Hvordan leser vi en fagbok om deling når vi står oppi den største pandemien verden har opplevd på mange år. En pandemi som kunstinstitusjoner, kunstnere og kulturarbeidere har forsøkt å møte ved nettopp å dele. Den siste tiden har kunstrelaterte arrangementer, samlinger og utstillinger blitt delt via nettsider og sosiale medier. Situasjonen har krevd nytenkning omkring hvordan man kan å nå publikum, kunder og nettverk.
I boken Kunst som deling, delingens kunst fremmes forslaget om at deling er en iboende del av kunstfeltet de siste 10 årene, og jeg vil si i enda høyere grad i dag enn da arbeidet med boken startet for noen år siden. Innledningsvis forklarer bokens forfattere at «deling» her må forstås som et overordnet tematisk grep for boken som favner om flere tendenser i det visuelle samtidskunstfeltet. Hovedsakelig to måter: deling som er teknologisk mediert og deling gjennom sosial samhandling. Noen av tendensene de henviser til i boken er hvordan noen kunstnere har delt alle aspekter ved sin praksis med hverandre i et prosjekt, deler sin kunst gjennom sosiale medier eller har invitert andre kunstnere til å delta i sin separatutstilling. De viser blant annet hvordan kunstinstitusjoner har gått sammen og delt sine erfaringer med hverandre for å oppnå et godt samarbeid, og hvordan offentligheten har fått innsikt i interne prosesser gjennom å skape prosjekter som belyser dette.
I boken presiserer forfatterne at «Deling må imidlertid ikke forstås i retning av at kunst nå deles gratis på eller utenfor nettet». I dag er det umulig å ikke kommentere på at da prosjektet ble påbegynt i 2018 og klart for utgivelse i 2020, kunne ingen forestille seg hvilke enorme omveltninger som kom til å betone nettopp dele-begrepet på det visuelle kunstfeltet i løpet av forsvinnende kort tid. Eksempelvis ble den fysiske boklanseringen som skulle ta plass i Kunsthall Stavanger kansellert på grunn av Covid-19 og i stedet utgitt på nett; gratis.
Tverrfaglig perspektiv
Kunst som deling, delingens kunst er en tilgjengelig bok for de som får sin første introduksjon til diskursen rundt deling i kunstfeltet. Boken løfter frem tendenser og samarbeidsformer som har utspilt seg på det norske visuelle samtidskunstfeltet siden 2010, og ble til på oppfordring fra Norsk kulturråd. Målet med å støtte slike prosjekt er, i korthet, å belyse hvilke produksjons- og formidlingsformer som har preget norsk kunstliv de siste ti årene, og hvordan kunstneriske praksiser og samarbeidsformer har endret seg. Samt se nærmere på hvilke formidlingsarenaer som har oppstått. Sosiolog Merete Jonvik fattet interesse for oppgaven og slo seg sammen med kunsthistoriker Arnhild Sunnanå, medieforsker Eivind Røssaak og kunsthistoriker Hanne Hammer Stien for å svare på oppgaven.
Det tverrfaglige samarbeidet mellom forfatterne gir en nyansert tilgang til kunstfeltet og det oppleves forfriskende å lese om feltet fra perspektiver med ulik tilgang. Tverrfaglighet gjenspeiles også i de utvalgte casusene i boken, da de ikke springer ut fra den sentrale delen av kunstfeltet, men forholder seg til «det koloniale, det «skeive», til marginaliserte posisjoner, fag-, sjanger- og grenseoverskridende samarbeid og uttrykksformer, samt ny bruk av sosiale medier. Introduksjonen til teoretikere som Mikhail Bakhtin, Jacques Rancière, Bruno Latour, Pierre Bourdieu og Suzanne Lacy leses intuitivt som at den kommer til å ledsage hoveddelen. Innimellom henvises det til de nevnte teoriene, men generelt oppleves disse innledende sidene med teoriforankring mer som en kontekstualisering eller som at det forventes, fra et forskningsperspektiv, at det skal være med. Casusene forholder seg ikke til en lineær kunsthistorisk tidslinje, men er utvalgt med grunnlag i deres relevans for prosjektet og hva de eksemplifiserer. I en lett tilgjengelig språkdrakt og form har forskerne beskrevet og analysert hvordan det å utveksle, eller dele, utpeker seg som en tendens og samarbeidsform innen samtidskunsten det siste tiåret.
