En fredagskveld ringte jeg kjæresten min for å snakke om en kunstopplevelse jeg hadde hatt tidligere på dagen. Min utgreiing artet seg med repeterende «wow!». Da han spurte om jeg kunne utdype, sa jeg med uvanlig engasjement noe i denne duren: «Det var så deilig å være nær kunstverket til Tove Kommedal i skogen på Sølyst. Verket var tett knyttet til lokalhistorien, noe som gjorde meg nysgjerrig. Hva dreier dette seg om? Jeg vil vite mer!”
Det var en ganske grå ettermiddag da det siste arrangementet i serien Find your eyes på Sølyst i Stavanger fant sted. Ved å gå omtrent 20 minutter fra atelieret mitt i Stavanger Øst (Tou Scene) og over bybrua, kommer jeg til den lille øya Sølyst. Denne regnfulle dagen hadde jeg på meg dongerijakke og sneakers – dårlig kledd som vanlig. Jeg hadde uansett bestemt meg for å dra på vernissagen til denne utendørs gruppeutstillingen med Anngjerd Rustand, Tove Storch og Tove Kommedal. Kommedal er en kunstnerkollega som jeg deler lunsjrom med, og jeg hadde fått ettertrykkelig beskjed fra henne om å komme presis på åpningen. Vi var en liten trupp på kanskje 20 personer, samlet for å oppleve samtidskunst på en byøy.
Selv om jeg er oppvokst i Stavanger hadde jeg ikke vært på Sølyst før denne utstillingsserien, og derfor heller aldri spasert rundt i skogen der. Find your eyes, kuratert av Monika Wuhrer og Ingeborg Kvame, var det som skulle til for å få meg ut på øya flere ganger. Jeg har fått vite at det skal bygges boliger på den lille øya og at det også er eiendomsutviklere som står bak finansieringen av kunstprosjektet. I løpet av 2017 og 2018 er det presentert fire deler av Find Your Eyes, hver med 2-3 kunstverk av forskjellige kunstnere plassert ute i skogen på øya.
Ettersom det ikke var så mange som fikk oppleve Tove Kommedals kunstverk (denne ferskvaren som skal beskrives nærmere), føler jeg et slags ansvar og skriver derfor denne teksten. Jeg mailet Tove Kommedal noen spørsmål, og prøvde å finne ut hva som lå bak mine mange «wow» og utropstegn.
Anna Ihle: Hva har Find your eyes betydd for deg, Tove Kommedal?
Tove Kommedal:
Gjennom Find your eyes fikk jeg produsere et midlertidig verk i naturen. Siden 2014 har jeg samlet på drivtømmer. Det som fascinerer meg med dette materialet er hvor synlig det er at naturen har makt over mennesket, og hvordan den gradvis kan utviske menneskets kulturhistorie. Denne fascinasjonen har ledet meg til den japanske estetiske filosofien og begrepet “wabi-sabi”. Filosofien fremhever skjønnheten i det ufullkomne, forgjengelige og ufullstendige. Dette var grunntanker som jeg dvelte ved da jeg ble invitert til å gjøre dette prosjektet på Sølyst. Jeg fikk mulighet til å gå dypere inn i det kulturhistoriske miljøet på øya, og ideen utviklet seg til et ønske om å si noe om hvordan økosystemer og menneskelig aktivitet påvirker hverandre.
Ballast er navnet på Tove Kommedals kunstverk på Sølyst. Verket har mange referanser, men referansene til de lokale historiene er nødvendigvis ikke synlige for betrakteren selv om de har vært veiledende for Kommedal. Dette mangfoldet av historier og detaljer kjenner jeg så godt igjen som kunstner. Hvordan forvalte all kunnskap som man tilegner seg i en undersøkende fase av et prosjekt? Kan lærdommen man tilegner seg gjennom arbeidet med et verk finnes i det endelig kunstverket? Må man luke ut referanser for å få et kunstverk til å kunne stå selvstendig? Jeg dras mot Ballast, og jeg imponeres. Både materialvalg, plassering, tittel og skulpturell utforming – koblingene til stedets historie er mange. Sølyst har et rikt planteliv, fra landbruk, gartneri og ballastjorden fra tidligere handelstider. Tove Kommedals Ballast er plassert på et lite platå inne i skogen, og for å se kunstverket på nært hold måtte man trå over en bred trestokk som hadde blåst over ende. Kunstverket besto av en trestruktur som rammer inn både utsikt og omtrent 20 hengende, avlange, støpte former i is, hver av dem inneholdt frø av engsoleie. Som med ballastjorden introduseres nye frø til øya. Denne gangen fra en kunstner.
AI: Hvilke deler av historien til øya har vært viktige for deg? Fikk du noen overraskelser i arbeidet med prosjektet?
