09/09/16 • Free Form : Tyler Matthew Oyer


09/09/16 • Free Form : Tyler Matthew Oyer


Tyler Matthew Oyer is a Los Angeles based artist, writer, and organizer who recently performed his forthcoming album, RELEASE, at Langøy, outside Stavanger. Through affect, relation, staging and subject matter Oyer’s performances engage the radical queer imagination in order to present illustrations of imagined and re-imagined socio-political realities.

Tyler Matthew Oyer er en Los Angeles-basert kunstner, forfatter og arrangør som i 2016 fremførte det nye albumet sitt, Release, på Langøy utenfor Stavanger. Ved å spille på et bredt følelsesregister og gjennom grandiose kostymer, iscenesettelser og et sterkt innhold tar Oyers performancer i bruk en radikal og skeiv forestillingsevne for å sette dagens sosiopolitiske virkeligheter under et kritisk søkelys og dikte videre på dem. 

Vennligst bla nedover for norsk tekst.

It rains a lot in Stavanger. That’s my impression at least. My first visit was exactly four years ago at the invitation of Geir Haraldseth. I was touring my one-man cabaret GONE FOR GOLD throughout Europe and Geir decided to christen his tenure at Rogaland Kunstsenter with its Norwegian premiere. Patti Smith played Stavanger that same evening. According to the newspaper she wore metallic gold boots. I fancied the idea that she was flirting with me and throwing shade at our scheduling competition. Despite Ms. Smith’s fame, the attic at Rogaland Kunstsenter (now an extensive art resource library) was filled with an attentive and attractive audience. I’m certain it rained that night.


I mention the rain because it again greeted me like wet kisses this August upon my return. Plants thriving, wooden houses dripping, complaints of mold infestations, slick cobblestones, mud. These are some elements of my fleeting Stavanger reality. It seems as though Stavanger has too much water. Living in Los Angeles for the past six years has conditioned me to consider rain and its effects as an unusual, sacred, alien, almost supernatural occurrence. California is in the worst draught according to records, and I must admit, Los Angeles’ attitude toward sustenance is somewhere between unphased and dystopic. The final frontier has become less frontier and more final. Los Angeles is where I live and where I make artwork. It is where I have love, fellowship, a chosen family, and where I feel, cry and mourn the darkness of society. It is where I organize, perform, dream, and where I march and protest. It is where I learned to care.


This visit to Stavanger was centered on the concert premiere of my upcoming music project RELEASE. The album begins its journey with an inquiry into a series of spells that were embedded within the sound waves of a number of popular songs in the early 1980’s. These spells were engineered to enter the minds of listeners via their eardrums and dismantle the white supremacist, capitalist, imperialist, and patriarchal pathologies that characterize American domination. This is my conspiracy theory and conceptual framework. The album features contributions from Bendik Giske, Max Boss, Julia Giertz, Anders Rhedin, Kelman Duran, and Ingmar Carlson, with appearances by Lex Brown and Kembra Pfahler.

I began performing at age five, studied classical voice and musical theatre as a teen, and have written and directed several works of performance theatre as a young adult but have never recorded an album. RELEASE is both a dream come true and a cry for help in the midst of a nightmare. The psychopathologies of Americanism have generated dark times domestically and abroad. This we are familiar with. The evils are individual issues woven together as a disorienting maze. I credit bell hooks with focusing, intersecting, and mobilizing ways of addressing white supremacy, capitalism, imperialism, and patriarchy and their consequences. Their symptoms fuel all media and entertainment. Their effects swim around us as though we are trapped within a Bosch painting, but one painted with only two or three colors; anti-vibrant, monotonous, oppressed.


The low-level, intersecting, contradicting anxieties of a white, cis, queer-identified male artist have driven me to ask: what can I do? What can art do? Pretty has never been enough, and poetry cannot be apolitical. I don’t want to be elusive. I don’t believe in genius. So what can I do to unlearn the behaviors my privilege has taught, embedded and encouraged within me? How can I ask questions and listen respectfully? What can I offer to the process of dismantling the institutions and structures that generate the violence of oppression and greed? When do I say too much and when do I not say enough?


