Kunst i det offentlige rom og samtidskunst har lenge stått i et komplekst forhold til hverandre. Det mange tradisjonelt forbinder med kunst i det offentlige rom i Norge er utsmykking. Det gjelder da utsmykking både i inne- og uterom. Denne type oppdrag kommer ofte i annen rekke, det vil si at kunsten må tilpasses arkitekturen, stedet eller knyttes til en spesifikk person. Samtidskunsten derimot forbinder vi ofte med museer, gallerier og prosjektrom. For meg virker det som om det råder et utbredt kollektivt perspektiv når det gjelder utsmykking som krever at kunstverket skal tilfredsstille massene, ellers er det ikke ønsket i byrommet. Et offentlig kunstverk blir ofte bedømt som vellykket basert på hvor populært det er eller om det bidrar med en umiddelbar positiv effekt der det er plassert. Slike positive effekter kan være forskjønning, stedsidentitet, fellesskapsverdi etc.

For de som er involvert i utsmykkingsoppdraget som produsent eller interessenter på den finansielle siden, ligger verdien ofte i kunstens evne til å være av fysisk og langvarig art, som for eksempel skulpturer. Ofte legges det også stor vekt på avkastningsverdien for videre investeringer. I Stavanger blir det blant annet fokusert mye på gatekunstens evne til å generere turisme. Faktorer som dette er med på å skape et avstandsforhold mellom utsmykkingskunsten og den kunsten vi finner i museer, gallerier og prosjektrom. Utsmykkingsoppdrag skal i stor grad ta hensyn til arkitekturen og brukerne av bygget selv om det ikke alltid passer den kunstneriske prosessen. Dette er med på å skape mistillit til utsmykkingssjangeren hos både kunstnere og kritikere. I stedet for å anerkjenne kunstnerens evne til å skape stedsidentitet. Alle kunstnere evner nødvendigvis ikke å skape stedsidentitet, men målet bør være mangfold og høy kvalitet – erkjennende kunst, heller enn en forskjønning av byrommet.

Nuart og gatekunsten kom som et frisk pust gjennom byen, men festivalens gjentagende form og kulminerende synlighet i byen førte i 2016 til en debatt om kunst i det offentlige uterom i lokalavisene og på sosiale medier. Mange tok til orde for at det er nok gatekunst i Stavangers byrom nå, og spørsmålet meldte seg: har gatekunsten blitt like dominerende som skulpturene i Stavanger?

Den offentlige kunstens rolle i Stavanger har variert opp gjennom tidene, men noe mangfold er det ikke snakk om. Skulpturene er svært dominerende i byrommet og med variert kvalitet. Historisk har kunsten i Stavangers byrom i liten grad vært knyttet til sin samtid og samtidskunsten, men vært forbeholdt hedersmonumenter og prydskulpturer. Selv om vi ikke kan snakke om et mangfold forteller disse skulpturene allikevel en historie om sin tid, stedet eller rommet de befinner seg i og kunsten fra samme tid. Først når vi bikker 2000-tallet får Stavangers byrom et nytt dominerende kunstuttrykk. Nuart og gatekunsten kom som et frisk pust gjennom byen, men festivalens gjentagende form og kulminerende synlighet i byen førte i 2016 til en debatt om kunst i det offentlige uterom i lokalavisene og på sosiale medier. Mange tok til orde for at det er nok gatekunst i Stavangers byrom nå, og spørsmålet meldte seg: har gatekunsten blitt like dominerende som skulpturene i Stavanger?

I Stavanger har kunst i det offentlige rom en periode vært ensbetydende med skulpturer Skulpturen som kunst i det offentlige rom har ikke en lang historie i Stavanger om man ser den i forhold til resten av Europa hvor den går tilbake til før antikken. Man har i de greske områdene datert de første storformatskulpturene i marmor og kalkstein til omkring midten av det 7. århundre. ¹

Situasjonen i Norge var annerledes første halvdel av 1900-tallet. Da gikk mange bort fra klassisismen og skulpturene ble mer moderne i uttrykket. En av grunnene til dette var innflytelse fra Europa og den franske billedhuggeren Auguste Rodin (1840-1917) som skapte impresjonistiske bronseskulpturer med rue overflater som avslørte det utførte arbeidet. Dette var i tråd med maleriets tendens på samme tid – overflaten på maleriet avslørte penselstrøkene. Samtidig fanget skulpturene lys alt etter tiden på døgnet og været, noe som kan ses som en klar parallell til de impresjonistiske øyeblikksmaleriene. ⁵

