Journal

NO
04/08/20 • Review : Anne Therese Tveita

Mye mer enn bare vær og klima

NO
04/08/20 • Review : Anne Therese Tveita

Mye mer enn bare vær og klima

Kunskritikerritiker Anne Therese Tveita mener utstillingen “I Skyene” på Stavanger kunstmuseum fyller et tomrom, spesielt i Stavanger, med sine berøringspunkt på tvers av disipliner og generasjoner. Hun skriver i denne teksten om hvordan kunst og vitenskap har åpenbare paralleller til våre verdensforståelser gjennom tidene.

En vandring gjennom den omfattende utstillingen I skyene er en udelt berikende opplevelse. Gjennom de utstilte objektenes mange kvaliteter, og gjennom utstillingens gjennomførte kuratering og utforming har Stavanger kunstmuseum, ved kurator Inger M. L. Gudmunson og utstillingsdesigner Marte Moen Danielsen, produsert en bredt favnende og ikke minst lærerik utstilling.

Utstillingens åpenbare kvalitative og estetiske egenskaper sørger for at den fremstår som en kunstutstilling som umiddelbart treffer et bredt publikum. Det gis en grundig innføring i meteorologiske disipliner, og særlig skyer og skystudiens spede begynnelse og utvikling dekkes godt.

De storslagne oljemaleriene fra 1800-tallet med kunsthistorisk signifikans er alene et fullgodt trekkplaster. I denne utstillingen blir de samme maleriene hensiktsmessig presentert side om side med konseptuelle og teoretiske verk av både norske og internasjonale samtidskunstnere. I alt 74 verk av 22 kunstnere, fra 1820-tallet  til 2020-tallet. Med den kvalitative metoden tillegges en enda dypere forståelse for 1800-talls maleriene, og ikke minst legges det til rette for en større forståelse av de rådende tendenser i den samtid de ble til under. Slik danner de samme oljemaleriene en ytterligere kontekst til utstillingens langt yngre verk. Resultatet er en komplett og mangefasettert utstilling med overraskende berøringspunkter på tvers av generasjoner og disipliner. Slik har man evnet å skape en utstilling som ikke bare er estetisk behagelig, men også tankevekkende.

 

Mellom himmel og jord

Enda en interessant tillegsfaktor er den åpenbare parallellen mellom de verdensforståelser som råder til enhver tid. Plassert mellom himmel og jord har skyene blitt satt i sammenheng med høyere makter og som så har fått tilegnet en spirituell og etterhvert religiøs betydning. Symbolikken bak skyene har gjennom tidene formidlet poetiske metaforer for sinnstilstander, drømmer, varsel om kommende katastrofer og foruroligende dommedagsprofetier. Parallelt med den vitenskapelig og teknologiske utviklingen, har flere konnotasjoner kommet til og gitt skyene stadig flere valører. Blant annet fikk de gjennom opplysningstidens økende interesse og forståelse en klarere definisjon som et (nesten, men aldri helt) håndgripelig objekt. Gjennom teknologiske fremskritt har det dukket opp nye skyer på himmelen; homogenitus. Disse menneskeskapte skyene kan være damp, støv, røyk, eksos og annen forurensing fra fossilt brennstoff. For få år siden ble også kondensstriper etter fly klassifisert som skyer. Utstillingen I skyene har sågar og med samme premisser innlemmet den digitale sky i sitt skyatlas.

Tomás Saracenos, Biosphere, 2009. Foto: Oddbjørn Erland Aarstad.

Det menneskeskapte 

Den franske kunstneren Marie-Luc Nadals videoverk Make Clouds Cry, fra 2017 beskriver menneskers tilkortkommenhet i møte med naturkreftene. En kampklar fekter klatrer opp på et berg og skyter mot skyene. I en fånyttes kamp mot naturen forsøker hun å påvirke de klimatiske forhold. Kunstneren spiller ut en gammel tradisjon fra den franske landsbygda, — et rituale utført av jordbrukerne i håp om å unngå at avlinger skulle gå tapt i uvær.

