Journal

NO
16/09/20 • Journal : Astrid Helen Windingstad

Kunst i karantene

NO
16/09/20 • Journal : Astrid Helen Windingstad

Kunst i karantene

Når Covid-19 pandemien herjet på sitt verste i Norge våren 2020 intervjuet CAS flere av kunstinstitusjonene i Stavanger om hvordan de opplevde situasjonen som du kan lese i teksten "Curating Art in Isolation". Noen måneder senere har vi snakket med tre kunstnere i Stavanger om hvordan krisen har påvirket dem på både kort og lang sikt. Nedenfor kan du lese hvordan Ananda Serné, Anna Ihle og Andreas Soma beskriver sin arbeidssituasjon og om hvordan de taklet kravene om sosial distansering.

Astrid Helen Windingstad: Hvordan har koronakrisen som oppstod i Norge i mars 2020 påvirket ditt arbeid på kort sikt?

Ananda Serné: På samme måte som mange andre opplevde jeg at planer ble avlyst eller utsatt, og på grunn av reiseforbudet flyttet jeg deler av disse prosjektene nærmere Stavanger. Det var en urovekkende opplevelse å ikke kunne besøke familien min i utlandet, men i ettertid er jeg glad for at jeg fikk en uavbrutt tid i Norge. Foreldrene mine er ikke spesielt fastboende, og jeg bodde forskjellige steder mens jeg vokste opp. Jeg snakket med faren min om hvor rastløs han følte seg under karantene – han er i 70-årene og har bodd på en båt mesteparten av livet sitt. Han får energi av å være i bevegelse og har egentlig aldri klart å sette røtter noe sted. Jeg tenkte på dette da jeg dyrket planter denne våren. I en periode nå har jeg jobbet med bilder av planter som blomstrer om natten, og på grunn av karantene og de avlyste planene mine, kunne jeg nå være på et sted lenge nok til å dyrke nattplanter selv. Disse nattblomstrerne vil være en del av videoen min Flowers for people that have trouble sleeping som jeg nå jobber med. Søvnløshet kan være forbundet med stress, angst og skjermtid. Flowers for people that have trouble sleeping er basert på samtaler om søvnmangel og om planters døgnsyklus. Disse samtalene er vevd sammen med scener av en amatørgartner som forsøker å dyrke en hage av nattlige blomster: en hage for mennesker som har problemer med å sove.

Et annet prosjekt som jeg nå jobber med i Stavanger er en performance og publikasjon kalt Duet/Songs. I forbindelse med Duet/Songs samarbeider jeg med forleggeren In the End Books og vokalisten Signe Irene Time og kunstner Anette Gellein. Det er et resultat av forskningen min på insektlyder som jeg startet for rundt to år siden, og er basert på innspillinger fra en entomolog som samlet ropene til plantelus, noe som ellers er umulig for mennesker å høre uten forsterkning.

 

Andreas Soma: På kort sikt påvirket det meg som for de fleste andre, med innstilte og utsatte prosjekt. Egentlig passet det meg ganske bra med isolering. Jeg har god vane med å være alene og gå ”inn i dimman” på atelieret. Det er jo egentlig det beste som finnes. Blant annet har jeg kommet i gang med å male med olje igjen. I begynnelsen var det vanskelig. Det tar tid å komme inn i det og etterpå er det vanskelig å slutte. Denne situasjonen har på en måte satt tingene på en spiss, og jeg har faktisk fått mer konsentrasjon i arbeidet, noe som har vært bra. Det gjelder å passe på å få ting gjort før det er for sent.

 