Det var også i mellomkrigstiden at Stavanger fikk sin første prydskulptur, nemlig Gutten og bukken (1925) i Byparken laget av Stinius Fredriksen. Prydskulpturene skulle være vakre, utsmykke en plass og gi rom for refleksjon. Noen av skulpturenes linjer avslører innflytelse fra Paris på midten av 1920-tallet, men det var det figurative uttrykket og portrettskulpturene av byens store menn som fortsatte å dominere i Stavanger også etter 2. verdenskrig. De aller fleste ble laget av billedhuggere født og/eller bosatt i Stavanger. Det er verdt å merke seg at jeg i arbeidet med denne teksten ikke har funnet en eneste portrettskulptur av en kvinne. Kitty Kielland fikk et minnesmerke så sent som i 1998. Dette kan selvsagt ha flere årsaker – ”som at menn var mest aktive i byens styre og stell, men det skyldes nok også at det var bare menn som bestemte hvem som burde få sinn statue. Menn oppfattet menns innsats som den viktigste.” skriver Sørby. ⁷

Moderne skulptur ble introdusert i Stavanger i andre halvdel av 1900-tallet med Sjøfartsmonumentet (1968) av Arnold Haukeland i Vågen (på folkemunne kjent som “regå”), og ikke minst Figure for landscape (1968) av Barbara Hepworth utenfor Stavanger Kunstforenings lokaler i Madlaveien. Disse skulpturene holder høy kunstnerisk kvalitet og fokuserer på form og linjer. Senere kan vi se at modernismen også inspirerer de lokale kunstnerne som Hugo Wathnes’ stålskulptur Vår (1975) utenfor Trelastkompaniets lokaler.

Det skjer en endring i den offentlige utsmykkingen i Stavanger på 1970-tallet. Stavanger kommune vedtok at det skulle settes av en viss prosent av byggesummen for kommunale bygg til kunstnerisk utsmykking. Utsmykkingene på skoler og institusjoner skulle ikke bare være fine å se på, men de skulle også være funksjonelle for brukerne. Målet var å øke trivsel i skolegården og på institusjonen. Et eksempel er Hugo Wathnes Lekeskulptur (1972-80) som finnes i to forskjellige oppstillinger ved Auglend skole og Tjensvoll-senteret. ⁹

Ser man bort fra de dominerende prydskulpturene og gjentatt bruk av kunstnere har det blitt reist flere interessante skulpturer på ulike private og offentlige initiativ. Noen av mine favoritter er er Soltre (1984) på Domkirkeplassen av Arne Vinje Gunnerud, ¹⁰

Gatekunstfestivalen Nuart – en ny periode for Stavangers byrom

Det som er interessant i Stavanger er når andre former for kunst i det offentlige rom dukker opp på 2000-tallet. Skulpturen er fremdeles dominerende på denne tiden, men får heldigvis selskap av blant annet gatekunsten.

Det vi i dag løst omtaler som gatekunst, har blant annet røtter tilbake til graffitikulturen som vokste frem på begynnelsen av 70-tallet. Graffiti karakteriseres av komplekse og abstrakte bokstavformasjoner, og politiske og allegoriske temaer. Den anerkjente franske graffitikunstneren Tilt er kjent for boblebokstavene inspirert av undergrunnstegneserier. Men dagens gatekunst kan også spores tilbake til ”muralismen” fra begynnelsen av 1900-tallet. En av dem som malte store sosialistiske veggmalerier var den mexicanske kunstneren Diego Rivera. Han var opptatt av kunstens evne til å formidle sosiale og politiske tema når alle andre var opptatt av abstraksjon. Han var også en inspirasjonskilde for kunstnerne som malte veggene på Oslo Rådhus. ¹⁶

Nuart ble i 2001 etablert i Stavanger som en søsterfestival til Numusic og hadde de første årene mange forskjellige former. Video-arbeider, popkunst og klubbscener var noe av det som forgikk i forbindelse med festivalen mellom 2001- 2003. Fra 2004 gikk Nuart over til ”New Media”. ¹⁷

Tou Scene har siden oppstarten fungert som Nuarts midlertidige galleri med unntak av noen få år hvor festivalens utstilling har blitt vist andre steder. Hjemmelagde stensiler og spraymaling ble fra starten av en del av festivalen med kunstnere som norske Pøbel, Dolk og Mir, samt britiske Nick Walker. I 2007 samarbeidet festivalen med Rogaland Kunstmuseum (i dag Stavanger Kunstmuseum), og med museumsutstillingen fikk Nuart et helt nytt publikum – alt fra barnehager til pensjonister besøkte utstillingen i museet. Blant annet deltok porselensmaler og skulptør Charles Krafft og kunstner-duoen Herakut fikk sitt gjennombrudd dette året med sin blanding av pensel og spray-arbeider. Året etter flyttet Nuart tilbake til Tou Scene og for første gang tok man i bruk ølhallene. Mange av kunstnerne jobbet både inne i ølhallen og ute i gatene som Chris Stain og Know Hope. Det dukket det opp poetiske pappfigurer, en båt ble malt med kjærlighetsbudskap i tillegg til malerier og ‘paste-ups’. ²⁰

I 2010 pumpet festivalen opp musklene og ble mer synlig i gatebildet da det ble laget ti store veggmalerier på gamle fabrikker og havnebygg i Østre bydel, og det ble for første gang arrangert en guidet tur til gatekunstverkene. ²¹

Kunsten i Stavangers byrom har med gatekunsten fått et nærere forhold til samtiden og et internasjonalt gatekunstmiljø, men etter som årene går uteblir kunstmangfoldet. Da er det ikke så rart at spørsmålet om det er nok gatekunst nå dukker opp.

