Jeg er fascinert av Island. Landskapet er storslått, vidt og åpent, ulikt det jeg vokste opp i på Vestlandet. I landskapet på Island skjer mye av det jeg ønsker å få mer innsikt i som kunstner. Her koker jorden, den lever og gir tydelig beskjed om endringer. Vulkansk aktivitet under og bresmelting over jordoverflaten. Det er fascinerende og skremmende samtidig – elementer som motiverer meg i mitt kunstnerskap.

Sommeren 2023 reiste jeg til Island for å være med på The Wright-Ingraham Institutes arrangement Iceland Field Stations. The Wright-Ingraham Institute ble etablert i Colorado, USA på 70-tallet, og har nå sitt hovedkontor i New York. Instituttet arbeider tverrfaglig innen miljø, humaniora, vitenskap og kunst, med søkelys på hvordan vi bruker menneskelige og naturlige ressurser. Field Stations er et intensivt og stedsbasert studieprogram, sentrert rundt miljøendringer på økologisk-kritiske steder i verden: Steder hvor klimaendringene er synlige.

Field Stations på Island tok form som en blanding av forelesinger og ekskursjoner, alltid med fokus på forholdet mellom natur og mennesker. Basen under oppholdet var gården Svartárkot ved Mývatn og gjestehuset Kiðagil i Bárðardalur nord på Island. Inn til området gikk det kun en grusvei til de få gårdene som lå der. Vi var langt fra folk og omgitt av lava, elv, sau og noen hester.

En av foredragsholderne var Andri Snær Magnason, aktivist, poet, forfatter og politiker. Magnason fortalte historien om Okjökull-breen på Island, den første isbreen som ble borte på grunn av et varmere klima. I 2019 gjorde han en performance i form av en minnestund for breen, og skrev en tekst, «Letter to the future», som ble satt opp på en plakett der breen hadde vært. Minneteksten til Okjökull har siden blitt en påminnelse til oss om klimaendringene:

A letter to the future

Ok is the first Icelandic glacier to lose its status as a glacier.
In the next 200 years all our glaciers are expected to follow the same path.
This monument is to acknowledge that we know
what is happening and what needs to be done.
Only you will know if we did it.

August 2019

 415 ppm CO2

Skúli Skúlason ved Biodice foreleste om biologisk mangfold generelt og i Mývatn spesielt, og Þorvarður Árnason fortalte om Solander’s Eye, en stasjon som virtuelt overvåker dyreliv, vær, vegetasjon og atmosfære uten menneskelig innblanding i nasjonalparken rundt Vatnajökull. Vi fikk også innblikk i søstrene Guðrún Tryggvadóttir and Sigurlína Tryggvadóttir sitt arbeid med å ta vare på landskapet og omgivelsene de vokste opp i.

Jeg var eneste billedkunstner som deltok. De ti andre i gruppen var historikere, arkitekter, en journalist, en biolog, antropologer, landskapsarkitekt – og en brannmann! Samtlige var tilknyttet universiteter eller organisasjoner rundt i verden. Vi kom fra svært ulik bakgrunn, men interessen for Island og menneskets inngripen i naturen var felles. Jeg brukte min bakgrunn som kunstner til å få de andre med på å observere omgivelsene og bruke øynene. Vi så på fargene i jorden og formasjonene i landskapet. Jeg laget skisser, tok notater og foto.

Jeg er opptatt av hvilke og hvordan menneskelige inngrep i naturen er synlig og hvordan de kan ses i forhold til klima. Hvordan ser inngrepene vi gjør ut, for eksempel dammer, vannrør, bygg, veier, og hva blir synlig pga global oppvarming.  Alle disse momentene er lette å få øye på på Island. Det bare landskapet gjorde alt synlig – tenk på vulkaner og stor smelting av isbreer. Her gir jorden beskjed! Min motivasjon var kanskje litt annerledes enn de fleste; jeg ville se på farger, vekster og formasjoner, høre på fortellinger og forstå hvordan disse kom fra det landskapet vi var i. Jeg ble enda mer overbevist om at omgivelsene påvirker oss, og at derfor vil alle endringer i naturen også påvirke oss. Jeg tenker at kunsten kan være et felt som får fram dette: at den kan vise, i utførelse og tema i alle kunstarter, det som skjer i naturen, og det som skjer mellom oss og naturen.

