Journal

NO
14/11/23 • Interview : Arnhild Sunnanå

Atelierbesøk hos Odd Sama på Jæren

NO
14/11/23 • Interview : Arnhild Sunnanå

Atelierbesøk hos Odd Sama på Jæren

Kunsthistoriker Arnhild Sunnanå tok turen ut til Jæren for å snakke med kunstner Odd Sama om hans kunstnerskap, kunstnerisk kvalitet, skulpturer, treenighet og «kirkemøte i IKEA». Intervjuet avslører en optimisme, humor og at han smir på nye kunstverk som skal vises på Fotland mølle.

Nesten fem år er gått siden jeg første gang møtte kunstneren Odd Sama på samtidskunstmessen Untitled Art i San Francisco i 2018. De råe skulpturene hans i brent leire skilte seg ut og ble godt mottatt på kunstmessen, representert av Rogaland kunstsenter. Nå har jeg avtalt å besøke Sama i hans galleri ved Brusand i Hå kommune hvor han også har sitt verksted. Deler av veien ut dit går ytterst langs kysten til Nordsjøen, og på Hå går jeg ut av bilen å fange synet av havhorisonten i den klare høstlufta. På verkstedsveggen til Sama står det KERAMIKK med store bokstaver og jeg svinger inn på tunet foran Galleri-inngangen. Her, i det som tidligere har vært et skolehus på Kvalbein, har Sama bodd og arbeidet siden 1972.

Arnhild Sunnanå: Jeg vil starte med din bakgrunn som jeg kjenner litt fra tidligere. Du er utdannet ved Bergen kunsthåndverksskole, i dag Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB), og da du var nyutdannet gikk du sammen med flere kunstnere om å kjøpe disse rause lokalene her på Jæren.

Odd Sama: Det var litt tilfeldig for egentlig var planen å finne et sted på Østlandet.

AS: Ja, for du er født i Oslo i 1945, men flyttet tidlig med dine foreldre til Bryne der du vokste opp. Men du gikk keramikerlinjen på kunsthåndverkskole i Bergen fra 1969 til 1972. Hvordan opplevde du den tiden?

OS: Det var en tid med store omveltninger i samfunnet. Det ble blant annet satt fram krav om å løse opp i strikte autoritetsstyrte regler og rammer. Det var lite inngripen fra lærerne ved keramikerlinjen. Vi styrte mye selv og gikk i de retningene vi selv ønsket, og vi var flere som også tenderte mot billedkunst. Men det er keramikeren som har underholdt kunstneren i alle disse årene. Det har vært lite salg på andre deler av produksjonen min.

AS: Du arbeidet tidlig i din karriere med maleri og skulpturer i forskjellige materialer som marmor, tre, stål, messing og etter hvert glass og leire. Du har også laget flere installasjoner og performance.

OS: Det har jeg sluttet med nå, men jeg arbeider fortsatt med fotografi og skulpturer. Selv om jeg nå er 78 år har jeg ikke tenkt å pensjonere meg.

AS: I ditt femtiende år som kunstner var du en del av åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» ved det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Da Norges nye Nasjonalmuseum endelig åpnet i juni 2022 var den gedigne lyssalen i museets toppetasje fylt med samtidskunst fra nærmere 150 kunstnere og kunstnergrupper. Fellesnevneren for alle de inviterte kunstnerne var at de hadde tilknytning til Norge og at de ikke tidligere var innkjøpt til Nasjonalmuseets samling. Dette bevisste grepet åpnet for spørsmål som: Hva er god kunst og hvem bestemmer hva som er innenfor og utenfor. Hvordan var din erfaring med denne åpningsutstillingen der så mange forskjellige verk ble samlet?

OS: Ja, samlet og sablet (he,he). Jeg fikk invitasjon til å delta på utstillingen flere år i forkant – men så ble jo også åpningen av Nasjonalmuseet utsatt i flere omganger. Jeg hadde altså god tid på meg. Utstillingen samlet absolutt mye interessant. Det var et slags varehuspreg over måten det ble stilt ut på, men helt greit syntes jeg. Du må jo renonsere på noen krav når du stiller ut på den måten, og blant fordelene er at det blir litt mindre høytidelig. En kan gå rundt å se og ta stilling til mange forskjellige ting i stede for å komme til et veldig presentensiøst rom og se noe verk som du ikke kan forholde deg til, og ender opp med å få en fattig opplevelse. Her i denne åpningsutstillingen fikk du en overdose kunst – og dersom det var noe du ikke syntes var interessant kunne du gå videre. Det tror jeg folk likte det så i alle fall slik ut.

AS: Du deltok med tre nye skulpturer under tittelen: «En brokete gjeng med sine lyter». Jeg kunne ikke finne noen formidlende tekst i tilknytning til ditt bidrag. Kan du fortelle litt mer om skulpturene?