Forut for pandemien
Nå, omtrent ni måneder inn i pandemien, fortoner delingsbegrepet seg ganske annerledes enn utgangspunktet for prosjektet, og det er mye som tyder på at det kommer til å fortsette slik. På den måten kan boken oppleves som en slags stadfesting av feltets tilstand like før korona-pandemien. Allerede nå aner vi konturene av at dette bildet er i endring – og hvordan det vil se ut i løpet av 2020-tallet gjenstår å se. I dag deles både kunstverk, arrangementer, foredrag og presentasjoner online. Kunstverk blir skapt med tanke på å kun vises på nett og kunstfeltet har blitt tvunget til å tilpasse seg den nye virkeligheten. Begrepet deling har derfor, mens det fremdeles er uvisst hvordan kunstlivet, og resten av verden, vil se ut post-korona, tilegnet seg en ny fasett. Ikke bare forstår vi deling som å fysisk dele noe i to eller flere biter, å dele bolig, bil eller lignende, eller deling som strategi, som jo i høy grad fremkommer av denne boken. Deling blir gjennom eksemplene i boken en måte å skape eller oppnå noe nytt – enten i form av reaksjon, ny kunnskap, økt oppmerksomhet, bedre samarbeid eller større åpenhet. Fasetten som kanskje nå er i ferd med å gro frem faller inn under deling som strategi, men som løsningsorientert nettbasert deling. Til tross for fysisk distanse har denne formen for deling gjort det enklere å delta i noe som enten foregår på et tidspunkt som er uegnet, eller geografisk langt borte. Den økte tendensen til å dele sitt innhold på nett kan fra et slikt perspektiv, ironisk nok, ha bidratt til økt tilgjengelighet.
Kunstproduksjon, kunstformidling og -presentasjon
Som forfatterne påpeker innledningsvis er det utfordrende å skille ut tendenser i sin egen samtid, ettersom man mangler «periodens blikk». Dette er ingen bekymring, da boken ikke tar sikte på å definere 2010-tallet som en distinkt periode. Boken løfter frem enkelte løsrevne verk, hendelser, kunstnerskap og samarbeid hvor linjene som trekkes mellom dem til sammen tegner et bilde av en tendens man kan observere og diskutere. Denne tendensen har ikke nødvendigvis vært fraværende tidligere, men blitt såpass fremtredende i Norge de siste 10 årene at det gir mening å drøfte dette som en tendens – en tendens som på mange måter også preger vår tid, også utenfor kunstlivet.
Bokens hoveddel er strukturert omkring to deler; én som tar for seg utvalgte casuser innen kunstproduksjon og én som ser på et utvalg aktører innen kunstformidling og -presentasjon. Denne oppdelingen skaper god oversikt og viser samtidig hvordan det utøvende og det formidlende feltet er forbundet med hverandre gjennom en slags speiling – dersom noe skjer på det utøvende feltet, reagerer (etterhvert) institusjonene med en justering av egen praksis. Dette tydeliggjøres i boken gjennom eksemplene hvor ukonvensjonelle kunstnere, som Frida Orupabo og Maria Pasenau, startet med å dele kunsten sin på Instagram og ender med å få innpass på anerkjente gallerier og museer – stikk i strid med (tidligere) generelle normer.