RELEASE is one way I’m navigating this landscape of questions and desires. RELEASE tells a fantastic story, diagnoses societal demons, searches for hope, and asks others to do the same for their individual and collective bodies. It is both symbolic and actual. I do not know its outcome. I may never know. The forms of music and narrative are sites for identification and disidentification. One can retell a story or recite a refrain. Singing and dancing activate the body in ways that are not specified for Capitalism’s productivity or neoliberal paralyses. RELEASE is not a video game, Instagram, or feature film. It is not a money making machine that has been engineered with the right beats per minute and harmonious hooks. It does note claim Feminism for marketing purposes. It is earnest. It is sad. It is hopeful. It is angry. It is angry because it cares.


Orthodox religion has taught the living to aspire to the sky. Beyond the earth, within the sky, is a place where pain and suffering cease: the heavens. This is the promise that pacifies the masses. Humans have explored farther into the sky than they have below the sea or into the Earth. RELEASE claims the original spells from 1980 were deactivated by a series of wind, rain, snow, and dust storms that were engineered as a counter spell by the CIA and NASA. These natural forces contained the sound waves and ran them deep below the Earth’s surface, concealing them for decades. Where are these spells now? Must we dig deep to find them? Are they within plant life? Have animals, wild and domesticated, consumed them? Are they in the produce at your local supermarket? Have they run off into rivers and seas? Have they evaporated into the clouds, been blown around, or rained down on us? Have they changed form? Are they perverted? Should we be scared? Are they within the droplets that wet my hair and face when I was in Stavanger? Are they already inside our bodies?

Tyler Matthew Oyer - Conjure Queens for the New Tomorrow, 2016

Back in Los Angeles and feeling the heat of September reproduces the angst, desires, and purposes that shaped RELEASE. The sky has been dyed blue so to hide the smog, the winds blow to simulate some remainder of the natural, and the sun burns burns burns so bright it should illuminate the missing elements of the sacred spells but instead blinds us from seeing the edges of the hastily constructed veils men consider reality.


I will keep asking for rain, recalling its generous sensations which remind me that although the land is scorched and the rivers have run dry, I am not a lizard but a wet, greasy, panting human being. And just as I conjure the rain, I will conjure the missing spells with help from those around me, those who need the spells more than I. Our incantations will crack the foundations of the towers that are much too high and cause them to crumble and fall. And there, with our spells and the earth, we will shape a new tomorrow.


Tyler Matthew Oyer (b. 1987) has exhibited and performed extensively throughout the US and Europe. Recent presentations include, Exploring the Nowannago with Kenyatta A.C. Hinkle, Grand Central Art Center, Santa Ana, CA, and Museum of the African Diaspora, San Francisco; SOPPEN Performance Festival, Oslo, Norway; BOFFO Festival, Fire Island Pines, NY; MoMA PS1, NY; REDCAT, Los Angeles; dOCUMENTA (13), Kassel, Germany; Hammer Museum in Los Angeles; Kunstnernes Hus Oslo, Oslo, Norway; Bergen Kunstall, Bergen, Norway; and Rogaland Kunstsenter in Stavanger. His work can be found in the permanent collection of the Museum of Modern Art (NY).





Det regner mye i Stavanger. Det er i alle fall mitt inntrykk. Jeg besøkte byen for første gang for akkurat fire år siden, da på invitasjon fra Geir Haraldseth. Det var mens jeg turnerte i Europa med min enmannskabaret Gone for Gold, som handler om en kunstner som bryter opp for å grave etter gull, og Geir innledet direktørperioden sin på Rogaland Kunstsenter med stykkets Norgespremiere. Samme kveld spilte Patti Smith i Stavanger. Ifølge avisen hadde hun på seg metallisk gullfargede støvler. Jeg innbilte meg at hun gjorde det for å flørte med meg og som et lite pek mot vår utilsiktede konkurranse den kvelden. Og selv om hun jo er en publikumsmagnet, var loftet på Rogaland Kunstsenter (nå et innholdsrikt forskningsbibliotek) fullt til randen av et oppvakt og stilig publikum. Jeg er sikker på at det regnet den kvelden.


