Andreas Soma: Bakgrunnen er at jeg ble spurt av Arild Rein om å lage et bilde til den siste boken hans Rotteland, som ble utgitt på Samlaget i år. Vi er gamle venner og jeg har tidligere laget flere omslag til bøkene hans. Han ønsket et bilde av en rotte og hadde noen forslag jeg kunne jobbe med. Tanken var at omslaget skulle være i forlengelse av den såkalte Stavangertrilogien, hvor jeg hadde laget ulike dyr på omslagene til bøkene Hundedagene, Grisekoret og Kaninbyen. Men rottene ble ikke bra og det var kjedelig å tegne, så jeg begynte å prøve ut andre idéer og retninger. Blant annet kom jeg fram til at rottene jo bor i kloakkrør. Jeg tegnet noen rør og syntes det fungerte. Det var moro å tegne. En bra form med rom og volum. Jeg likte også den industrielle, litt harde formen. Etterhvert syntes jeg også at rør hadde andre koplinger til boken. For eksempel husker jeg de enorme rørlagrene til Nordsjøen i Dusaviken og byggingen av plattformer i Jåttavågen når jeg vokste opp. Oljerør er penger og kapital og det økonomiske grunnlaget for Stavanger og Norge. Rør er også konflikt og vold, som for eksempel en bombe, kanon, pistol eller geværpipe. Det er kropp, blodårer og tarmsystem. Lyd som i blåseinstrumenter, orgel, tromme og sirener. Penis og vagina. Jeg begynte å utvikle en teori om at alt er rør. Jeg så en dokumentarfilm om antikkens Roma der det første kloakksystemet ble utviklet, og gjorde det mulig å bygge et samfunn og en by som kunne bli så stor; den første metropolen. Alt er rør, ledninger og slanger. Det er avløp og psykologiske dyp og avgrunner. Liv og død.

Vel – mulig jeg overdriver. Men jeg ble veldig fornøyd med det ferdige bokcoveret til Rotteland. Benjamin Hickethier formgav omslaget. Jeg hadde mange tegninger av rør og det gode samarbeidet med Rotteland gjorde at Arild og Benjamin inviterte meg til å lage en bok på Villhund forlag i serien #0,00. Det er en mer åpen og eksperimentell serie de gir ut. Min bok er #0,02 i serien. Egentlig tror jeg at boken, for meg, handler mest om det å tegne. Selve lysten og prosessen og mulighetene ved tegning. Jeg har alltid likt å tegne. Det er som min kompis Patrick Nilsson sier – tegning er som en barnesykdom man ikke ønsker å bli kvitt.

AS: Boken består av tegninger med blyant og kulepenn, men som er trykket med en risograf. Risotrykk er en teknikk som kan beskrives som en blanding mellom klassisk silketrykk og en kopimaskin. Det er en japansk teknikk som bruker matte transparente soyabaserte farger, og som blir trykket en om gangen. Resultatet blir et følsomt, mettet, og litt ujevnt uttrykk med mange nyanser, men samtidig, som du sier, overraskende skarpt i linjer og strek. Jeg liker fargene i riso. Det er tydelige og klare farger som det går an å blande ved trykke i flere lag over hverandre. Jeg ville ha det mest mulig likt en tegning denne gang, og valgte å bare trykke to farger separat. Men jeg håper jeg får mulighet til å lage flere bøker og trykk med teknikken, og kanskje også trykke med flere farger.

AS: Jeg er født og oppvokst i Stavanger, men flyttet ganske tidlig til Bergen og begynte på Kunstakademiet der. Etter to år dro jeg på utveksling til akademiet i Düsseldorf i nesten 2 år, noe som hadde stor betydning for meg. Jeg likte konfrontasjonen i det tyske systemet. Det var mer motstand enn i Bergen. Jeg gikk på skulptur i Bergen og i en skulpturklasse hos Klaus Rinke i Düsseldorf. Det var mest fordi skulpturavdelingene var mer åpne for eksperimentering enn maleriklassene på den tiden. Samtidig malte jeg og fordypet meg i farge. Jeg hadde kontakt med studenter i klassen til Gerhard Richter og møtte ham noen ganger. Han var en vennlig mann og jeg likte holdningen hans om at alt kan males; at uansett hvilken stil du maler så er det samme prosess og like komplisert. Maleri er det vanskeligste som finnes, og også det som interesserer meg mest når det er riktig bra. Men jeg tror at bakgrunnen min fra arbeid med skulptur og installasjon også er en god erfaring. Jeg liker det konkrete med material og ting, med ready-mades. Tegningene av rør kommer nok mye derfra. Det er på en måte tegnede skulpturer.

