Det er tyranniet av skjulte fordommer som gjør oss døve for det som snakker til oss i tradisjonen. Hans-Georg Gadamer1

Som medlem av Stavanger kommunes kunstutvalg går jeg ofte rundt å tenker på kunst i det offentlige rom, opp og ned og i mente – i det vide og det brede, og det smale. I vid og bred forstand forstår jeg kunst i det offentlig rom som forskjellige former og tilnærminger til steder og situasjoner.2

Et av de mange forholdene kunst og arkitektur har kan forstås gjennom begrepet utsmykkingskunst. En mye brukt definisjon av en kunstnerisk utsmykking er som dekorasjon: «Dekorasjon er en kunstnerisk utsmykking av en gjenstand, et byggverk eller et rom.» ⁴

Utsmykkingsbegrepet – en historie

For bedre å forstå hvorfor begrepet kan være utdatert er det nærliggende å henvende seg til historien. Utsmykkingsmidler ble først forvaltet av den statlige institusjonen Utsmykkingsfondet for offentlige bygg, opprettet ved stortingsvedtak 30.11.1976 etter den store kunstneraksjonen i 1974. ⁷

Det er aktuelt å sette spørsmål ved utsmykkingsbegrepets legitimitet fordi vi stadig vekk forstår kunst i offentlig rom i den tradisjonen. For å tenke nytt, oppnå nye erkjennelser, er vi avhengig av en forståelse av tradisjoner i Hans Georg Gadamer forstand. Gadamer utviklet en generell filosofisk hermeneutikk med særlig vekt på tradisjonsformidling. Han mente at en betingelse for erkjennelse av sannhet (i humanistiske fag) er en forutgående forståelse av overleveringen eller tradisjonen. Gadamer forklarer det med at vår individuelle, nasjonale og kulturelle arv og bakgrunn blir bestemmende for vår forståelse, «horisonten». Forståelseshorisonten er i konstant endring gjennom interaksjon med andre, i situasjoner som selv er resultat av forutgående interaksjoner. ⁹

Vi oppnår ikke nye måter å se forholdet mellom kunst og arkitektur på om vår forståelseshorisont ikke endres. Det regjerer i dag en viss konsensus om at kunsten har vokst fra utsmykkingsbegrepet selv om dette begrepet fremdeles brukes på «folkemunne». Det er ikke noe i veien med utsmykkingsbegrepet i seg selv når det faktisk brukes i sammenheng med en spesifikk kunstnerisk utsmykking. Men forstår man fremdeles kunstprosjekter i det offentlige rom som utsmykkingsprosjekter kan det være til hinder for kunstnerisk variasjon, mangfold og nyskaping. Man ser ikke skogen for bare trær.

Utsmykkingsbegrepets utfordring

Et relasjonelt eksempel som utfordrer utsmykkingsbegrepet er Maiken Stenes kunstprosjekt hos Stavanger kommune i 2018, «Et portrett av Stavanger Natur- og Idrettsservice». Det ferdige kunstverket består av 17 oljemalerier. Bildene er malt på profilsagede biter av kryssfiner og er montert på fire ulike vegger; ved ankomst i hovedbygningen, i første etasje i hovedbygning og i trappeoppgangen til nybygget. Da hun startet opp gikk Steine i dialog med de ansatte hos Stavanger Natur- og Idrettsservice. Hun delte arbeidshverdagen med flere ansatte ved å følge dem gjennom arbeidsoppgavene deres. «Det var mange spørsmål» var en av kommentarene fra de ansatte. Slik fanget hun øyeblikk og historier som er blitt til et malerisk portrett av bedriften. Det er et stedsspesifikt og relasjonelt kunstverk med utgangspunkt i dette personlige møtet med de ansattes arbeidshverdag. Formålet med arbeidet var å løfte fram og synliggjøre verdien av det mangfoldige og viktige arbeidet som Stavanger Natur- og Idrettsservice gjør. Stene sier selv at «Kunstverket skal inspirere til samhold og arbeidslyst, gi bedriften et representativt ansikt utad for besøkende og åpne for nye innfallsvinkler og ideer. Jeg vil også speile hvordan bedriften skaper vakre omgivelser, vise kompleksiteten bak helheten og underbygge og styrke et positivt miljø». ¹⁰

Hos Skatteetaten i Finnmark finnes et annet kunstprosjekt fra 2008 med et anstrengt forhold til utsmykkingsbegrepet. Prosjektet er sammensatt. Det er ikke bare dekorasjon av et rom – det er et ytringsrom. Marianne Heier (f. 1969) er kunstneren bak kunstprosjekt Waldgänger som kom til i forbindelse med at Skatteetaten flyttet inn i rehabiliterte lokaler i Hammerfest. Heier var en del av arbeidsstaben til Skatteetaten i to måneder for å bli kjent med virksomheten og stedet. Heier arbeidet relasjonelt. Hun satte seg selv i ulike situasjoner og gjorde fysiske endringer i dialog med andre som holdt til der. Det sentrale formålet var å skape nye opplevelser av det vante. Som ansatt hos skatteetaten må man hele tiden forholde seg til lover, regler og rutiner. Arbeidet er rutinemessig og konsentrasjonskrevende. I et rom med glassvegger midt i kontorlokalet deres, mellom de anonyme og identiske arbeidsplassene, oppdaget Heier at de ansatte hadde skapt seg et sosialt frirom. De møttes to ganger om dagen for en ”kaffepause”– noe de egentlig ikke hadde rett på, men som ble akseptert av ledelsen. Fellesskapet utfoldet seg gjennom utveksling av siste nytt fra det sosiale livet og gode historier fra fritidsaktiviteter over kaffekoppen. Mange av de ansatte reiste hver helg bort fra sine daglige liv i byen til sin hytte på fjellet. Heier valgte derfor å omforme «pauserommet» til en laftet trehytte. Fargevalg og maling av veggene ble gjort på dugnad med de ansatte. Heier så en sammenheng mellom det å skape seg et ”frirom” på arbeidsplassen, og det å reise på hytta. Noe som slo Heier var hvor lik Skatteetaten var Hammerfest by med sin monotone gjenreisningsarkitektur. Begge har en synlig og fysisk tilstedeværelse av «det gjennomregulerte». Heier forklarer: «De identiske arbeidsstasjonene [på Skatteetaten] mangler «en personlig touch» og kan sees som en slags parallell til de identiske etterkrigsboligene. Begge er manifestasjoner av beslutninger som har blitt tatt i maktsentre langt borte.» ¹³