Jeg nevner dette med regnet fordi da jeg kom tilbake til byen nå i august, hilste regndråpene meg nok en gang velkommen liksom våte kyss. Et frodig planteliv, dryppende trehus, klager på muggutbrudd, såpeglatte brostein, gjørme: Dette er noen av inntrykkene som sitter igjen fra min flyktige tid i Stavanger. I det hele tatt virker det som om Stavanger har for mye vann. Etter seks år i Los Angeles har jeg vennet meg til å se på regn og effekten det har som noe uvanlig, hellig, fremmed, kanskje til og med overnaturlig. California går for tiden gjennom den verste tørkeperioden som noensinne er blitt registrert, og jeg må innrømme at innbyggerne i Los Angeles takler dette med en blanding av uanfektet sinnsro og dyp fremtidsfrykt. California som det siste, endelige grenselandet er blitt mindre grenseland og mer endelig. Los Angeles er der jeg bor og lager kunst. Det er der jeg har funnet kjærlighet, fellesskap, min valgte familie, det er der jeg føler, gråter og sørger over samfunnets mørke sider. Det er der jeg arrangerer, fremfører, drømmer, det er der jeg går i tog og protesterer. Det er der jeg lærte å bry meg.


Turen til Stavanger var denne gangen lagt opp rundt det nye musikkprosjektet mitt, Release, og konsertpremieren av dette. Albumet, som inneholder bidrag fra Bendik Giske, Max Boss, Julia Giertz, Anders Rhedin, Kelman Duran Ingmar, Carlson, Lex Brown og Kembra Pfahler, begynner med å sette fokus på enkelte ”trolldomsord” som var flettet inn i lydbølgene til en rekke popsanger på begynnelsen av 80-tallet. Disse magiske ordene var blitt konstruert til å liste seg inn i lytternes sinn gjennom trommehinnene deres og demontere de rasistiske, kapitalistiske, imperialistiske og patriarkalske sinnslidelsene som kjennetegner amerikansk overherredømme. Det er dette som er min konspirasjonsteori og albumets overordnede idé.


Jeg begynte å opptre fem år gammel, som tenåring studerte jeg klassisk sang og musikkteater, og som ung mann skrev og regisserte jeg en rekke performanceverk, men jeg har likevel aldri spilt inn et album. Release er en drøm som har gått i oppfyllelse, men samtidig er det et rop om hjelp midt opp i et mareritt. Som vi alle vet, har amerikanismens sinnslidelser ført til mørke tider både i USA og verden for øvrig, der de enkelte ondene har gått inn i hverandre og skapt en uoversiktlig, forvirrende labyrint. Jeg gir den amerikanske aktivisten bell hooks æren for å fokusere på, koble sammen og utfordre hvitt overherredømme, kapitalisme, imperialisme, patriarki og alt hva dette innebærer. Symptomene til disse lidelsene driver alle medier og all underholdning. Ettervirkningene svever rundt oss som om vi er fanget i et apokalyptisk Bosch-maleri, men et som bare er malt med to eller tre farger: avsjelet, monotont, undertrykt.


De interseksjonelle og motstridende fryktene jeg har som hvit, ciskjønnet, skeiv mannlig kunstner, uansett hvor relativt ubetydelige de måtte være, gjør at jeg spør meg selv: Hva kan jeg selv gjøre? Hva kan kunsten gjøre? Å være pen og pyntelig har aldri vært nok, og diktning kan ikke stille seg politisk likegyldig. Men for å si det rett ut, jeg tror ikke på kunstnerisk geni. Så hva kan jeg da gjøre for å legge av meg de atferdsmønstrene som min privilegerte posisjon har lært meg, innpodet meg med og oppmuntret meg til? Hvordan kan jeg stille spørsmål og lytte med respekt? Hva kan jeg bidra med i demonteringen av institusjonene og strukturene som legger grunnlaget for undertrykkingens og grådighetens vold? Når sier jeg for mye, og når sier jeg for lite?


