Journal

NO
14/02/22 • Review : Marie Midttun Skretting

Forskjøvet verdensbilde med storslåtte estetiske opplevelser

NO
14/02/22 • Review : Marie Midttun Skretting

Forskjøvet verdensbilde med storslåtte estetiske opplevelser

I denne kritikken av «Concepts of O» på Rogaland kunstsenter skriver Marie Midttun Skretting om hvordan utstillingen utfordrer myter og overdrevne fremstillinger av det overnaturlige, samtidig som dette formidles svært sanselig gjennom betydningsfulle erfaringer. Hun opplever utstillingen som en symbiose av forskning, empiriske undersøkelser, sanselige opplevelser og det overnaturlige.

Publikum må kanskje gi litt mer av seg selv enn forventet for å ta inn over seg utstillingen «Concepts of O» på Rogaland kunstsenter, men belønningen er verdt det: fascinerende sanselige erfaringer og kanskje til og med et ørlite forskjøvet verdensbilde. Tittelen “Concepts of O” er lånt fra psykoanalytikeren Wilfred Bion, som bruker det som en betegnelse på hvordan sann innsikt er en konstant tilblivelsesprosess. Utstillingen viser verk av de kunstneriske resultatene fra Kjersti Sundlands kunstneriske forskningsprosjektet med tittelen “In The Presence of Phantoms” ved Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst, Fakultetet for kunst, musikk og design (KMD), Universitetet i Bergen. Forskingsprosjektet tar utgangspunkt i tidligere diskreditert forskning på overføringer av energier mellom menneske og ikke-menneske.

 

I denne utstillingen får publikum, utover de mer etablerte kunstneriske mediene video, lyd, skulptur og trykk, listet opp hypnosesesjoner som en del av produksjonen. Hypnosesesjonene og overføringer av energier mellom menneske og ikke-menneske!? — jeg skal ærlig innrømme at jeg innledningsvis hadde en mild skepsis til utstillingens temaer. Til tross for min vaktsomhet ble jeg likevel raskt fortrolig med formene og lydene rundt meg; mildere og mer subtile enn jeg hadde forventet. Med andre ord ble jeg konfrontert med mine egne fordommer om hypnose og om det “overnaturlige”. Fordommer som, når jeg tenker over det, virker veldig karikerte og jeg tenker på trollmannen i Disney filmen Fantasia. Det som er interessant er at utstillingen jobber mer eller mindre aktivt mot disse barnlige vrangforestillingene, blant annet gjennom et nøkternt visuelt uttrykk. “Concepts of O” balanserer industrielle elementer i varme toner, for eksempel ved gjentakende bruk av kobber, med skandinavisk minimalisme. Forestillingen om at tematikken her må utspille seg i form av en infernalsk feberdrøm må vike for det som faktisk foregår i denne utstillingen. Det er en vakker kunstnerisk bearbeidelse av forskning som har som mål å “utforske ulike erfaringsrom og tilstander som ligger utenfor språk og bevissthet”.

Kjersti Sundland, The Unthought Known. Foto: Bjarte Bjørkum.

Lydverket The Unthought Known går mest direkte inn i dette. Verket handler om “begrensningene språket har for å kunne gjengi tilstander hvor grensen mellom det som betegnes som virkelighet, fantasi, drøm og våken tilstand er visket ut”, står det i verkslisten. En fascinerende øvelse som jeg og sikker mange andre har slitt med eller blitt stående fast i. Selve lyden i verket er stemmen til kunstneren selv som forteller om en serie mer eller mindre sammenhengende hendelser. Det fremstår som en “stream of consciousness”. Ulike narrativ er løst knyttet til hverandre som i en gjenfortelling av drømmer. Dette vekker en undrende, men fortrolig følelse hos meg, som når et fjernt minne vekkes til live. Jeg kan kjenne igjen følelsen av å formulere en tanke som fordufter jo lenger ut i setningen jeg kommer, følelsen av å glippe tanken som føles så klar — frem til jeg forsøker å tvinge den ut i en sanselig form. Det som i et øyeblikk fremstår som tydelig, blir i det andre kvalt av språkets mangler.

 

Inne i kunstsenterets mørkeste hjørner vises installasjonen Vocal Matriarchy, laget i samarbeid med Martin Mikkelsen. Dette er et verk jeg virkelig fascineres av. Tittelen er hentet fra den tyske filosofen Peter Sloterdjik som bruker “Vocal Matriarchy” for å beskrive arbeidet til den psykoakustiske forskeren Alfred A. Tomasis. Tomasis argumenterte for at den biologiske symbiosen mellom mor og barn er sentral i utviklingen av barnets stemme og språk, og at dette er noe som starter allerede i de første fasene av fosterets utvikling. Omsluttet av tre store krittegninger på veggene og hodetelefoner, guides publikum inn i et akustisk resonanskammer. Tegningene er hentet fra ulike publikasjoner om psykoterapi og psykologi. Det er derimot lyden i hodetelefonene som får all min oppmerksomhet. Det akustiske resonanskammeret er inspirert av livmoren, som har den veldig spesielle egenskapen at det filtrerer ut alle høyfrekvente toner. Fosterets opplevelse av språk er i tidlige faser sanselig og oppleves gjennom mors kropp.