TK: Jeg jobber ofte med flere prosjekter samtidig, men å bruke drivtømmer og Toriien var et tydelig bilde jeg hadde helt fra starten av prosjektet på Sølyst. En Torii er en japansk konstruksjon som er en portal til et hellig sted – enten det er til et tempel eller natur. Is var også med meg som en ide fra starten. Frø, som også er en del av verket, kunne oppbevares og transporteres i is. Tittelen Ballast kommer av at ballast kommer med vann, noe også drivtømmer gjør.
Jeg kjenner godt til Sølyst som del av Stavanger bys historie. Jeg var kjent med herskapshuset på øya og Sømme-familiens historie, samt gartneriet. Det var naturlig for meg å bli bedre kjent med hele stedet i produksjonen av verket. Sølyst har mange eksotiske planter som kom til øya i form av gaver til fru Sømme som drev gartneriet, men hvilke planter som er kommet via ballast vet jeg ikke. Valget av engsoleie som blomsterfrø i isen tok jeg fordi dette frøet tåler å bli frosset ned – ja de trives faktisk med kraftig nedfrysing før de blomstrer. Det er bare en tilfeldighet at nettopp denne arten også trives spesielt i lortejord som finnes på øya, og at den lokale slakteren Idsøe pleide å ha kveg beitende på Sølyst før de endte opp som søndagsstek i stavangerske hjem. Disse tilfeldighetene er små oppdagelser som dukker opp når jeg jobber. Det dukker opp mange historier fra en gjengrodd tid, og det er noe nerdete, men også magisk synes jeg.
Det var definitivt magi da publikum gikk i samlet tropp for å se kunstverket til Tove Kommedal. De støpte formene i is minket i størrelse foran øynene mine etter hvert som isen smeltet. Dryppingen var ikke romantisk melankolsk, men heller sjokkerende, hulkende. Foran den lille kalde besøksskaren ble isformene mindre og mindre.
AI: Hvordan var det å jobbe med is – materialet har veldig spesifikke forutsetninger for produksjon?
TK: Jeg har ikke formet isen, men støpt den. Jeg laget silikonformer av drivtømmeret og støpte isen på samme måte som man lager isbiter. Daglig, i en uke, kjørte jeg til en leid frysecontainer der jeg produserte skulpturene. Det var kaldt, tungt arbeid, og jeg hadde ikke kontroll over hvordan det ville gå når jeg skulle transportere eller henge opp delene. Jeg var temmelig anspent. Det var fint å se hvor tydelige frøene ble i isen. Mot slutten, før jeg skulle transportere isen til Sølyst, skrudde jeg temperaturen ned til -30 grader for at den skulle ha lengre holdbarhet. Da ble alle delene hvite, og frøene kom enda tydeligere frem. Under smeltingen gikk isen igjen tilbake til å være klar.
AI: Det er omfattende prosesser du driver med. Denne tidsbestemte visningen, i ruskevær, og de mange sjansene du tok for å dra prosjektet i land gjorde meg utrolig takknemlig. Ballast føltes som en gave – et enormt stykke arbeid som jeg fikk æren av å overvære. Isen smeltet så forferdelig fort, og da jeg så vannet renne ned til bakken ble jeg overrasket over hvor fort materialet endret seg. Det var ikke som forsiktige tårer, men heller en ubehagelig strøm; du vet når tårer og snørr blander seg. Hvordan var det for deg å oppleve første visningen av Ballast?
TK: Når jeg er ferdig med et verk, distanserer jeg meg veldig fort fra det og er på vei inn i nye ting, egentlig før jeg er ferdig. Med Ballast ble jeg selv veldig overrasket over hvor hektisk smeltingen ble. Det var jeg ikke forberedt på. Nå venter jeg på at frøene skal spire. Da vil jeg dokumentere resultatet og følge med på utviklingen.
AI: Jeg opplevde en slags lettelse i at du hadde jobbet så direkte med historien knyttet til stedet – tross bismaken med tanke på at Veidekke har delfinansiert prosjektet. Jeg har vært spent på hvordan de ulike kunstnerne har forholdt seg til de planlagte endringene for stedet. Hvordan stiller du deg til planene og de kommersielle aktørene?
TK: I notatene mine finnes det mye materiale om utbyggingsproblematikken. Gentrifiseringsbegrepet til sosiolog Ruth Glass har en betydning for meg som jeg lenge har villet belyse, men det ble nesten litt ironisk og for tynt å trekke inn dette i forbindelse med utbyggingen på Sølyst. Begrepet beskriver et fysisk, sosialt, økonomisk og kulturelt fenomen i byer som innebærer at arbeiderklassestrøk blir forvandlet til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper. Med en fredet eiendom, Stavanger Seilforening og de fire bolighusene, er Sølyst en naturperle for spesielt utvalgte. Utbyggingen skjer på det nedlagte gartneriområdet. Naturperlen er ikke truet, og det er ingen dårligstilt samfunnsklasse som er truet. Gjør det da noe om området blir utbygget?