Release er en av måtene jeg beveger meg gjennom dette landskapet av spørsmål og lengsler på. Release er en fabel som tar for seg samfunnets demoner, leter etter håp og ber andre om å gjøre det samme for sin egen og samfunnets skyld. Verket er både symbolsk og virkelig. Jeg vet ikke hva sluttresultatet blir. Det får jeg kanskje aldri vite. Musikk og fortelling er arenaer for identifisering og avidentifisering. Man kan gjenfortelle en historie eller fremsi et refreng. Sang og dans aktiverer kroppen på måter som ikke er lagt opp etter kapitalismens produktivitetskrav og neoliberale lammelser. Release er ikke et dataspill, en Instagram-konto eller en spillefilm. Det er ikke en pengemaskin som er blitt overprodusert med en drivende rytme og fengende hooks. Albumet bruker ikke en påklistret feminisme for markedsføringens skyld. Release er inderlig ment. Det er trist. Det er håpefullt. Det er sint. Og det er sint fordi det bryr seg.


Ortodoks religion har lært de levende å søke seg til himmels. Hinsides jordkloden, ute i rommet, finnes et sted hvor all smerte og lidelse opphører: himmelen. Dette er et løfte som holder massene i ro. Menneskeheten har kommet seg lenger ut i rommet på oppdagelsesferd enn de har vært under havet eller jordens overflate. Release påstår at de opprinnelige trolldomsordene fra 1980 ble deaktivert ved at CIA og NASA tryllet frem kraftige stormer med vind, regn, snø og støv for å motvirke magien. Disse naturkreftene hemmet nemlig de magiske lydbølgene og tvang dem dypt ned under jordens overflate, der de ble holdt skjult i årtier. Hvor er disse trolldomsordene blitt av nå? Må vi grave oss langt ned for å finne dem? Finnes de inne i plantelivet? Har de blitt fortært av dyr, både ville og tamme? Gjemmer de seg i frukt- og grøntavdelingen på din lokale matbutikk? Har de rent ut i elver og farvann? Har de fordampet opp i skyene, blåst rundt og regnet ned på oss? Har de endret form? Har de gått over til å bli svart magi? Bør vi være redde for dem? Finnes de i regndråpene som vætet håret og ansiktet mitt da jeg var i Stavanger? Finnes de allerede i kroppene våre?


Vel hjemme i Los Angeles møtes jeg av en septemberhete som vekker de samme fryktene, lengslene og målene som bidro til å forme Release. Himmelen har blitt farget blå for å skjule smogen, vindene blåser for liksom å gi et skinn av det naturlige, og solen brenner brenner brenner så sterkt at den bør kunne klare å lyse opp de bortkomne trolldomsordene, men istedenfor blender den oss og hindrer oss fra å se de hastig konstruerte slørene menn oppfatter som virkeligheten.


Jeg skal fortsette å be om regn, for jeg husker følelsen av det gavmilde regnet, noe som igjen minner meg på at selv om markene er svidde og elvene er tørre, er jeg likevel ingen øgle, men et vått, fett, pesende menneske. Og på samme måte som jeg maner frem regnet, vil jeg mane frem de bortkomne trolldomsordene med hjelp fra folkene rundt meg, folk som trenger disse magiske ordene mer enn jeg gjør. Besvergelsene våre vil slå sprekker i de altfor høye tårnene og få dem til å smuldre opp og styrte sammen. Og der, ved hjelp av våre trolldomsord og jorden selv, vil vi sammen skape en ny fremtid.