Journal

Tale Dolven: Jeg begynte faktisk å danse ganske sent, da jeg var 17 år og begynte på danselinjen på Lundehaugen videregående skole. Inntil dette hadde jeg drevet med rytmisk gymnastikk med Stavanger Turnforening fra jeg var 9 år. Så da jeg skulle gå videre til videregående stod valget mellom idrettslinje eller danselinje. Jeg visste at jeg ville fortsette å være fysisk i skolehverdagen. Uten å tenke at jeg ville bli danser, så tenkte jeg heller at turn kom jeg trolig ikke til å fortsette med til jeg var 19 år. Så da ble det danselinjen. Og da jeg skulle velge videre utdannelse visste jeg at jeg trivdes i hverdagen med dansen og søkte på Statens Balletthøgskole, nå Kusthøgskolen i Oslo. Jeg søkte og kom inn på pedagogikk-linjen etter råd fra de lokale lærerne som mente det var best å ha pedagogikk-utdannelse å falle tilbake på. Jeg skjønner selvsagt denne logikken, men da jeg kom til Oslo og begynte på Statens Balletthøgskole var det helt tydelig at det var dans jeg ville drive med og ikke undervisning. Det visste jeg jo egentlig også fra før. Jeg søkte om å bytte linje til 2. året og fikk det.

Så fikk jeg høre om PARTS (Performing Arts Research and Training Studios) i Brussel, en skole som fokuserer kun på samtidsdans. På den tiden hadde man flere dansestiler på danselinjen på Statens. Jeg søkte på PARTS og kom inn der. Så da flyttet jeg til Brussel etter to år i Oslo. På PARTS er det pensum at alle elevene også må utvikle egne arbeider, og det var dette som ga meg interesse og selvtillit til å skape eget arbeid.

TD: Jeg lagde en solo første året etter endt utdannelse, samtidig som jeg også hadde fått et freelance-engasjement som danser i Brussel. Soloen skapte jeg hovedsakelig i Stavanger og viste i Stavanger, Bergen og Oslo, men jeg beholdt leiligheten i Brussel og oppholdt meg mest der. Så jeg ble egentlig bare boende der som jeg hadde fått jobb. Året etter fikk jeg fulltidskontrakt med scenekunstkompaniet Rosas og koreograf Anne Teresa De Keersmaeker – et engasjement som er altoppslukende. Så det lå aldri i kortene at jeg skulle flytte hjem etter utdannelsen.

TD: Mellom 2005 og 2012 lagde jeg kun små egne verker, ingen produksjoner. Jeg hadde ikke tid, fordi jeg jobbet fulltid som danser. Dessuten har tendensen for meg vært at dersom jeg kom over noe som inspirerte meg til å jobbe med, så skapte jeg ut ifra det. Men å signere egne verker i seg selv var ikke det jeg ivret mest etter. Til soloen i 2005 var det kunstneren Egon Schieles skisser, som jeg oppdaget på Leopold museum i Wien, som inspirerte meg. Og i 2011 så jeg opptaket av Louie Fullers Danse Serpentine på Centre Pompidou i Paris. Jeg søkte Kulturrådet om støtte til å lage et stykke med utgangspunkt i Danse Serpentine og den ble innvilget. Forestillingen hadde premiere på Regional Arena for Samtidsdans i 2012, og dette var min første signerte produksjon med støtte.

I 2012 traff jeg også min mann, Gabel Eiben, på turne til Sommerfestival ved Kampnagel i Hamburg. I desember 2013 giftet vi oss og han flyttet til Brussel. Mens han ventet på arbeidstillatelse utviklet vi vårt første stykke sammen (kunstnere jobber jo alltid!) You’re welcome, som hadde premiere på BIT Teatergarasjen i Bergen 2014. Det at vi har fortsatt å lage stykker sammen har vært rotfestet i både kunstnerisk nysgjerrighet på hverandres felt (han er skuespiller), og av praktiske årsaker; å få tid og arbeid sammen der vi ellers reiste mye fra hverandre med våre respektive jobber. Mellom 2014 og 2016 lagde vi tre stykker, samtidig som jeg fremdeles var aktiv med Rosas. Denne tiden var ekstremt hektisk og travel profesjonelt sett, og jeg tok meg et slags hvileår i 2017 der jeg roet ned på aktivitetene mine.

Men foruten det med arbeidsmengden, så har det å dele mitt virke mellom å jobbe for andre og å skape eget arbeid vært heldig, både kunstnerisk og personlig. Jeg tror vi dansere har godt av å besitte forskjellig roller, både som utøver og en mer helhetlig tenkende skaper. Og så gjør det godt å kunne veksle mellom å ta egne kunstneriske valg, og å følge en annens lederskap. Jeg tror også at erfaring rundt utfordringene ved å være ansvarlig for egen produksjon gjør at jeg kan bidra mer når jeg jobber for andre, om enn bare med forståelse eller å hjelpe med utfordringer som oppstår underveis. Men jeg har alltid følt meg dratt mellom det store kompaniet jeg har jobbet for, og de mindre prosjektene hvor man ofte får være mer medskapende. Så jeg har jobbet hardt for å kunne gjøre begge deler.

TD: For å si det kynisk; det å lage eget arbeid innebærer så masse (ofte ubetalt) arbeid. Arbeidsoppgavene er flere og tidkrevende, både administrativt; å planlegge og tilrettelegge for stykket ved co-produksjoner, spilledatoer og støtte, produksjonsmessig; timeplan, koordinere mellom alle medvirkende, finne øvingslokaler og til sist kunstnerisk – det som egentlig er hovedmotivasjonen! Etter hvert som man vokser seg større kan man selvsagt delegere arbeidsoppgaver og ansette andre til disse funksjonene, men så er det også noe med at man har utviklet sin egen måte å gjøre ting på og at det kan være mer effektivt å gjøre det selv.