Tomás Saracenos store installasjon Biosphere fra 2009 er hektet i rommets gulv, tak og vegger. Den intrikate taukonstruksjonen gir assosiasjoner til et gigantisk edderkoppnett. Hver eneste lengde og hver knute utgjør en integral detalj i konstruksjonen og gir samtidig referanser til de skjøre relasjonene i økosystemene vi alle eksisterer i. Kuttes bare én av trådene, vil hele konstruksjonen påvirkes og verket vil kollapse. Verket peker også til et annet samarbeidsprosjekt med den argentinske kunstneren og det tverrfaglige fellesskapet “Aeroscene”. Dette ambisiøse, bærekraftige prosjektet er ikke utstilt her, men vil i løpet av utstillingsperioden presenteres i en workshop tilhørende utstillingen. Verket er resultatet av fellesskapets pågående forskning rundt vitenskapelige relasjoner i skyenes strukturer og edderkoppnett. Aeroscene vil i sitt bærekraftige prosjekt la mennesker fly jorden rundt i en luftballong, men uten hjelp av solcellepaneler, batterier eller fossilt brennstoff — kun ved hjelp av solen og luften vi puster.

I dag er bærekraft et stadig viktigere element, i kunst så vel som forskning. Til alle tider har menneskene vært prisgitt værgudenes luner, men i dag er rollene snudd på hodet i en omvendt klimapåvirkning. Klima er ikke lenger bare naturfenomener vi er prisgitt, men noe vi mennesker i større grad også har påvirket.

Interdisiplinært skjæringspunkt

Det tette forholdet mellom vitenskap, teknologi og kunst gjør seg gjeldende gjennom store deler av utstillingen. Det er her, i dette interdisiplinære skjæringspunktet at en ytterligere, spennende nerve krystalliserer seg. La oss, for argumentets skyld, ta utgangspunkt i en påstanden om at kunsten såvel som vitenskapen (vitenskap er her brukt i ordets videste forstand) siden tidenes morgen har vært preget av menneskets higen etter å forstå, gjengi, supplere, kontrollere eller motvirke naturen. Historien har vist oss hvordan vitenskapelig kunnskap og forståelse har økt i takt med at nye verktøy og ny kunnskap er blitt tilgjengelig. Slik blir også kunstens rammer påvirket, og særlig gjennom samtidskunsten ser vi i stadig større grad en ny sammensmelting eller fusjon av kunst og vitenskap.

Under romantikken, i kjølvannet av opplysningstiden, kritiserte kunstnere det nyoppståtte samfunnets negative inngripen i menneskers liv. Samtidig vokste det fram et økende behov for å på ny knytte tettere bånd mellom mennesker og naturen. Kunstnere forfektet ideer om at det nye samfunnet var ødeleggende for mennesket, samtidig som de idealiserte tanken om det enkle og naturlige. Det er godt kjent at gjennom det sublime landskapet avbildet de det lille mennesket i møte med naturkreftene. Slik søkte de å trenge inn i følelsenes kjerne, å vekke følelser over fornuft. Landskapsmalere som J.C. Dahl og Hans Gude med flere skapte like fullt sine landskapsmalerier gjennom nitide studier av klimatiske forhold. Preget av sin tids økende interesse for- og kjennskap til de nye vitenskapelige bakenforliggende fremstår derfor deres skyer etterhvert som vitenskapelige illustrasjoner av de ulike skytyper og formasjoner.

Ironisk var det en tid da røyk og svarte skyer fra fabrikkenes skorsteiner ble gjengitt i kunsten som en hyllest av menneskelige triumfer. Det man i dag ser på som luftforurensing sto som symbolet på fremskritt og fremtidstro. Menneskers inngripen i naturen har skapt klimakatastrofer, flom, tørke og forurensing. Den menneskeskapte tidsalder, antropocen gjør seg i større grad gjeldende i samtidskunsten. Det er derfor ikke overraskende at også homogenitus, de menneskeskapte skyene har fått større fokus blant samtidskunstnerne.

