, et område som de færreste av byens innbyggere en gang tenker på som et torg? Hvem vil egentlig se på gjerdene som et problem?

Arbeidersamfunnets plass er et helt alminnelig sted. Den er klart mindre enn det nærliggende Youngstorget og dette stedets klart definerte politiske kontekst og historie. Arbeidersamfunnets plass har heller ikke veggkunst av Picasso som kan samle demonstranter dersom byen skulle bestemme seg for å rive den i fremtiden (noe som ikke ville ha hjulpet uansett). Arbeidersamfunnets plass er bare et torg. Eller for å være mer nøyaktig, den antyder at den er et torg, men den mangler den stedsfølelsen den engang hadde.

Ser vi på bilder fra rundt 2009 da torget ble pusset opp, viser rommet klarhet både i bokstavelig og arkitektonisk forstand, men også med tanke på torgets funksjonalitet. Viel Bjerkeset Andersens installasjon Mot nord inviterte forbipasserende til å stoppe opp og sette seg ned på skulpturene, mens de tykke og grå linjene på tvers av torget fremhevet utsikten i de ulike retningene. Det offentlige rommet føltes lett og tilstedeværende. Den opprinnelige renoveringsplanen fra 2009 la særlig vekt på musikk og på muligheten til å arrangere ulike konserter, og den lot plassen være åpen og fleksibel innenfor en grønn ramme. Lysrørene til det nærliggende konsertstedet Sentrum Scene markerte linjene som i Mot nord ble omgjort til naturlige benker (det er derfor plassen ikke hadde noen andre benker, slik man ellers kunne ha forventet). Prosjektet endte opp med å bli nominert til Oslo bys arkitekturpris for 2011. Men slik den ser ut i dag, virker plassen å ha blitt glemt, eller på en eller annen måte å ha tapt sin struktur. Den er som regel fylt av kaotiske elsparkesykler, og skulpturbenkene trenger sårt både rengjøring og restaurering, da de lettere delene har blitt ødelagt over tid. Men er ikke denne «glemte tilstanden» mer regelen enn unntaket? For hvis vi ser på bildene tatt like før oppussingen, kommer en lignende «glemt tilstand» fra en tidligere tid til syne.


Offentlige rom: Å møte på forskjeller

«‘Sted’ er et vanskelig ord å få tak på: Det er en koffert som er så overfylt at man aldri får lukket den. Ordet har en gjenklang av hjemsted, av beliggenhet og en åpen plass i byen, av en posisjon innenfor et sosialt hierarki.»

Offentlig rom, som jo er en bestemt type «sted», er ikke et mindre vanskelig ord å få tak på. Det kan ganske enkelt defineres som et sted som er åpent for offentlig bruk, men det angår også sentrale spørsmål som inkludering og ekskludering av ulike grupper med hensyn til en rekke faktorer som politisk-økonomisk endring, gentrifisering, byutvikling, korporatisering, protester og motstand. Det offentlige rom påvirker virkeligheten som ligger innbakt i begreper som kjønn, rase, seksualitet og funksjonsevne/ funksjonshemming, og det fortsetter å være sentralt i det politiske og sosiale livet, siden gater, torg og parker er steder der det er vanlig at folk protesterer, møter andre og støter på forskjeller. Jeg vil særlig fremheve det siste punktet her – det å støte på forskjeller. Offentlige rom gjør dermed at byer får rykte for å være pulserende steder med mye liv, og de øker innbyggernes velvære. Det offentlige roms betydning fikk fornyet aktualitet og enda mer oppmerksomhet da samfunnet stengte under koronapandemien, da mange land i verden opplevde at offentlige uteområder plutselig ble de eneste alternativene til leiligheter der folk kunne oppholde seg og omgås. Et offentlig rom kan også belyses ut fra dets funksjonalitet eller formål. Dette høres kanskje opplagt ut, men det er viktig å si det tydelig: Hovedpoenget med et offentlig rom er nettopp det at det er offentlig. Dette betyr å være et åpent og tilgjengelig møtested for mennesker uavhengig av deres evner, rase, etnisitet, livssyn, kjønn og sist, men ikke minst, deres økonomiske status. Eller for å si det på en måte: Alle skal kunne oppsøke et offentlig rom uten å måtte bla opp for det.

Privatisering: Begrensing av det frie ord

Det er mange måter det offentlige rom kan miste sin åpenhet på og bli enten helt utilgjengelig eller i alle fall så lite imøtekommende at folk aldri benytter seg av muligheten til å stikke innom eller tilbringe tid der. At det er privatisering som har skyld i at det offentlige rom har skrumpet inn, virker i dag som en opplagt sannhet.

Men hva er egentlig privatisering? I snever forstand betyr det salg av statens eiendeler til individer eller firmaer. En slik definisjon antyder imidlertid at privatisering kan forenkles til ett enkelt tilfelle eller én enkelt handling, noe som er misvisende siden privatisering innebærer en hel rekke forbundne prosesser, gunstige omstendigheter og enten lokal eller utbredt godtagelse eller passivitet. Dessuten er prosessene som leder frem til privatisering, ofte mer indirekte, og hele endringen skjer ikke over natten, men gradvis over tid under dekke av «forbrukerpreferanser», oppgraderinger, økonomiske strukturer, logistikk, midlertidige løsninger og så videre. Offentlige rom som er blitt forsømt og som ikke vedlikeholdes på en god måte, ender gjerne lettere opp i private hender, siden nærmiljøene det gjelder, ofte foretrekker at noe skjer fremfor at de har en ustrukturert park eller et neglisjert torg i nabolaget. Kommodifisering, det at noe gjøres til en handelsvare, er en viktig del av privatiseringen. Dette er en praksis som i rettslig og faktisk forstand gjør at offentlige rom blir en gjenstand som kan kjøpes eller selges. Men før slik kommodifisering finner sted, må noen faktisk forestille seg at et offentlig rom er noe kan selges. Reglene som avgjør hva som kan selges (eller ikke), er til en viss grad lovbestemte. Men de etableres i tillegg gjennom tautrekningen mellom ulike økonomiske interesser, og noen ganger spiller også symbolske, historiske, kulturelle og bokstavelig talt demokratiske faktorer en mer utslagsgivende rolle.