Anna Ihle: På kort sikt har denne perioden først og fremst gjort at flere prosjekter har blitt satt på vent. Dette har i sin tur gjort at jeg trengte å omprioritere – og legge ting på is. For meg ble det viktig å ikke ta noen hasteavgjørelser med kunsten så lenge det ikke var nødvendig. Mine prosjekter er som regel langvarige, og jeg ville ikke at den forvirringen som jeg opplevde (som vi alle opplevde i begynnelsen) skulle lede til at jeg tok forhastede avgjørelser. I stedet har jeg prøvd, både mentalt og kunstnerisk, å kjenne etter hvordan jeg skal jobbe og hva som er viktig. Ettersom jeg er skikkelig privilegert som kunstner her i Stavanger, med arbeidsstipend og gode samarbeid gående, så bestemte jeg meg for å bruke mesteparten av arbeidstiden til å jobbe politisk i vår. Å jobbe politisk er utrolig lærerikt, og det gjør at det blir lettere å forstå mekanismene i samfunnet. Jeg har blant annet engasjert meg lokalpolitisk sammen med BKFR [Bildende Kunstneres Forening Rogaland] for å synliggjøre kunstneres behov denne perioden – og for å lære opp våre nye folkevalgte slik at de forstår hva kunstnerøkonomier er. Hovedfokuset har likevel vært å jobbe antirasistisk med en gruppe kollegaer i Norge for å legge press på kunstinstitusjonene våre for å få dem til forplikte seg til antirasisme, og peke på de enorme blindsonene som finnes innenfor feltet vårt. De fleste kunstinstitusjoner i Norge har helhvite staber og styrer, og det speiler de usynlige rasistiske ekskluderingsmekanismene som går sin gang, jevnt og trutt. Så på kort sikt har koronakrisen først og fremst gjort at jeg satte store deler av det kunstneriske arbeidet mitt på vent. Gruppa jeg har jobbet med (Amber Ablett, Idun Baltzersen, Hanan Benammar, Lona Hansen, Camilla Renate Nicolaisen, Sara Rönnbäck og meg) begynte å jobbe sammen i 2018 som en metoo-arbeidsgruppe, og i forbindelse med Black Lives Matter-markeringene til norske kunstinstitusjoner så vi at vi kunne bidra som en pressgruppe. Det interseksjonelle perspektivet har vært viktig for oss siden vi begynte å jobbe med metoo, og vi hadde allerede definert våre verdier, noe som gjorde at vi fort kunne sette i gang.

Astrid Helen Windingstad: Har situasjonen påvirket hvordan du arbeider på lang sikt?

Ananda Serné: En av grunnene til at jeg først og fremst jobber med tekstiler, video og språk, er fordi jeg kan transportere disse verkene selv: jeg kan bokstavelig talt folde dem ut når jeg ankommer et utstillingsrom. Nå som jeg jobber med utstillingssteder nærmere Stavanger, har jeg fått anledning til å tenke på materialer som ellers ville vært for tunge eller store til å ta med seg som bagasje, noe som jeg er veldig nysgjerrig og spent på.

 

Andreas Soma: På lang sikt tror jeg det kommer til få store konsekvenser. Jeg hørte en kamerat si at når dette er over kommer alt til å bli som før bare mye verre. Men det er mulig at det ikke bare kommer noe dårlig ut av det. Jeg tror det kan være noe positivt i at samfunnet og mennesker må senke tempoet og tenke seg litt om. Men det kommer til å være økonomiske konsekvenser som kanskje gjør at det blir enda vanskeligere å få utstillinger og oppdrag – noe som klart har gjort meg bekymret på det personlige planet i forhold til å kunne betale faste avgiftene som atelier og material. Visse ting og prosjekt holder på å komme i gang igjen og jeg tror vi må lære å leve med dette i lang tid framover. Men det har også skjedd mye fint i denne perioden – at folk støtter og hjelper hverandre mer enn tidligere. Jeg har også opplevd at private samlere har kommet til atelieret for å kjøpe kunst, noe som har vært utrolig bra. Men det finnes helt klart en usikkerhet og uro for de kommende årene som jeg ikke tenkte på så mye tidligere.

 

 

Anna Ihle: Jeg vil ikke si at jeg kan uttale meg om “lang sikt” enda, men jeg begynte i juli med å ta igjen en del arbeid jeg ligger etter på, etter vårens omprioriteringer. Tydelige rutiner er bra for meg, og jeg har lengtet etter rutinene mine. Jeg tror pandemien gjør at jeg blir enda mer bevisst både mine behov og privilegier, og jeg håper og tror at det politiske arbeidet jeg har fokusert på i år vil gjøre at jeg fortsetter å utvikle meg som lytter og aktiv samfunnsborger. Utålmodighet og grådighet (alltid sulten på nesten alt) er to irriterende karaktertrekk jeg har – og i denne perioden har jeg fått testa meg selv en god del. Jeg prøver å være pragmatisk, og finne ut hvordan tilsynelatende negative karaktertrekk kan vendes til noe som bidrar i samfunnet. Som du ser her, så handler ikke dette om kunst spesifikt, men jeg tror at det politiske arbeidet gjør noe med mine kunstneriske prosesser. Selv ser jeg på mitt kunstneriske arbeid som seigere og treigere og med mindre konkrete utsagn enn politisk arbeid, men jeg har skikkelig problemer med å forutse hvordan situasjonen vil påvirke meg framover.