I del 1 er det foretatt analyser og intervjuer av nevnte Orupabo og Pasenau. Andre kunstnerne som denne delen omtaler; Joar Nango, Constance Tenvik og Line Anda Dalmar, har alle tre en praksis som overskrider både medier, sjanger, og fag. Nango inngår som eksempel på hvordan det postkoloniale, dekolonialisering og marginale posisjoner tematiseres innen kunsten. Deling som del av en prosess kommer ofte igjen i boken og et spennende eksempel som trekkes frem her er prosjektet Andre premisser initiert av Line Anda Dalmar. I dette samarbeidsprosjektet utforskes grensen av hva det vil si å dele, helt til det nærmest ble selvutslettende. Dette viser en vilje til å utfordre både det etablerte kunstsynet og egen praksis.
Del 2 ser nærmere på hvordan begrepet fortoner seg innad i utvalgte institusjoner som ikke befinner seg i hovedstaden, men kunstscenen i Stavanger, Nord-Norge, Sápmi og Svalbard. Dette er steder noen vil kategorisere som «periferi» – et begrep forskerne også ønsker å utfordre gjennom sitt prosjekt. Denne delen ser på flere prosjekter og tendenser hvor ulike former for deling står sentralt, som prosjektet Munchmuseet i bevegelse hvor midlertidige kunstverk av yngre kunstnere ble vist i Munchmuseets nabolag under flytteprosessen og samlokaliseringen med Stenersenmuseet. Stavanger kunstmuseums arrangement Kuppelkupp nevnes som et konsept hvor åpenhet og «deling» av lokaler (og dermed for så vidt status), hvor kunstnere inviteres til å «kuppe» glasskuppelen (inngangsparti/foajé) for en kveld. Videobloggen KUNZT nevnes og fremheves som en freidig og inkluderende måte å formidle kunst på, hvor tilgangen til kunsten og videoformatet den deles gjennom var ny for feltet.
Fellesnevneren for casusene i både del 1 og 2 er at de befinner seg i utkanten av det som gjerne oppfattes som de etablerte hovedstrømningene. Det bevisste valget om å se litt til sidene av det normative, opplever jeg som bokens styrke. Å lese om kunst, kunstnere, steder, prosjekter og konsepter som gjerne bryter med forventninger til form kan være utfordrende å kategorisere, og åpner opp for nye samtaler om kunst og hvordan den skal formidles. Her bidrar de tverrfaglige brillene til å forsterke nyanseringen av de omtalte casusene.
Akterutseilt teoridel
I innledningen gjør forfatterne grundig rede for hva man kan forvente av hoveddelen. De etablerer forbehold om hvordan vi skal forstå dele-begrepet i nettopp denne sammenhengen, hva de vil gå inn på og hva de vil utelate, begrunner case-utvalget og trekker frem noen teorier som de forankrer sine ideer og tanker omkring deling gjennom. Det skisseres et teoretisk grunnlag i bokens innledningsdel som skapte en forventning hos meg om at boken ville gå dypere inn disse teoriene i hoveddelen for å belyse de utvalgte casusene. Disse forventningene ble sparsomt møtt, men til gjengjeld ble andre teorier knyttet opp mot noen av casusene. Boken bestreber seg på å være tilgjengelig, noe som gjøres med hell. Kanskje ville den fremstått mindre så dersom den var mer teoritung. Det oppleves som at noe må vike til fordel for noe annet. Men der hvor teori understøtter utvalgt case, som eksempelvis når Nicolas Bourriauds og Claire Bishops teorier brukes til å belyse hendelsene som fant sted ved visningsstedet Kurant i Tromsø i 2016, berikes tekstene og eksemplene.
Uten å gå på bekostning av innholdet, etterlot boken meg likevel nysgjerrig på hvordan hoveddelen ville ha fortonet seg, dersom teoriene i innledningen hadde blitt anvendt mer aktivt og direkte knyttet til utvalget.
* Alle bilder av boken er tatt av CAS.
Maiken Winum (f. 1984) er en frilansskribent med bred erfaring fra arbeid på kunstfeltet. Hun har en master i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger. Hennes spesialisering er estetisk teori.