 

Det menneskeskapte

Open Window fra 2019 er en lukket konstruksjon. Nærmest som en krysning mellom et akvariume og et vindu, har Marie- Luce Nadal skapt sin helt egen sky — isolert og skjermet fra ytre påvirkninger. Ved hjelp av vekselvis kjøl og varme stiger og faller den, løser seg opp og oppstår på ny, i takt med de klimatiske forutsetningene inne i sitt eget isolerte univers. Her har samme kunstneren som fra videoverket Make Clouds Cry, likevel temmet sin sky.

Også nederlandske Berndnaut Smilde har skapt innendørs skyer. Fotografiene Nimbus D’Aspremont, 2012 viser flyktige objekter skapt ved hjelp av røykmaskin og damp. Svevende i et konstruert interiør, som ved første øyekast påminner om klassiske malerier eller museumssaler, har hans kamera fanget skyens sekunder-korte eksistens. De balanserer helt på grensen av sin eksistens, mellom dens være eller ikke være. Projiserte skyer svever også over kunstmuseets vegger i rommet som huser hans Nimbus Atlas II fra 2016. De mørke veggene og det myke, hvite gulvteppet innbyr til å legge seg på rygg og dvele ved de kunstige skyene. Ved å nærmest fryse tiden lar Smilde skydottene bevege seg sakte over veggene, og selv om de estetiske kvalitetene er innbydende og poetiske oppleves en underliggende uro i den syntetiske fremstillingene.

I fortrolig dialog med disse og flere andre av samtidsverkene henger, med en nærmest kosmisk selvfølgelighet, Lars Hertervigs 150 år gamle eteriske skystudier på papir fra ca. 1858. De er  montert hengende fra taket i hvite rammer, midt i rommet formelig svever de uhyre vakre små verkene. Slik har de neppe blitt vist noen gang tidligere.

Cory Arcangels, Super Mario Clouds, 2002. Foto: Oddbjørn Erland Aarstad.

Helt andre skyer finner vi i amerikanske Cory Arcangels digitale Super Mario Clouds fra 2002. Arcangels har manipulert det legendariske Nintendo-dataspillet Super Mario Brothers fra 1985. Ved å endre selve spillets koder har kunstneren dekonstruert det, ryddet bort alle øvrig grafikk, inkludert spillets hovedkarakter. Tilbake står de ikoniske kumulusskyene mot den blå bakgrunnen. Sakte og hakkete beveger de pixlete objektene seg over himmelen og selv om lyden er borte spilles den ubønnhørlig i hodet på betraktere kjent med universet. Også her er farten i.e. tiden bremset ned. Hvilket innbyr til en meditativ nærmest nostalgisk tilnærming til verket. Arcangel motarbeider i den forstand den raske teknologiske utviklingen. Samtidig finnes det en higen etter å mestre teknologien. Kunstneren imøtegår slik kritikeres påstand om at videospill ikke kan være kunst.

 

Boken

I tillegg og som en utvidelse av utstillingen ble boken Silver Llinings: Clouds in Aart and Sscience lansert. Boken består av 27 fagfellevurderte essays. Bidragsyterne er alle kunstnere og akademikere. Tekstene og arbeidene er et resultat av en forskningsworkshop kalt The Greenhouse, arrangert av Stavanger kunstmuseum i samarbeide med Universitetet i Stavanger. Boken går inn i utstillingens tematikk og de deltakende vestlige forskere ser alle på skyer i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap. Med referanser til flere av de utstilte verkene utfyller og kompletterer boken utstillingen.

Verden har forandret seg i løpet av de 200 årene som har gått siden J. C. Dahl malte utsikten fra høyden over Castellammare ved Napoli og Avaldsnes på Karmøy. Landskapet og menneskene har endret seg, men skyene er de samme. Kanskje ser man på dem med litt andre øyne etter et besøk i utstillingen på Stavanger kunstmuseum

Utstillingen I skyene og boken Silver linings er i høyeste grad vellykket. Den fremkaller kanskje nettopp derfor et visst vemod eller snarere et savn etter denne type interdisiplinær kunst. Ett av svært få tilsvarende prosjekter, Article Biennalen, som siden 2006 eksponerte Stavangerregionen for kunst i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap er nå borte. Det har etterlatt et vakuum i regionen. I skyene understreker at dette er en type kunst man må se mer av.

 

 


Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De tre siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.