Astrid Helen Windingstad: Har den norske stat og Stavanger kommune fulgt opp med det du ser på som deres ansvar i en slik situasjon?

Ananda Serné: I skrivende stund føles det som om dette fremdeles pågår. Jeg tror at kunstnere som for eksempel Anna Ihle og Ingeborg Kvame gjør en fantastisk jobb med å formidle kunstnernes økonomiske situasjonen til politikere. 

 

Andreas Soma: Jeg synes den siste muligheten som ble gitt at man kan søke et ekstra krisestipend fra staten var bra. Om ikke noe gjøres for å støtte kunstnere kommer mange til å bli slått ut, det er helt sikkert. Jeg synes at en bred satsning for mange er viktigere enn å satse på noen få store prestisjeprosjekt akkurat nå iallfall.

 

Anna Ihle: Absolutt ikke. Selv sitter jeg som styremedlem i NBK [Norske Billedkunstnere], og har fulgt med både lokalt og nasjonalt på prosessene. Politikere både nasjonalt og lokalt virker til å ha utrolig lite kunnskap om hvordan økonomien til billedkunstnere faktisk ser ut. De fleste av oss kunne ikke søke på en eneste NAV-ordning; vi tjener ikke nok til å kunne søke eller så passer blandingsinntektene våre ikke inn i skjemaene til NAV. Jeg er glad for å ha vært med i møter med ordfører og politikere lokalt, og det er heldigvis tydelig at de lytter og lærer – og jeg håper vi kommer til å kunne fortsette dialogen både med administrasjon og politikere lokalt.

Noe av problemet både nasjonalt og lokalt er at politikerne ikke virker til å forstå at det som for dem kan se ut som mindre endringer, faktisk er enorme endringer for enkeltkunstnere med en veldig lav grunnøkonomi. Kunstnere er derfor en utrolig sårbar gruppe.

Når det gjelder lokalt i Stavanger, så har jeg også blitt sjokkert over en debattkultur (som kom fra politisk hold) som jeg har møtt når jeg har engasjert meg lokalt kunstpolitisk. Heldigvis gjelder ikke dette for alle politikerne, og jeg håper og tror at vi kan få til bra ting framover. Det er bra at Stavanger kommune også delte ut ekstra stipender, men også uheldig at disse ikke var behovsprøvde. Det var dessverre vært to uheldige utlysninger denne våren fra kommunen, som ble formidlet som “koronatiltak” for kunstnere (som hadde helt andre utgangspunkt), men som synliggjorde den manglende kommunikasjonen som administrasjonen i kommunen har hatt med kunstfeltet. Dette skapte i stedet offentlige debatter om kommunens manglende øre til kulturlivet. Men jeg håper at disse debattene vil bidra til bedre kommunikasjon mellom kommune og kulturliv framover. Men jeg håper at disse debattene vil bidra til bedre kommunikasjon mellom kommune og kulturliv framover.

Astrid Helen Windingstad: Et fenomen som har vokst i omfang som et resultat av smittevernreglene, er utstillinger som vises digitalt. Hva synes du om visning av kunst og utstillinger på nett?

Ananda Serné: Selv om det er flott å få kontakt med mennesker og diskurser andre steder, er jeg ikke personlig en tilhenger av å erstatte utstillinger med online arrangementer. På et tidspunkt under karantenen skjedde nesten alt jeg gjorde gjennom en skjerm: arbeidsmøter, norskkurs, samtaler med venner, forelesninger, sporadiske forsøk på yoga, og så videre. Jeg hadde vansker med å fokusere øynene; jeg hadde stirret på skjermen min så mye at det føltes som om jeg ble skjermblind. Kanskje hadde det også å gjøre med sanseberøvelse: jeg savnet å ta og lukte på ting.

