La oss begynne med å spørre om det tradisjonelle kritikkformatet lenger er relevant. Slik det leses i dag virker det stagnert i sine egne former, hvor et objekt skal avdekkes i det som ofte kan ses på som en gammeldags, hierarkisk og patriarkalsk forklaringsmodell: Kritikeren ankommer, kritikeren bedømmer, kritikeren forklarer. Objektet ”avdekkes” ved hjelp av kritikerens blikk.

Meldinger om kunstkritikkens nærliggende død eller krise kommer med jevne mellomrom, og med større hyppighet de siste 15 årene.

Ser vi tilbake til publikasjonen og samtaleserien The State of Art Criticism (2005), lanserte James Elkins med flere ideen om at tverrfaglig samarbeid var nøkkelen til å forsøke å løse kritikkens påståelige krise. I 2015 ble boken Spaces for Criticism: Shifts in Contemporary Art Discourse utgitt av Valiz i deres Antennae Series, med ideen om at kritikken må strekke seg utover kunstfagenes heller komfortable epistemologi.

Med sin 2016-årskonferanse Den store samtalen. Kunst- og kulturkritikkens vilkår og betydning og videre prosjektutlysning med ferske støttemidler til kritikken, uttalte Kulturrådet at det var et mål «at flere og nye publikumsgrupper og kulturbrukere kan delta og engasjere seg i den offentlige samtalen og den kritiske debatten om kunst og kultur». Til konferansen bidro jeg med videoverket WEVARIATIONS (2016), laget i samarbeid med billedkunstner Synnøve Sizou G. Wetten. Her la vi blant annet frem et forslag til kritikeren som ikke kun profesjonell utøver, men også som en amatør. Vi fokuserte på ideen om rom, mer presist hvilke rom kritikken kan innta – mer om dette senere. Det er viktig å påpeke at på samme måte som med denne teksten, var ikke målet med verket å gi et konkret svar, men å utforske den ekspanderende rollen til kritikeren, og som følge hva og hvor kritikken kan være i dag.

“Kritikeren kan altså ha en praksis som er performativ.”

Utførelse, ikke grunnlaget, som definisjon

La oss se på noen forslag til hvordan vi kan forstå kritikken. I sin tekst “The Importance of the Dutch Football Club Ajax and Total Football (Totaalvoetbal) to the Sport of Graphic Design” (2011) foreslår underviser og designer Elliot Earls nye måter og metoder for grafisk design-kritikk og kritisk drøfting i undervisning. Han bygger på litteraturkritiker Morris Weitz’ fire kategorier som kritikken behandler: beskrivelse, tolkning, teoretisering og evaluering, og Earls legger selv til kontekstualisering som en femte kategori. Fra disse fem kategoriene kan vi lese både en tradisjonell forståelse av oppgavene til kritikken – altså kritikken som skal avdekke noe, men samtidig kan vi også se et potensiale til flere utføringsmuligheter enn kun den klassiske oppbyggingen av kritikk.

Som nevnt tidligere, diskuteres det i boken The State of Art Criticism kritikkens rolle i kunsten. Samlingen inkluder blant annet underviser og teoretiker Irit Rogoff sin kjente tekst “What is a Theorist?” der Rogoff foreslår at: «The old boundaries between making and theorizing, historicizing and displaying, criticizing and affirming have long been eroded.» Her påpeker hun at skillet som tradisjonelt har eksistert mellom teori, kritikk og utøvende kunst ikke lenger er like relevant. I stedet for å arbeide med den tradisjonelle forståelsen av at et felt skal tjenestegjøre det andre, bør man ifølge Rogoff jobbe sammen mot felles utfordringer for slik å skape bedre kulturell innsikt. I denne foreslåtte kunnskapsproduksjonen er alle felt like viktige.

I korte trekk mener Rogoff at teoretikere i like stor grad som kunstnere aktiverer kreativitet, applikasjon og produksjon, og at kunstnere på samme måte også aktiverer kritikk. Kritikeren kan altså ha en praksis som er performativ. Dette strekker seg utover oppfattelsen av kritikeren som noen med et utenforstående blikk, hvis hovedoppgave er å oppklare og trekke tråder andre ikke evner å se.

Går vi tilbake til Earls og Weitz’ beskrivelse av kritikk kan vi også se disse som elementer kunstneren arbeider med. Det er altså utførelsen, mer enn grunnlaget, som definerer hvilken rolle man tildeles eller tar.

 

“Spør vi «Hvor er kritikken?» kan svaret være: I workshoper, seminarer, lesegrupper, samarbeidsprosjekter, skolemodeller, spekulative modeller eller andre samlingsrom der utveksling av ideer ligger som grunnpremiss.”

 

Kritikken i rommet

I sitt essay “The Beautiful Risk of Criticality” i Spaces for Criticism skriver Ingrid Commandeur: “Within the current performative nature of culture, meaning takes place as events unfolds. In other words: meaning is never produced in isolation, but rather through intricate webs of connectedness and participants: audiences, students or researchers” (p.237).