Kan kunst i det offentlige rom være mer enn skulpturer og gatekunst?

Med dette spørsmålet dukker det også opp andre spørsmål. Må kunst i det offentlig rom vare evig eller være smukk? Hvordan kan man skape et større kunstmangfold, og hva innebærer et slikt mangfold i det offentlige uterom? Gatekunsten står ikke igjen på samme måten som en skulptur, men gjennom samtaler, tekster, bildedokumentasjon etc. Utsmykking av uterommet er sjelden målet med gatekunsten – den er ofte samfunnskritisk. Samtidig innehar gatekunsten utsmykkingsevnen – den er ofte dekorativ. Kunst i det offentlige rom, både i Stavanger og ellers i Norge, har i lengre tid vært på vei bort fra en slik ren utsmykkingsfunksjon og sådan nærmet seg samtidskunsten. Det skjer mye nasjonalt og internasjonalt på feltet, men jeg vil understreke at det er et viktig poeng å bruke lokale aktører, kunstnere og konsulenter fordi det skaper lokale jobber og forankrer verdier, som er med på å bygge opp et godt lokalmiljø. Samtidig kan det være fruktbart å bringe nasjonale og internasjonale kunstnere, kuratorer og konsulenter til den lokale scenen, lære av andre og se utover for inspirasjon, noe Nuart for eksempel har vært flinke til. Ved å bruke et større nettverk vil vi kanskje også kunne se flere lokale kunstnere på den nasjonale og internasjonale arenaen?

Sett bort fra all gatekunsten man finner i Stavanger viser historien en overvekt av skulpturer med varierende kvalitet. Dette er stort sett tilfelle også i resten av Norge, men i dag kan det virke som om kunst i det offentlige rom i større grad ønsker å gå i dialog med byrommet og dets innbyggere. Dette innebærer blant annet at den offentlige kunsten er samtidsorientert med tanke på sin kontekst, og at den aktivt stiller spørsmål som engasjerer dem som beveger seg i det offentlige rom. Det finnes flere eksempler på prosjekter i Stavangers byrom med interessante formater og samtidskonsept som bidrar til å skape mangfold.

Et nyere skulpturprosjekt skiller seg fra de andre skulpturene i Stavangers byrom fordi det har et moderne uttrykk med bredt fokus på konsept og kontekst, nemlig verket Broken Column av Antony Gormley som ble ferdigstilt i 2003. ²³

Både formatet og konseptet til den unge biennalen Screen City er et annet godt eksempel. Screen City ble etablert i Stavanger i 2013 og presenterer kunstverk i det offentlige rom som utforsker forholdet mellom bevegelige bilder, lyd og arkitektur. Biennalens kunstneriske formater søker å utvide grensene for kinoopplevelsen ved å vise kunstfilm utenfor definerte kino- og gallerirom. ²⁵

Et annet interessant kunstprosjekt av aktivistisk art og direkte knyttet til skulpturhistorien i Stavanger, foregikk i 2014 utenfor Kunsthall Stavanger. Barbara Hepworth-skulpturen Figure for Landscape som sto på en sokkel utenfor kunsthallen ble solgt samme år, noe som utløste en voldsom diskusjon lokalt. Den tomme sokkelen som sto igjen etter salget ble utgangspunktet for prosjektet Occupy Landscape som til sammen besto av 17 verk av unge og uetablerte kunstnere. Målet var at det hver uke ble plassert et nytt verk på den historiske grunnen. Prosjektet ble initiert av Siri Borgé og Bente Aanestad, og var de yngre kunstnernes bidrag til debatten rundt salget av Hepworth-skulpturen. I stedet for å bli med i debatten som foregikk i lokale medier, brukte de kunsten som kommunikasjon, ikke ordet. Occupy Landscape ble til uten at Kunsthallen visste om det på forhånd, ²⁷

…it [kunst i det offentlige rom] gathers a temporary community of interest around it, rather than targeting a specific group; it intervenes within the economic systems that sustain the social order of a place; and it uses the media as a distribution mechanism for a remote audience so that it exists as a story in the collective memory away from its physical locale and time. It is public art – now. 