Jeg ønsket å registrere naturen og stedene der vi var og hadde tatt med en bunke Cyanotypi-ark. Cyanotypi er et lyssensitivt kjemikalie som pensles på papir. Dersom et objekt legges oppå papiret ute i sollys vil det skjerme for uv-lys, og lage et hvitt merke etter objektet. Etter at papiret skylles i vann blir det blått og motivet hvitt. En av arrangørene, Dylan fra New York, hadde tilfeldigvis også tatt med Cyanotypi-papir, og vi laget et prosjekt – «Cyanotypi – all night» – som alle var med på. Som tittel tilsier, ble papirene belyst i løpet av den lyse islandske natten, og underlige motiver oppsto. Jeg brukte sand, lava og is fra breene som motiv, fordi jeg ville huske stedene og opplevelsene.

Et slikt sted var Hrafnabjargafoss, der det tidligere var planer om å bygge dam for et vannkraftverk, noe som ville vært ødeleggende for store jordbruks- og jaktområder. Dette ble stoppet og fossen er der enda. Jeg tok med sand fra elvekanten rundt fossen, strødde dette på papiret og lot det ligge ute over natten. Formene jeg lagde av sanden var inspirert av det jeg så på turen til det geotermiske området Krafla. Her varmer magma nede i jorden opp grunnvannet som ligger over. Det varme vannet blir så ført ut av området og leveres som varmtvann til husstander. Lange rør i sikksakkmønster og allslags vinkler lå oppå bakken og laget linjer i landskapet. Det var enorme dimensjoner: vakre, langstrakte, blanke metallformer som snodde seg grasiøst nedover. Som skulpturer for meg.

Men å utnytte den geotermiske varmen har naturligvis også ført til store og omfattende inngrep i naturen. Linjene gjennom landskapet her og sand fra Hrafnabjargafoss ble til min lille performance med sand og Cyanotypi. Et visuelt bilde på energi og motsetninger i vår håndtering av natur, en rettet mot bevaring og en annet mot utbygging. Kunst handler om slike motsetninger, om å sensitivisere den enkelte og det kollektive. Vi er nødt til å forholde oss til historien, samtiden og framtiden samtidig. Ingen er alene.

Senere, ved Vatnajøkul-breen, la jeg klumper av is oppå Cyanotypi-papir. Etter en time hadde isen smeltet, og papiret lå vått igjen. Det skjer også med breen: Den smelter, og landet under ligger grått og vått igjen. Områdene som kommer frem på Island når breene smelter har ikke fått navn enda – de har aldri vært tenkt på som steder.

Alle bilder ved Solveig Landa. Denne teksten tar utgangspunkt i et foredrag som var del av serien Reisebrev ved Tou Trykk.

Solveig Landa er utdannet ved Montana State University, MT (BA) og University of Washington, WA (MFA) i USA. Hun har deltatt på flere internasjonale og nasjonale utstillinger. Landa er verksmester på grafikkverkstedet Tou Trykk i Stavanger og hun er opptatt av å formidle kunst og har kurs og underviser i grafikk. Landa er innkjøpt til samlinger i inn og utland og hennes arbeider er brukt i offentlige kunstprosjekter.

Landa arbeider med grafikk og tredimensjonale arbeider. Hun kombinerer gjerne ulike teknikker og materialer, og visker slik ut grensene mellom de ulike uttrykkene. Sårbarhet, risiko og balanse er viktige stikkord i arbeidene. Sammenhenger, kretsløp, energi og eksistens er gjennomgående motiver. Landa er også opptatt av tilstander i naturen og hvordan vi bruker dem i ritualer og myter. Prosjektene handler ofte om å ta vare på ting, resirkulere, bearbeide og finne nye måter å bruke tilsynelatende banale objekter på. (Materialene hun anvender inkluderer objekt hun har funnet og synes har en interessant historie eller form, men også gjenstander hun er personlig knyttet til.) Slik kan beskjedne objekt inneha en mulighet til å bære på minner eller framstå som symbol på tilstander.

Fokusserien Art and Responsibility er støttet av Fritt Ord.