Etter Düsseldorf fikk jeg familie i Stockholm og har hatt det som base siden da. Men jeg var tre år i København hvor jeg gikk på videreutdannelse ved Akademiet. Det var mer teori i undervisningen der. København var først med dette, iallfall i Norden, og videreutdannelsen jeg tok ble senere grunnlaget for det som er master i dag. Jeg også har god kontakt med Stavanger; jeg har røtter og venner her, og arbeider også deltid på Kunstskolen. Det fungerer faktisk bra. Det kan være krevende, men for det meste utrolig fint å få arbeide med yngre mennesker som sliter hver dag med de samme problemene som meg selv. Det er fantastisk å se energien og hvordan studentene utvikler seg i den tiden de går på skolen. Jeg er alltid like overrasket over hva de finner på, og imponert over hvor bra avgangsutstillingene blir, som de siste årene har vært på Tou.

AS: Det er ulike og varierende perioder på kunstskolen. Noen ganger kan det være et kurs i maleri og tegning, eller bruk av rom gjennom skulptur og installasjon. Det kan være en innføring i ulike teknikker, diskusjon om materialer eller om presentasjon av verk. Andre ganger, særlig i andre klasse, handler det mer om refleksjon eller å øke bevisstheten og forståelsen for studentenes egne fordypning og retning i arbeidet sitt. Undervisningen består ofte av samtaler i gruppe eller individuell dialog. Arbeidet med unge kunststudenter gjør at jeg må være fokusert, konsentrert, forberedt, og oppdatert. Jeg må ha et dynamisk syn på kunst og stadig omprøve, noe som kan være krevende men som også gir mye tilbake. Jeg synes at arbeidet med undervisning har blitt en viktig del av det kunstneriske arbeidet mitt, og min egen utvikling som kunster. Men det er også bra at jeg bare jobber i perioder, for eksempel to uker om gangen med hundre prosent undervisning, slik at når jeg drar tilbake til atelieret i Stockholm kan jeg også slippe det helt en stund.

Det jeg sa om at vi jobber med de samme problemene – med det mener jeg at vi har de samme problemstillingene. Det kan være formale problem, noe med material, eller noe teknisk som må løses. Det kan også handle om innhold og idéer, men det er jo også det som gjør arbeidet interessant, så kanskje ikke at det er et problem egentlig. Jeg ser på studentene som yngre kolleger, der jeg bare har mer erfaring enn dem. Jeg oppfatter kunsten som den siste frie sonen, noe som er utrolig spennende men også utrolig komplekst. Noen ganger fungerer kommunikasjonen, og da kan det være verdens beste jobb og fantastisk å se hva studentene finner på. Vi snakker jo om de tingene som faktisk interesserer meg mest og liker å diskutere.

AS: Jeg jobber mot noen utstillinger, blant annet i Norge, Sverige og Italia. De siste årene har blitt en fordypning i tegning, og et prosjekt jeg har arbeidet lenge med er en serie tegninger av mange insekter. Som ung var jeg opptatt av insekter og sprang rundt og samlet på dem, noe jeg mulig har litt dårlig samvittighet for i dag. Jeg har arbeidet lenge med disse tegningene og har sikkert tegnet flere tusen insekter og småkryp; nok til å dekke en vegg på ca 3 x 5 meter, men målet er å kunne fylle et helt rom å gå inn i. Jeg liker tanken på å arbeide smått, intimt og detaljert med noe som også kan oppleves som abstrakt og monumentalt på samme tid. Tusenvis av insekter som kravler rundt på papiret og slåss for sin plass i tilværelsen. Prosjektet har også begynt å handle om kollapsen i naturen, der insekter og blomster forsvinner i galopperende fart uten at vi helt forstår konsekvensene av det.