 

Gallerirommet forsvinner for meg. Det føles som jeg flyter under vann i et omsluttende mørke når jeg har disse hodetelefonene på. Jeg hører stemmer, så vidt gjenkjennelige, uten mulighet for å høre hva som blir sagt. Kun de dypeste toner når meg her inne. Det er lett å bli oppslukt i dette verket. Det kjennes varmt og behagelig og helt naturlig å flyte med inn i denne boblen hvor jeg — bare for et øyeblikk — er helt avkoblet fra det fysiske rommet jeg befinner meg i. Å komme ut av denne boblen grenser til smertefullt. Jeg føler jeg har blitt innviet i en hemmelighet. Jeg har fått erfare en tilværelse og ro jeg ikke vil forlate. Lydene utenfor resonanskammeret er litt skarpere, litt vondere. Illusjonen rakner, den faller som skjell fra øynene mine, og jeg føler jeg har brutt en barriere inn til en uhåndgripelig, men helt utrolig tilstand.

 

I andre enden av galleriet finner jeg verket Planchette. Det er det eneste kunstverket i utstillingen med motiv eller forestillinger som faktisk inngår i min pop-kulturelt påvirkede forståelse (eller mangel på forståelse) av utstillingens temaer. Motivet til silketrykket er et brett laget i tre med små hjul under. Brettet brukes under spirituelle seanser for å utløse automatskriving. Mange kjenner sikkert igjen konseptet fra brettspillet Ouija-board, popularisert gjennom amerikansk tenåringsdrama og skrekkfilm. Stereotypien knyttet til disse brettene handler om at ånder snakker til de som spiller gjennom å føre en planchette-lignende gjenstand over et brett med bokstaver ved hjelp av spillernes hender. I utstillingsteksten får vi derimot informasjon om hvordan en planchette har blitt brukt i psykologiske forsøk. I disse forsøkene var målet å studere hvordan delt oppmerksomhet kan produsere følelsen av skriving som om hånden ikke ledes av individet selv. Et interessant poeng ved utstillingen som helhet oppsummeres i dette verket: Myter og overdrevne fremstillinger av det overnaturlige blir utfordret, samtidig som en åpenhet formidles gjennom enkle visuelle fremstillinger og betydningsfulle erfaringer.

Et hovedverk i utstillingen er to-kanals videoverket Jærtegn/Augury, plassert i det som kan kalles kunstsenterets videorom. Kjersti Sundland bestilte i 2021 en undersøkelse av Sofienbergparken i Oslo ved hjelp av georadar. Det er bildene som dannes av georadaren som vises i videoinstallasjon, sidestilt med sitater fra tre stemmer som har lest og tolket området.. Området er ladet, for i Sofienbergparken ligger 60.000 mennesker begravet. Sofienberg gravlund, i bruk fra 1858 til 1931, er i dag et populært parkområde for Oslos innbyggere, til tross for at værforhold og tele noen ganger kan presse opp beinrester fra levningene som ligger under bakken. I videoen er det en arkeolog som forklarer data fra georadaren, en kunstner som formidler sin unike persepsjon av området, og en klarsynt har ved hjelp av sitt tredje øye betraktet området fra luften. Sammenlagt blir sitatene fra de tre en tekst som uttrykker ulike former for persepsjon, syn og tolkning. Dette verket setter på et vis premisset for utstillingen; en symbiose av forskning, empiriske undersøkelser, sanselige opplevelser og det overnaturlige.

 

Den estetiske behandlingen av forskningen som ligger til grunn for kunstverkene i utstillingen er veldig godt gjennomført. Kunsten er kanskje ikke en form et flertall av forskere griper til for å presentere sitt forskningsmateriale. Men, temaene og forskningsgrunnlaget til utstillingen vinner frem i dette formatet, mer enn de ville gjort som ord på papir i akademiske og medisinske tidsskrifter i dag. Når materialet i seg selv er såpass ladet, så tynget ned av formuleringer som “overnaturlig” og “diskreditert forskning”, er det kunsten og de sanselige erfaringene den kan tilby, en utrolig god ramme å presentere det i. Når jeg forlater utstillingen vil jeg ha mer, og heldigvis kan publikum ta med seg publikasjonen “Concepts of O”. I den finnes fotodokumentasjon fra forskningsprosjektet som foregikk i perioden 2016-2020, akkompagnert av et poetisk tekstarbeid. Det er en tykk lefse, men for dem som har latt seg fascinere av utstillingens sanselige erfaringer er den et velkomment tilskudd.


Marie Midttun Skretting (f.1996) har bakgrunn som kunstformidler med BA i estetiske studier fra Universitetet i Oslo. I dag jobber hun som museumspedagog ved Stavanger Kunstmuseum, i tillegg til å frilanse som kunstformidler, -skribent og -produsent. Skretting er styreleder i Studio17, og medskaper og kunstnerisk ansvarlig for initiativet Hot House.