I dette leser jeg et skifte, eller en forskyvning (som redaktørene av boken selv beskriver det som) i forståelsen av kritikeren: Hun er ikke lenger en avdekker av mening, men heller en performativ aktør i et større puslespill i produksjonen av mening. Ved å reformulere rollen til kritikeren, strukturen til kritikken og å vedkjenne at vi står ovenfor både en forskyvning, men også en reformulering av kritikerens rolle og plass, kan vi se et potensiale for nye måter å forstå og utøve kritikk.

Commandeur åpner her opp for at vi kan revurdere spørsmålet «Hva er kritikk?» eller «Hva er kritikkens oppgave?». Fordi, skal vi komme oss bort fra den stagnerte formen og strukturen til kritikk (for eksempel avisspalter eller som avleveringer av forklaringer fra en slags «genikritiker»), er det helt essensielt å oppdatere dette spørsmålet. Det er et nytt spørsmål som må stilles til kritikken, nemlig: «Where is criticism?» (Spaces for Criticism, 2015). Her presenteres en heller ny idé, nemlig at kritikkens nye rolle er mer avhengig av rom enn av å utføre en spesifikk oppgave.

Selve ideen om rom som definisjonsmakt åpner nye dører for kritikken. Kritikken kan opptre romslig, performativt og ikke bare forholde seg til fagfelt eller form. Spør vi «Hvor er kritikken?» kan svaret være: I workshoper, seminarer, lesegrupper, samarbeidsprosjekter, skolemodeller, spekulative modeller eller andre samlingsrom der utveksling av ideer ligger som grunnpremiss. Mer utdypende skjer dette i rom der kritikken kan opptre og være performativ. Det skjer i rom der kritikk kan være kunnskapsproduksjon som ikke bare handler om at kritikeren møter objektet, men der kritikere og kritikk kan komme fra flere utgangspunkt og steder.

Kritikken kan på den måten i mye større grad også begynne å skape andre type forløp og rom. Vi kan bevege oss bort fra en gitt formel av utgangspunkt og ankomststed, og heller åpne for at kritikken i seg selv kan være en utforskning av noe som ikke behøver oppfylle en bestemt form eller gi et spesifikt svar. Dette kan muligens skje gjennom å bruke nye medier til å skape kritikk, men et kraftig verktøy her er samarbeid og deltagelse. Gjennom å skape kritikk sammen skaper vi også kunnskap.

Rommet som videreføring

Vi må også adressere hvordan vi kan bryte med ideer om kritikken som en avdekker av objektet. Her er Deleuze og Guattaris idé om rhizomet fra A Thousand Plateaus: Capitalism and Schizophrenia (1980) relevant. Man identifiserer ikke et spesifikt opphav, men ser heller mange forskjellige former som vokser inn, gjennom og rundt hverandre. De snakker om rhizomet som en strukturell motsats til roten som bryter gjennom jordskorpen, som krever plass. En videreføring av denne tankemåten er også rom – et udefinert sted. Det handler om hvordan ting oppstår og forsvinner uten å defineres av tid eller lineære forløp. Hvordan en kritikk starter og fortsetter, hvordan den bryter inn i noe eller kan opptre som fugemasse i stedet for en «fra toppen og ned»-kommunikasjon, illustrert for eksempel med de tidligere nevnte hierarkiske formidlingsmodellene.

Jeg vil påstå at dersom kritikken og kritikeren skal bevege seg fremover og ta plass i nye rom, og beveges av andre stemmer, må det gjøres i samarbeid med flere. Kanskje kan også da kritikken unngå et bestemt endepunkt, men heller migrere, nomade-lignende, over i nye former for hver nye deltager. I den neste teksten på CAS skal vi se litt nærmere på denne påstanden og eksempler på hvordan dette kan skje. Men for nå, dersom vi vedkjenner at spørsmålet «hvor er kritikken?» er en fremadskuende måte å tenke på kritikk, og at kritikken kan dra nytte av å være et samarbeidsprosjekt, da må vi også spørre: hvordan kan denne deltagelsen tilby flere former enn kun mottager eller avsender?

—

Kristina Ketola Bore (f. 1986) er designkritiker, redaktør og underviser basert i Oslo. Hun har en master i Design Writing Criticism fra London College of Communication og har bidratt til tidsskrifter som Domus, Dagens Næringsliv, Arkitektur N, Arkitektnytt og Tecknaren i emnene kunst, arkitektur og design. Utover sin praksis som skribent og kritiker er hun også fagredaktør for tidsskriftet Periskop. Hver sommer organiserer hun og João Doria The Ventriloquist Summerschool i Oslo. Bore underviser jevnlig i design som kritisk praksis, er emneansvarlig for grafisk design-historie og teori ved Kunsthøgskolen i Oslo, samt gjesteforeleser og ekstern sensor ved the Estonian Academy of the Arts.