Lund Bø: Det er ikke vanskelig å lage en liste over ting som gjør livet på denne tropiske øya deprimerende. Å reise til Cuba på ferie derimot kan være fantastisk. Da spiser du ute (riktignok nesten aldri veldig godt), og suger til deg alt det du har kommet for å få. Sjansen for at du vil like å være her er relativt stor. Hvis du imidlertid bor her og lager maten din selv og har ambisjoner om å få ting gjort, så kan det by på store og små problemer. Alt fra at du plutselig ikke får tak i drikkevann eller toalettpapir til at dekkene på bilen punkterer ofte på grunn av de dårlige veiene, og at de dekkene du trenger ikke finnes på Cuba og at det tar flere måneder å importere dem. I et land med et underutviklet kollektivtransporttilbud kan det gjøre hverdagen din litt grinete når du har en sønn på 2 år som skal i barnehage. En cubansk venn av meg sier han tror det er en bevisst strategi fra myndighetenes side, å holde folk opptatt med daglige problemer slik at de ikke har tid til å mobilisere kritisk tenkning. Det er et land som er styrt av militæret.

Cuba skiller seg fra alle andre land jeg har vært i på en rekke ulike måter særlig fordi det er et land som er mer eller mindre isolert fra omverdenen. Internett og internasjonale nyheter er regulert og ytringsfrihet er noe som kun finnes på papiret. Selv om regimet har klart å avskaffe både ekstrem fattigdom og ekstrem rikdom, så fungerer det dårligere enn hva den typiske lefty-turisten gjerne får inntrykk av.

Absolutt alt er en mangelvare her. Det finnes få butikker og de har alle det til felles at de mangler varer. De få tingene de har er dårlige, dyre og utvalget helt tilfeldig. Det heter seg at helsetilbud og utdanning er likt for alle. Uansett om du er lege eller søppelmann så tjener man det samme, 22 CUC (≈20 Euro) pr. måned. I praksis, vel og merke, så betyr det at for å få legen til å løfte på øyelokkene så må du ha med gaver (penger eller varer). Og om du ikke betaler lærerne på skolen noe ekstra under bordet så gir de heller ikke barna dine oppmerksomhet. Hvis du bruker en årrekke på å utdanne deg til advokat, er det lite motiverende at du ikke får noe igjen for det, og at du vil tjene mange ganger bedre ved å stelle i hagen til utlendinger som bor her.

En slik modell dreper framtidsutsikter. Hvis man spør en cubaner om hva han tror om endringene alle (utlendinger) snakker om vil komme, svarer han likegyldig at morgendagen er noe han ikke vet noe om. Cubanerne lever i dag uten tanke for morgendagen. Fremtiden får komme når den kommer. På et praktisk hverdagsnivå fører denne holdningen bl.a. til at alt tar uendelig lang tid. Det handler om et tankesett der konkurranse ikke eksisterer, det har ingen konsekvenser å ikke levere på avtalt tid, eller å bli utkonkurrert. Castro og Co. har vært veldig bra på å drepe enhver tro på at innsats gir gevinst.

Jeg tror at nøkkelen til å unngå depresjonen er å forandre seg. Hvis man klarer å reprogrammere all logikk man har om tidsbruk, og effektivitet, rettferdighet og ikke minst kvalitet, så har du gode prognoser for å trives med å bo fast på Cuba.

LB: Jeg er i ferd med å bli akklimatisert. Nå er det er litt lettere å innse at det vil ta flere dager å skaffe et par treskruer enn for et halvt år siden.

LB: Jeg har som sagt et lite stykke å gå enda, men det går fremover 🙂

LB: Jeg har et atelier i Havanna Vieja (gamlebyen) der jeg innimellom skal arrangere utstillinger med folk jeg liker. Det blir som et lite privat residency. Kunstnere jeg inviterer bor hos oss og gjør utstilling på atelieret mitt, enten sammen med meg eller alene. I begynnelsen blir det mest venner av meg, og etterhvert vil jeg også inkludere cubanske kunstnere eller andre jeg treffer her. Stedet skal hete Meat & Marble og første utstilling blir i februar. Da gjør jeg en utstilling med Jan Freuchen, Linn Pedersen, Ann Cathrin November Høibo og meg selv.

LB: Det stemmer. Jeg driver ikke et profesjonelt galleri.

LB: Cubansk kunst surfer for tiden på en bølge. Etter at USA gjenåpnet ambassaden sin for ca et år siden har det strømmet til med amerikanere som kjøper alt av cubansk kunst innen et visst sjikt. En venn av meg fortalte meg at noen amerikanere på atelierbesøk ikke bare ville kjøpe kunsten, men spurte om pris på alt fra en gammel vifte til en stol som sto der. Akkurat det syns jeg er ganske interessant – at amerikanerne vil kjøpe den gamle slitte vifta. Amerikanere er spesialister på patinering fordi de har årelang erfaring med å fake sin egen historie. Cuba har det motsatte problemet, de har mangel på nye ting. Resultatet blir at amerikanerne får kjøpt seg en ekte slitt vifte fra 50-tallet, som setter et historisk sus over stua, mens cubanerne får byttet noe gammelt vræl med penger. Det er galne dager uten nedsatte priser.