Det er nettopp slike faktorer som gjør det vanskelig å forestille seg at Eidsvolls plass – selve hovedstedet for ytringsfriheten i Oslo og et symbol på den politiske makten i Norge – noen gang vil bli solgt til en privat bedrift, i tillegg til at det kan være både juridiske og økonomiske grunner til at det ikke kunne skje. Dette kommer innpå et annet viktig poeng: Det er ikke alltid rent økonomiske årsaker eller lønnsomhetsmål som ligger bak privatiseringen. En del privatisering skjer kun for å kunne utøve kontroll, noe som kan uttrykkes like mye gjennom penger som gjennom de symbolske gestene som brukes til å kommunisere makt.

Det å ta en kritisk titt på den demografiske representasjonen i det offentlige rom – på hvem som har lov til å snakke, og på hvilke vilkår og betingelser – kan brukes til å ta pulsen på hvordan det står til med de demokratiske verdiene i dagens samfunn. Dette er grunnen til at offentlige rom som eies eller forvaltes av byene eller staten, fungerer som plattformer som slipper til de ulike stemmene som finnes i et demokratisk samfunn, alt fra teknoparader og interesseforeninger til politiske protester, idrettsbegivenheter og kulturarrangementer. I offentlige rom bør det også være mulig for folk å oppholde seg der uten at de må ha en spesiell grunn til det. Sånn sett reproduserer det offentlige rom sosiale relasjoner, siden rom er en sosial konstruksjon basert på verdier og betydninger som påvirker romlige praksiser og oppfatninger. Når vi tenker på dette med hensyn til de kommersielle aktørenes inntog i det offentlige rom, kan det være lettere å forstå hvorfor spørsmålet om leie eller salg blir mer komplisert.

Det stedspesifikke

For å komme med et eksempel: Se for deg tre alkoholserverende matbiler som står oppstilt på hvert sitt sted i Oslo – Sukkerbiten, Aleksander Kiellands plass og Arbeidersamfunnets plass. Selv om alle tre matbiler har det samme fysiske oppsettet, vil de skape hver sine betydninger og ha forskjellige innvirkninger på nærmiljøet, både formelle forhold som estetikk og mer praktiske forhold som folks oppførsel, bevegelser og vaner. Hvert av disse stedene i Oslo har sine ulike funksjoner, designelementer, demografi, døgnrytme og arkitektoniske miljø. Derfor må hele stedskonteksten tas hensyn til når man skal avgjøre om de ulike elementene kan fungere på et gitt sted (eller ikke), og da på hvilke vilkår og betingelser og i hvilken form. Selv om nærmiljøet kanskje får mer liv hvis noen restaurantbord flyttes ut på gateplanet, er det ikke nødvendigvis så lurt å barrikadere et torg med bord og gjerder og dermed gjøre plassen fullstendig utilgjengelig og ødelegge dens funksjonalitet, estetikk og bevegelsesmønstre. Og det er nettopp det som skjedde på Arbeidersamfunnets plass sommeren 2021, og som skjer nok en gang nå i 2022.

Som Lefebvre kanskje ville ha sagt om denne utviklingen, kjennetegnes ofte kvaliteten på senkapitalistiske rom av opprettelsen av mange enheter som ligner på hverandre (uten å være identisk like), ettersom kommersialiseringen blir en markør i seg selv – den blir en norm i den grad den ikke lenger er synlig eller merkbar. Det er på denne måten at hverdagslivet reproduserer kapitalismens strukturer. Mennesker har blitt så vant til denne normen at de enten ignorerer den, ikke merker at den er et problem, eller til og med forventer den. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi disse stedene påvirker både menneskers oppfatning av denne normen og hva fremtidens mennesker venter seg av den. Dermed mister vi – det vil si samfunnet – ikke bare materielle eller målbare kvadratmeter, men også vår identitet, betydning, fremtid og historie.

* Oversettelsen av denne teksten er gjort i samarbeid med Stavanger kommunes prosjekt  NEBSTAR — New European Bahaus Stavanger. CAS og NEBSTAR har inngått et samarbeid om en samling tekster som er en del av CAS’ pågående tekstserier «Bygde miljøer». Serien presenterer ulike tilnærminger til byutvikling og forskjellige meninger om utformingen av urbane landskap. CAS har redaksjonell frihet og redaktøransvar  i dette samarbeidet. Teksten er oversatt til norsk av Stig Oppedal.

Sofia Maia Ciel er filosof og uavhengig forsker, kurator og kunstkritiker. Hun har doktorgrad i filosofi og jobber på tvers av feltene visuell kultur, feministisk kunsthistorie, fransk samtidsfilosofi, norsk samtidskunst og miljøhumaniora. Hun har skrevet tekster for en rekke kunstjournaler, bl.a. Kunstkritikk, Hyperallergic og Tique Art. Cielatkowska er medlem av Norsk kritikerlag, International Association of Art Critics (AICA) og International Association of Curators of Contemporary Art (IKT). Hun bor i Oslo. For mer informasjon se