OS: Teksten som var i utstillingskatalogen dreide seg spesielt om de koppene som jeg lager, der jeg har inkludert ord og tekstlinjer. Lite og ingenting var skrevet om skulpturene. Det var noe – de tre skulpturene mine var blitt satt på hver sin bordlignende sokkel med avstand mellomrom hver. For min del ville jeg hatt alle på en base fordi de tre skulpturene hørte sammen. Det er ett arbeid.

AS: En treenighet altså?

OS: Ja, det er en treenighet..der har du noe igjen,..  kirkemøtet i IKEA. (hehe)

AS: (Hehe) Det ble plutselig litt av et sammentreff. Det første kirkemøtet ble holdt i Nikea og ble innkalt av keiser Konstantin på 300-tallet. Det var vel i det møtet at den hellige ånd ble inkludert og treenigheten ble stadfestet, – og slik sett ble religionen utvidet. Men fra spøk til litt mer alvor; slik jeg oppfatter de tre skulpturene dine speiler de presserende utfordringer i vår samtid.

OS: Jeg skal fortelle litt om hver av skulpturene. Den første er «Trumpeter blow the retreat», og denne hornblåserfiguren har nettopp mistet trompeten sin og er i ferd med å falle bakover. Den andre «Min arm min tarm» er en halvdel av en kropp som står på en enorm fot og er ellers skåret i to slik at kanalen fra munnen til endetarmen er synlig. Den tredje skulpturen har jeg kalt «Noe fra Slaraffenland». Det er en firbeint merkelig kropp med bare ett hull der hodet skulle ha vært. Den flamske kunstneren Pieter Bruegel den eldre malte Slaraffenland – et land der du ikke behøver å anstrenge deg. Jeg valgt å inkludere denne Bruegel inspirerte figuren i sammen med de to andre, som i et triptyk. Jeg er engasjert og nysgjerrig og prøver å orientere meg om hvordan ting henger sammen. Jeg laget de tre skulpturene ut ifra noe som jeg trodde var passende i dagens situasjon. Hornblåseren en slags alarmgreie og noe fra Slaraffenland minner om at dette kan være et paradis eller det kan gå til helvete. Kanskje «Konsumet» er en passende tittel på figuren hvor tarmen er synt, og i et nøtteskall så er vel er konsumet oss selv? Da kommer vi plutselig over til for eksempel det å slutte å brenne kull og olje – men det ser ut til å være vanskelig. Hvordan kan vi bli mere nøysomme?

Jeg må jo kunne prate om kunsten min som åpenbart ligger innenfor det som er logisk å assosiere. Det har hendt at folk har satt meg på ting som jeg ikke selv har tenkt på. Felles referanser er noe av grunnlaget for å lage kunst i et samfunn. Hvis det bare skal være mine ting og mine drømmer — hva skal andre med det? De kommer ikke til å skjønne noe – og det er vel ikke så interessant? Grunnlaget for å oppleve kunst må jo være knyttet til at vi greier å komme til en felles sannsynlig tolkning av noe. Du kan jo være helt privat også – det er jo greit – men vi lever jo i et samfunn.

Hele måten å gjøre åpningsutstillingen i Nasjonalmuseet på synes jeg var veldig positiv. Den viste vilje til å løse litt kraftig opp. Hvorfor skal ikke det gå an?

AS: Utstillingen la opp til at kunstens kvaliteter kunne diskuteres. Hva er dine tanker rundt dette?

OS: Jeg har laget meg to definisjoner av kunst og alt imellom: Jeg liker alt, det er en del av kulturen og jeg kan ikke kritiserer det. Og i motsatt ende: Jeg liker fint lite, og jeg må kritisere det meste. Slik kan man prøve å holde begge mulighetene åpne og alt imellom når en ser på kunst. Jeg synes det er lettere, i stedefor å snevre det inn og si det er bare kvalitet jeg vi ha. Men hva er kvalitet? Jeg tror ikke det er så lett å definere kvalitet i kunst.

Jeg husker en gang vi var flere personer som skulle plukke ut den mest estetiske av åtte figurer. Vi var rykende uenig med forskjellig begrunnelser av hva som var vakkert eller estetisk bra. Det var ikke forenlig under ett begrep for vakkert eller estetisk riktig. På lignende vis fungerer også kvalitetsbegrepet, det er forskjellig for folk — løselig sagt.

AS: Sant, subjektive opplevelser av kunst spiller jo inn, og det du bærer med deg av referanserammer.