 

Andreas Soma: I denne perioden har selvsagt det meste av kommunikasjon og formidling vært digitalt og gjennom skjerm. Zoom, Hangouts og lignende har fungert overraskende bra. Det har vært viktig og jeg har også sett mye bra prosjekter og mange fine arbeid. Digitale prosjekt og samarbeid klarer likevel aldri for min del erstatte det å se kunst i virkeligheten. For meg er kunst først og fremst noe veldig taktilt og noe som må oppleves fysisk. Jeg synes alltid det har vært en kick at man faktisk må reise til Scrovegni kapellet for å oppleve maleriet til Giotto, eller for å se utstillinger som Documenta, Berlinbiennalen og så videre. Det er faktisk umulig å sette seg inn i visse saker uten å oppleve det en til en. En verden i fremtiden der man ikke kan reise virker som en utrolig innskrenket verden for meg. Men jeg tror at kunst på nett kan fungere bra for folk som arbeider med digitale prosjekt, og man kan jo få mye informasjon gjennom nettet. Selv blir jeg fort trøtt av for mye skjerm. På samme måte som fotball har blitt meningsløst uten publikum blir det viktig å få tilgang til fysiske kunstprosjekt igjen. Kunst har også en viktig sosial funksjon og jeg lengter virkelig etter en skikkelig mingle-vernissage snart.

 

 

Anna Ihle: Jeg orker ikke å se på særlig kunst på nett. Tror ikke det er min greie. Jeg har alt for mye screentime allerede, jeg leser masse artikler og mailer og i tillegg slukes jeg jevnlig av meningsløst tull, og har helst lyst til å oppleve kunst borte fra skjermen. Selv har jeg jo jobbet med verket Ask Addoley + Anna i løpet av våren (en tredje sesong som var i samarbeid med Nasjonalmuseet), og det er et samarbeidsprosjekt med kunstneren Addoley Dzegede i podcast-format. Dette er jo strengt tatt et digitalt prosjekt, så jeg tåler tydeligvis noe kunst på nett! Jeg har kost meg med for eksempel kunstverket Rosas Reality Radio! Podcast-format har en intimitet som jeg elsker. Jeg lurer på hvem som ser på mye av kunsten og utstillingene på nett? Vi som er kunstnere er jo allerede ofte flinke til å dokumentere og vise kunsten vår digitalt, og på mange måter virker det som om det er institusjonene som nå følger etter. I arbeidet med Ask Addoley + Anna hadde vi gjester fra Kunstskolen i Stavanger, og da skjønte jeg at min heller labre interesse for kunst på nett trolig er på grunn av at jeg er blitt gammel! Hvem vet, kanskje jeg blir skikkelig interessert i kunst på nett på et senere tidspunkt?

 

I 2019, lot LA-baserte Catherine Wilson som klipper filmmusikk, Anna Ihle, hennes norske kunstnervenn, ha et kunstneropphold i gjesterommet hennes i seks uker. I perioden da Catherine jobbet med en Scooby-Doo-film, gjennomførte Anna aktiviteter som Catherine skulle ønsket hun hadde hatt tid til.

 


Ananda Serné (1988, NL/NO) works primarily with language, moving image and textiles. She holds an MA in Fine Arts from the Iceland Academy of the Arts. Alongside her studio practice, she is co-running independent exhibition space Studio17 in Stavanger, Norway.Her work was among others shown at Galleri 54, Göteborg,SE; Vestlandsutstillingen, NO; Høstutstillingen, NO; Galleri CC, Malmö, SE;  Tenderflix Film and Video Prize, Tenderpixel, London, UK; Minimalen Kortfilmfestival, Trondheim, NO; Art Rotterdam, NL and EYE Film Museum, Amsterdam, NL. 


Andreas Soma Selvikvåg. Født i Stavanger. Bor og arbeider i Stockholm og Stavanger. Utdannet på akademiene i Bergen, Düsseldorf og København. Underviser på Kunstskolen i Stavanger.


Anna Ihle jobber og bor i Stavanger, og har studert på Konstfack i Stockholm og National Institute of Design i Ahmedabad. Ihle har hatt utstillinger på blant annet Konsthall C, Uppsala Konstmuseum, Art Lab Gnesta, Spriten Kunsthall, RAM Galleri, Kunstgarasjen and Fotogalleriet. Ifjor var hun deltaker på Van Eyck- akademiet. Hun er aktuell med utstillingen «Doggie Day Care for Leo Beagle Boy» på Podium (12. sept – 4.okt) og åpningsutstillingen på Nasjonalmuseet.