Etterhvert ble det klart for meg at både oppdragsgiver Veidekke og Léva Urban Design, som har fått i oppgave å etablere Kulturøya, ikke var tilstede i prosessen eller ved åpningen. Jeg tolker dette som manglende interesse for kunsten som blir produsert for øya. Det gjør meg utrolig skuffet ettersom det bare bekrefter den uheldige posisjonen kunsten har i dag, og måten kunsten blir brukt av investorer som for å få økt avkastning. Denne instrumentaliseringen setter også meg som kunstner og medaktør i en moralsk spagat hvor jeg skal prøve å lande med hofta i behold.
Dette er en frustrerende posisjon som kunstneren ofte befinner seg i. Paradokset blir jo at i spagaten fikk jeg gjennomført verket Ballast, men jeg skulle bare ønsket at Veidekke og Léva Urban Design viste mer interesse.
AI: I arbeidsprosessene dine oppsøker du ofte mennesker med kunnskap innenfor felt du ønsker å løfte inn i arbeidet ditt. Hvilke mennesker har vært viktige for deg i Ballast?
TK: Jeg har hatt gode samtaler med Anne Tove Austbø ved Stavanger Maritime museum. Hun er også en ivrig hage-entusiast, og det var hun som fortalte om Sølyst som ballastøy. Jeg ville skape et verk som etterlater seg biologiske og varige spor, som glir inn i landskapet, og som blir en del av jordsmonnet. På denne måten, vil det temporære kunstneriske innholdet, både fra verket og fra kunstprosjektet, bli en del av øyas biologiske historikk.
Jeg tror kanskje det er det, møtet mellom det temporære kunstneriske innholdet og biologisk historikk, som utløste mine ”wow”. En temporær opplevelse foran en liten gruppe mennesker. En struktur med frø som reflekterer et mangfold av historier. Et kunstprosjekt som gir meg lyst til å lære om menneskers påvirkning på et sted, og som på en direkte måte tvinger meg til å innfinne meg med endringer. Jeg gleder meg til å plukke blomster når frøene spirer på Sølyst.
Ballast støttes av Stavanger kommune og Billedkunstnernes vederlagsfond.
Tove Kommedal (f. 1970 I Stavanger, Norge bor og arbeider i Stavanger), jobber innenfor flere kunstneriske uttrykk og medier i forhold til hvert enkelt prosjekt — en gjennomgående materialnysgjerrighet fører henne ofte tilbake til skulptur.Viktig for arbeidet hennes er en forskningsbasert tilnærming, og en utforsking av kunstens og kunstnerens potensial for sosial og politisk innflytelse. Enkeltindividets sårbarhet i samfunnet er et gjennomgående tema og dermed også spørsmål om makt. Hvor ligger makten til å definere hva som har verdi i samfunnet -og i kunsten? Verket “Ballast” på “Find Your Eyes” er støttet av Stavanger kommune og Billedkunstnernes Vederlagsfondet
Kommedal har deltat på flere internationale utstilinger som Water, Nordic House in the Faroe Island, Spring Exhibition på Charlottenborg Copenhagen 2017, Wilderness kuratert av Anne Haaning og Wendy Plovmand på New Shelter Plan i København (2015) og The 4th International Video Art Exhibition i Taiwan, The Return of the Ghost (2014).
Andre nyere utstillinger er, Kulturøya Sølyst, Bryne kunstforening, Studio 17 Stavanger, Oppland Art Center 2017, Telemark Art Center (2017/16) og Hå Oldprestegard 2015. Hun deltok også i 2014 på grunnlovsutstillingen Hvem eier historien? 2014, Makt, kunst og demokrati, på Stavanger Art Museum samt på den årlige Vestlands exhibition, hvor hun også debuterte.
Anna Ihle (f. 1984, Stavanger) er en kunstner som de siste årene har skapt verk som undersøker arbeidets betydning i dag. I sitt kunstneriske arbeid har hun blant annet hugget i stein, skjært i tre, vasket gull og invitert til samtaler i arbeidsprosessen. Samtalene inneholder gjerne spørsmål som “Når er arbeidsdagen din over? Hva regnes som jobb? Hei, hva tenker du på når du jobber? Når er timene etter jobb rekreasjon og ikke bare rehabilitering?” På grunn av Ihles interessefelt har det vært uunngåelig å ikke dras tilbake til hjembyen med et arbeidsliv i endring, og hun flyttet derfor tilbake til Stavanger i 2016.
Ihle har studert ved Konstfack i Stockholm og ved National Institute of Design i Ahmedabad. Hun har vist sine arbeider på blant annet Konsthall C, Uppsala Konstmuseum, Art Lab Gnesta, Spriten Kunsthall, RAM Galleri, Kunstmuseet i Nord- Trøndelag, Kunstgarasjen og Fotogalleriet. Hun er kåret til Årets Stavangerkunstner 2018, og har vært i arbeidsgruppen til visningsstedet Bruksrommet og Studio 17. Til høsten reiser Ihle til Maastricht for å fortsette sin utforskning av arbeidslivets kompliserte strukturer på Jan Van Eyck Academie.