OS: Kanskje vi kan snakke om orden som et parallelt eksempel til kvalitet; noen kaller det orden at alt ligger fint og ordentlig, for eksempel at papir, blyanter og penner ligger helt på linje og at alt er orientert i samme lengderetning. Det er synlig orden i sakene. Dersom en ser mitt verksted, der hvor jeg har sveiseapparat og andre ting jeg tenger, vil mange hevde at det er kaotisk og uorden. Mens for meg er det orden fordi jeg vet omtrent hvor det jeg trenger ligger. Forskjellen er at kartoteket for hvor ting ligger på verkstedet er inne i hode mitt, mens kartoteket med blyantene er synlig også for andre. Dersom ting-mengden er større må du ha et kartotek, slik at du på en eller annen måte vet hvor det ligger. På lignende vis kan vi også kanskje se på kvalitet. Kvalitet er kanskje heller ikke enten eller.

Odd Sama, To kriger, foto, 58 x 150 cm.

AS: Utstillingen «Jeg kaller det kunst» fikk hard kritikk. Noe av kritikken i utstillingen gikk også på at det opplevdes ganske kaotisk å komme inn i utstillingsrommet.

OS: Ja, men du så jo hva som var hva.

AS: Den høstet også flere rosende kritikker internasjonalt. Nasjonalmuseet valgte, på et demokratisk vis, å heller inkludere mange og ikke utheve noen få?

OS: Ja, det syntes jeg var helt greit. Det er jo slik varehandelen er. Vi får en oversikt og det var jo fint. Vi kunne selv gå rundt å forholde oss til det.

AS: Hva er god samtidskunst for deg?

OS: Kanskje det er så enkelt at samtidskunsten må evne å engasjere på bakgrunn av emner og verdier som er i spill nå.

Odd Sama, Kalkhaug, foto, 58 x 150 cm.

AS: Du forbereder nå nye kunstverk til utstilling som skal vises i Fotland mølle i september 2024. Kan du fortelle litt om prosessen med utstillingen du planlegger til neste høst? Hva kan vi forvente oss?

OS: Jeg har gitt den arbeidstittelen «Åsgårdsreia». Tittelen på min forrige utstilling ved Fotland mølle var «Sikt». I lokalene er det blitt malt korn, klinten skilles fra hveten og seinere siktes melet. Jeg tenkte å fortsette i dette sporet fra den gamle bygdekulturen med min utstilling. Her var det jo slik at man må ha gjort tingene ferdig til riktig tid, ellers vil du ikke være klar når våronna bør startes. Dette gjelder også i dag. Det må være ordnings i huset.

Jeg lager skulpturer til utstillingen Åsgårdsreia og skulpturer av politikere, ministere og sentralbanksjefen, og prøve å få fram noe om hvordan de ordlegger seg via kroppsspråk, signal og tegn. I tillegg vil det urovekkende som er i ferd med å skje i den redaktørstyrte pressen kommenteres. Og kanskje får personer som Elon Musk også en rolle i denne settingen.

Fotografier vil også sannsynligvis bli inkludert i utstillingen, men ikke presentert på den måten en vanligvis presenterer foto.

AS: Hvordan tenker du å bruke visningsrommet i Fotland mølle som ramme for denne kommende utstillingen din?

OS: Fotland mølle er spesiell i og med at det er finnes vegger av naturstein og det er lavt under taket. Slik jeg ser det for meg vil det være en fordel om de besøkende får utdelt både hjelm og hodelykt før de på eget ansvar stiger ned trappen i utstillingslokalet. Det kan bli litt som å gå inn i dovregubbens hall. Litt løselig har jeg tenkt slik, og siden det er en utstilling under utvikling må vi kanskje holde det litt svevende.

AS: Det høres ut som et spennende konsept du planlegger der og lykke til med arbeidet.


Arnhild Sunnanå har en master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, der hennes masterprosjekt omhandlet Olaf H. Langes fin-de-siécle (1900) kunst. Hun har en bachelor i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger, og en tidligere bachelor i nyskaping/entreprenørskap fra Høgskolen i Stavanger. Hun er for tiden engasjert som kunstkonsulent for offentlig kunstprosjekt i Stavanger. Hun forsker på kunstnerskapet til Frida Hansen (1855-1931) og Olaf H. Lange (1875-1965) og Svein M. Håvarstein (1942-2013). I perioden 2018-2020 var Sunnanå engasjert i et forskningsteam i sammen med Merete Jonvik (prosjektleder), Eivind Røssaak, Hanne Hammer Stien som på oppdrag fra Norsk Kulturråd gjorde en kvalitativ undersøkelse av det visuelle kunstfeltet i Norge, etter 2010. Forskningsresultatet ble publisert i boken Kunst som deling, delingens kunst i juni 2020, og utgitt av Fagbok-forlaget. Sunnanå var ekstern kurator for utstillingen Olaf Lange Makt og Mytologier november 2018 – april 2019 ved Stavanger Kunstmuseum. I tillegg til kunsthistorieforskningen arbeider hun også med kuratering, forelesninger, kunst-kritikk og skriving. www.arnhildsunnanaa.c0m