³⁰

Et av prosjektene Doherty nevner i boken som bærer med seg de ovennevnte kvalitetene finner sted i Nord-Norge; Sørfinnset skole / the nord land Prosjektet har høstet internasjonal anerkjennelse fordi det forener krefter fra samtidskunstdiskursen med ressurser i den lokale konteksten i Nordland — det vektlegger dialog og engasjement. Samtidig skal eksperimentell form for verdiproduksjon koble ulike tradisjoner og erfaringer, og sentralt i prosjektet står forståelsen av økologi og naturbruk på ulike plan. Dette blir undersøkt gjennom årstidsavhengige aktiviteter, byggevirksomhet, foredrag, konserter, kurs, workshops, utstillinger, ekskursjoner, turer og fester. ³¹

Til slutt har jeg lyst å nevne et nyere prosjekt i Stavanger som passer Dohertys beskrivelse av Public Art - Now, nemlig Kulturøya som er et flerårig kulturprosjekt på Sølyst i Stavanger. Sølyst er en liten øy med få beboere, skipsindustri og naturområder med turstier, og prosjektet vil bestå av kulturelle arrangementer og et kunstprogram som har som mål å (re-)aktivisere eksisterende og nye turstier. Kunstprogrammet programmeres på årsbasis, og i 2017 har det tittelen Find Your Eyes, kuratert av Monika Wuhrer fra New York. Hun fokuserer på samarbeidsprosjekter og kunstneriske intervensjoner på øya, og de første kunstnergruppene, bestående av Felipe Mujica og Johanna Unzueta, Songül Boyraz og Peter Höll. Wuhrer ønsker å skape et sosialt miljø hvor kunstnere kan produsere nye kunstverk i dialog med hverandre og i samarbeid med lokalbefolkningen. ³²

Kunst i det offentlige rom som deltar i samtidskunstdiskursen kan være med på å skape mangfold og kvalitet.

Prosjekter som Broken Column, Screen City, Occupy Landscape, Sørfinnset skole / the nord land og Kulturøya står ikke igjen i byrommet på samme måten som en tradisjonell skulptur, fordi det ikke er snakk om et konkret objekt som har til hensikt å forskjønne rommet. Disse prosjektene er med på å skape mangfold, dialog, debatt og refleksjon. Kunst i det offentlige rom har gjennom historien vært til glede og fascinasjon for mange, den har irritert og provosert andre. Den er blitt debattert, men også ignorert. Dette er en av kunstens mange kvaliteter. Kunst i det offentlige rom angår flere enn kunst i institusjonen av den enkle grunn at den også er der for de som ikke oppsøker den. Derfor blir den ofte gjenstand for debatt og er nært knyttet til politikk og til politikeren som tar de fleste avgjørelser når det gjelder det som forgår i byrommet, og det inkluderer kunst. Kunst og politikk er ikke nødvendigvis to forskjellige sfærer, men har ofte svært forskjellig interesser. En ting som er felles er at endring står sentralt i utvikling av gode prosjekter. Kunst i det offentlige rom handler om mer enn skulpturer og gatekunst. Behovet for mangfold, kvalitet og erkjennelse betyr mer enn forskjønning av vårt felles byrom. Det har mange har tatt til orde for fra flere hold i Stavanger.

All ære til Nuart for å åpne mange dører, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ikke minst for å åpne for en ny og bredere forståelse av kunst i det offentlige rom. Gatekunsten har hjulpet mange med å ta et steg bort fra den tradisjonelle utsmykkingskunsten og stille kritiske spørsmål som angår vår samtid. Kunst i det offentlige rom angår jo alle som ferdes i byrommet, også de som ikke oppsøker den eller krever kvalitet. Derfor er det ekstra viktig at kvaliteten og mangfold kreves fra alle som ønsker å engasjere seg.

Litteraturliste:

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie, bilder og skulptur fra vikingtiden til i dag, Samlaget, Oslo 2009.

Doherty, Claire. Out of Time, Out of Place: Public Art Now, Art Books Publishing LtD in association with Situations, UK 2015.

Jølbo, Marte Danielsen, Reed Martyn, Bugge Øye, Victoria. Red., Eloquent Vandals. A History of Nuart Norway, Stavanger 2011.

Kilerich, Bente. Græsk Skulptur, fra dædalistisk til hellenistisk, Gyldendal Danmark, Danmark 2007.

Kleiner, Fred S. Gardner’s Art through the Ages, The Western Edition, Thirteenth Edition, Internasjonal edition 2010

Sørby, Hild. Skulpturer i Stavanger, Stavanger kommune, Stavanger 2000.

Nergaard, kjetil og Rød Arve, Norsk Kunstårbok 2016, Oslo 2016.