Da jeg begynte å jobbe med Gabel gjorde jeg det aller meste av det administrative siden støtten kom fra Norge, men etter hvert har han tatt over mer og mer. Til vårt siste stykke er det han som er hovedansvarlig også kunstnerisk. Jeg medvirker på scenen og med råd og koreografi, men ellers står han for det aller meste. Og det setter jeg pris på.

Jeg har jobbet så mye i mange år, og jeg kjenner at jeg ikke har kapasitet til det lenger. Jeg liker hverdager hvor jeg tilbringer timer med kunstformen og kolleger i studio heller enn foran dataen.

Å jobbe som danser tillater dette. Jeg stiller opp, jeg forplikter meg og fordyper meg like mye som i eget arbeid, men jeg nyter å ikke måtte ta avgjørelser! Jeg har alltid sett på meg selv hovedsakelig som danser. Mitt eget arbeid har vært nesten en hobby som jeg har satt pris på, men da arbeidsmengden ble for stor kuttet jeg ned på dette. Når det er sagt så hadde jeg premiere på et samarbeidsprosjekt i forfjor og skulle hatt premiere i fjor med Gabel, så jeg er jo fremdeles veldig aktiv. Men jeg har nok roet ned tempoet litt. Jeg prøver i alle fall, men så blir jeg engasjert i samarbeidsprosjekter her og der allikevel!

Jeg kan si litt om andre elementer ved en arbeidsdag, som arbeidstid, miljø og profesjonalitet. Hvis du tenker at jeg har fire-fem forskjellige arbeidsgivere eller samarbeidspartnere (vel, to under pandemien) og alle har hver sin måte å strukturere arbeidsdagen på, så ligger det også en utfordring til tilpasningsdyktighet der. Noen koreografer har satte arbeidstider Andre følger deres intuisjon og den daglige flyten i prøvene – en rytme som ikke nødvendigvis er det samme for alle medvirkende. Noen vil bli kjent på et mer personlig plan, mens hos andre er det ikke rom for dette. Det kan være utfordrende å sjonglere dette og man må være oppmerksom på hva som er tilfellet ved hvert prosjekt.

TD: Nysgjerrighet vil jeg si. Og interesse. Hver koreograf har sin egen arbeidsmetode, eget idésett og måte å tenke om kunst på. Jeg syns det er utrolig berikende å få tilgang til deres tankesett og ulike måter å konstruere kunst på. Hvert nytt møte med en koreograf er en egen verden, og dette er noe av det mest fantastiske med jobben min. Jeg liker å lytte til ideene og å oversette disse til bevegelse.

TD: Jeg har alltid definert meg selv hovedsakelig som danser. Men jeg jobber ofte med skapere som ønsker input fra danserne, så jeg er medskapende. Likesom når jeg skaper arbeid har det vært viktig for meg å oppleve selv hva dansen innebærer. Hvordan man tenker når man utfører den. For meg er ikke dans skildring, men heller oppgaveløsning enten fysisk eller idémessig. Slik tilnærmer jeg meg dansen enten jeg er skapende eller utøver. Men jeg tror, som jeg også nevner over, at det å stå i skaperens sko, om enn bare i en produksjon, gir erfaringer og kunnskap som er berikende å ta med seg videre som danser.

TD: Jeg vet sjelden hvordan vi skal ende opp. Jeg begynner som oftest med en eller flere fysiske ideer og utvikler materiale fra disse. Deretter setter jeg materialet sammen og så vurderer jeg eventuell lyd eller scenografi. Det er som oftest et fysisk utgangspunkt. Selv da jeg jobbet fra skisser og film som visuelt inspirasjonsmateriale er første oppgave å inkorporere disse skissene i min kropp (kopiere). Så analyserer jeg hva disse bevegelsene inneholder og i hvilke retninger den informasjonen kan utvikles. De andre utøverne følger samme mønster og skaper sitt eget bevegelsesmateriale.

Med Gabel jobber vi ganske likt fysisk. Vi jobber også med tekst, som er et annet type materiale ettersom det allerede eksisterer på forhånd. Vi har alltid jobbet med allerede eksisterende lydkilder, altså opptak av foredrag, intervjuer eller samtaler som vi spiller i øret simultant som vi fremfører teksten. For meg som danser er dette en teknisk måte å jobbe med tekst på som tar bort tolkning og det psykologiske rundt fremførelse (siden det utføres simultant, det tar bort tiden til å forberede, tenke og tolke til en viss grad) som jeg liker. Det er også en veldig effektiv måte å kunne redigere tekst på frem til forestillingen er spilleklar, fordi man ikke må lære teksten utenat. Men hvert stykke vi har laget har vært ganske forskjellig, så jeg vil ikke si at vi har noen fast måte å jobbe på.

TD: Opp igjennom årene har det blitt noen samarbeid med billedkunstnere, eller produksjoner i relasjon til billedkunst.

Jeg har jobbet mye med AK Dolven som medvirkende i hennes videoinstallasjoner. I 2019 gjorde vi for første gang en live performance i samarbeid, ved finnissagen av hennes utstilling “Seng og sekund” ved OSL contemporary. Å jobbe med Anne Katrine er et veldig takknemlig samarbeid, vi setter så stor pris på hverandres kunstneriske uttrykk. Når vi jobber sammen forklarer Anne Katrine bildet hun ser for seg og jeg foreslår hvordan dette kan gjennomføres fysisk.