Journal

NO
19/06/19 • Essay : Ingrid Halland

Kunstfilosofi etter relasjoner

NO
19/06/19 • Essay : Ingrid Halland

Kunstfilosofi etter relasjoner

De seneste årene har det skjedd et vendepunkt i både kunst og fagfilosofi. Fra begreper som kretser om liv, prosess, relasjoner og økologi undersøkes nå det kritiske potensialet i begreper som død, tomrom og endepunkt. Sentralt i dette vendepunktet står formen.

Som en reaksjon på modernismens ideal om kunstverkets autonomi introduserte postmodernismen og kunstfeltets kritiske vending på 1970- og 80-tallet ideen, kritikken og representasjonen som sentrale begreper. Samtidig med at definisjonen på et kunstverk ble stadig mer utydeliggjort, stadig mer tvetydig, ble også kunstverkets form stadig mer porøs, stadig mer transparent, stadig mer rastløs. Konseptkunst og installasjoner brøt formen opp og verket ble spredt ut i rommet. Verkets kjerne lå utenfor formen: I tråd med det post-strukturalistiske teorilandskapet ble verkets essens selve mangelen på essens. Videre ble skillet mellom kunstverkets form og verkets medium gradvis oppløst. Medieinstallasjoner, video- og internettkunst etablerte mediet i seg selv som verkets sentrale tematikk [Ill. 1]. Kunstfeltet gav form til den digitale revolusjonen blant annet gjennom å utforske de nye medienes muligheter koblet opp mot faglige begreper som infrastruktur, nettverk, feedback, flow og flux. Disse begrepene griper inn i det immaterielle – det relasjonelle. Verk, liv, teknologi og natur ble flettet sammen og forenet i et dynamisk nettverk uten start og uten slutt.