En annen historie – utsmykkingsbegrepet som kunstnerisk utsmykking av et byggverk.

Utsmykkingstradisjonen kan trekkes langt tilbake i tid, men jeg ønsker her å se på noen linjer til middelalderen og stavkirkene. Stavkirkenes interiør og eksteriør er kledd med prydelementer. Spesielt ytterdekor var utbredt i middelalderen. Det er uklart om denne dekoren ble laget under oppføring av stavkirkene eller om de er kommet til senere, men utsmykkingen kan vi se på bestemte steder i byggene. Innvending er utskjæringer av hoder forbeholdt den øverste delen av kirken. Det ser ut til at det fantes regler for dekorasjonen som sammenfaller med steinkirkene. Portalornemantikk var vanlig, med drakemotiv som man ser i kunsten på denne tiden. Dyrekropper sammenflettet etter bestemte mønster, og man kan se drager i kamp. Det finnes flere variasjoner av disse motivene som viser at det var rom for improvisasjon og individuelle løsninger i tematikk. Motivene ansås som kristne og kan ses i sammenheng med den internasjonale romanske arkitekturutsmykkingen. Senere, på 1200-tallet overtar planteornamentikken og små figurscener fra kristendommen. ¹⁴

Dekorasjon av arkitekturen ser man igjen på 1800-tallet, i det som ofte blir kalt historismen. Dette er en betegnelse som ser tilbake og henvender seg til tradisjonen. I historismen brukte man historiske former fra andre tidsperioder og andre kulturer, som eksempelvis klassisismen fra Hellas. Det er mange grunner til at man gikk tilbake til historiske elementer i arkitekturen, men en motivasjon var nok både nasjonale og politiske moment, sammen med ønsket om en flott fasade. Sveitserstilen var en ny retning innen trearkitektur på samme tid og ofte sett i stasjonsbygg. Sveitserstil legger også vekt på dekor med forseggjorte bord- og listverk. Friser og prydverksett inn under takantenne, rundt vindu eller som band gjennom fasaden med sterke farger. Art nouveau eller Jugendstilen utvikla seg på slutten av 1800-tallet. Dette var en helt ny retning som tok i bruk jern som ornament. Selv om dette var noe helt nytt, var dekoren like sentral som i historismen. ¹⁵

Måten å dekorere på endrer seg

Ut på 1900-tallet utviklet modernismen seg. Den modernistiske arkitekturen ble utarbeidet i forhold til teknologiske fremskritt, og gikk bort fra ornamentikk og symbolikk. Istedenfor ser man ideologiske utgangspunkt, kubistiske former, asymmetri, sammenhengende vindusband, flatt tak eller lav takvinkel. Fargebruken er ofte lys og monokrom. Glass, stål og betong er karakteristisk. Selv om modernismen viste motstand mot dekor ser man allikevel utsmykkinger i relasjon til moderne arkitektur, og det finnes «blanda drops» som i overgangen til modernistisk arkitektur, eksempelvis i Haugesund Rådhus fra 1931. En del av bygget preges av en klassisk tredeling av etasjene og dekorasjonselementer som søyler og kapiteler. Andre del legger seg ned i terrenget som et rektangel med geometriske glasskuber på fasaden, og har flatt tak med en streng avslutning. ¹⁶

Formfokuset går også igjen i andre halvdel av 1900-tallet som er preget av en ny monumentalitet, ofte i betong, og gjelder spesielt offentlige bygg som kirker og universitet, men også en rekke kraftverk. Selv om man i denne arkitekturen fokuserer på form, dekoreres også denne typen arkitektur. Et lokalt eksempel er Odd Tanbergs (16.04.1924 – 13.02.2017) relieffer i betong fra 1970 i Stavanger kommunes administrasjonsbygg og Stavanger svømmehall. I Regjeringsbygget, hvor Tanberg samarbeidet med Carl Nesjar, Inger Sitter og Tore Haaland, tegnet og sandblåste han abstrakte komposisjoner direkte på veggen i naturbetong (1957-58). Denne teknikken ble sentral for kunstneriske utsmykkinger fordi bildet og materialet sammenfaller. Slik ble utsmykking og arkitektur samordnet i et enhetlig uttrykk. ¹⁷

Utsmykkingskunsten som dekor i et forhold til arkitekturen har i så måte lange tradisjoner med ulik tilstedeværelser gjennom tiden. Det har ført med seg stor arkitektur og fantastiske utsmykkinger. Selv om mange har gått bort fra bruken av utsmykkingsbegrepet har andre ikke sluttet å tenke på kunst i det offentlige rom som dekorasjon eller utsmykking. Det kan virke som det fremdeles råder en kollektiv oppfatting om at kunsten skal smukke seg – at kunsten skal ta seg svært godt ut og virker estetisk tiltalende. ¹⁸