Prisene på kunst av kunstnere som er relativt etablert nasjonalt ligger på samme prisnivå som unge, internasjonale hotshots fra Norge. Havanna er det eneste stedet jeg har vært hvor kunstnerne representerer overklassen. De har tilgang på utenlandsk valuta. De kjører rundt i dyre biler, går i eksklusive klær, har velstelte negler, og fine vaner. Velkommen til bakvendtland. Det er et tidsspørsmål før bobla sprekker.

Det aller meste jeg har sett av cubansk kunst handler om Cuba og det regimet man lever under her. Det er som regel veldig illustrative verk som på en eller annen måte kommenterer Castros diktatur. På det statlige museet for samtidskunst vises diverse illustrasjoner på hvor flott revolusjonen var, og understreker at den fortsatt lever. Heltene Fidel, Che Guevara, Raul og gjengen portretteres og flatteres, og det generelle budskapet er at Cuba er et supert land i verdensklasse.

Det er ikke lovlig med private gallerier på Cuba, men som med alt annet her er heller ikke lover og regler absolutte. Cuba er i endring og det er absolutt en tid hvor det skjer mye nytt. For et par måneder siden åpnet f.eks italienske Arte Continua en avdeling i byen. Det er første gang at et privat galleri får lov til å åpne her. Det tok dem riktignok et halvt år å få det gjennom, og åpningsutstillingen (som var delt mellom lokalene til galleriet og det statlige kunstsenteret Wifredo Lam), var en utstilling som markerte samarbeidet mellom Cuba og Italia…

De mest interessante stedene finner man i private hjem. Selv om disse stedene selger kunst som varme vafler, fremtrer de som ikke-kommersielle. Da blir Castro glad. Det er ikke så nøye om det er kommersielt eller ikke, bare det ser ut som om det ikke er det.

LB: Ja, i noens hus, leilighet eller atelier (som for så vidt også pleier å være i en leilighet). Altså, jeg har også vært på gallerier som har relativt hvite rom, men de er få, statsregulerte og stort sett fryktelige. Mye er i forandring, men foreløpig skjer det mest interessante hjemme hos noen.

El estudio Figueroa – Vives er et eksempel hvor huset til fotografen Jose Figueroa og kuratoren Christina Vives også fungerer som et visningsrom for kunst. Her vises kunst som absolutt ikke er revolusjonspropaganda. Her inviteres vi inn i stua, gangen og soverommene til paret. Det er en stor leilighet over to etasjer. De private rommene er utstyrt med personlige eiendeler i tillegg til det som stilles ut. Det er store blå tusjtegninger på veggen i stua ved siden av spisebordet, en installasjon og et videoarbeid i et soverom og en fotografiserie i et annet soverom. Jeg liker å se på kunst på denne måten. Verkene blir selvsagt ladet av deres personlige eiendeler, men det gir kjøtt på beinet.

El Apartamento er et annet eksempel på et relativt nytt sted som også er en leilighet og som viser kunst av absolutt internasjonal standard. Siden kunstnerne har mer tilgang på impulser fra utlandet, er det kanskje nettopp gjennom kunsten at endringene på Cuba først vises.

LB: For å snakke litt om mat først: Supermarkedene har masse kjeks, vaskemidler, pasta, ris, soyaolje, bønner, alkohol og ellers et temmelig tilfeldig utvalg av alt annet. Grønnsaker selges fra markedet, og er aldri av god kvalitet med unntak av mango, ananas, papaya og et par andre tropiske frukter. Hvis man vil ha poteter så må man kjøpe disse på svartebørsen, de er nemlig kun tillatt for statlige restauranter. Prosessen for å få tak i dem er derfor forvekslende lik en dophandel i Europa. Noen hvisker ‘papa’ når du går forbi, man blir så ført rundt et hjørne og ”dealeren” drar frem en hvit, hardt knyttet pose med poteter fra buskene. Man betaler kjapt og effektivt, han ser etter politi, og en kan dra avgårde med potetene sine.

Da jeg fikk leid atelierlokaler trengte jeg å sette opp noen kryssfinerplater, male veggene og montere lys. Dette tok 3 uker å ordne. Trevarer finnes ikke i butikk, så for å få tak i dem måtte jeg ”gå til venstre” som cubanerne kaller det. Altså kjøpe dem på svartebørsen. I praksis betyr det at noen må stjele det for deg. Fra staten. Dette er slik det fungerer: Alle som har jobb i en statlig bedrift stjeler litt hver dag for å selge det videre på svartebørsen. Det er slik folk får tak i det de faktisk trenger.

Så det første jeg gjorde var å kjøre rundt i Havanna Vieja sammen med en cubaner jeg kjenner for å speide etter ”dealere”. Vi stopper ved en type som for meg ser ut som hvem som helst av folk som henger i gatene. Bjarte spør ham om han vet hvor man får tak i kryssfiner. Han rister på hodet og heiser på skuldrene med avvæpnende hender i lufta, men etter 5 sekunder har han et tips allikevel. Han peker og forklarer og vi kjører videre i 10 minutter for å finne personen vi har blitt henvist til. Vi kjører ned langs en gate ved en gammel fabrikk. Her står det en mann som jeg etter litt trening nå klarer å spotte som en som har noe å tilby. Vi stopper bilen og mannen med magen kommer bort til oss og spør hva vi er ute etter. Bjarte forklarer og mannen med magen sier at han muligens kan skaffe det. Det diskuteres pris. Jeg er den kritthvite kunden i bakgrunnen som er grunnen til at prisen havner der den gjør. Bjarte ler hånlig og rister på hodet, sier ”no no” og viser tegn til å dra videre. Mannen med magen ombestemmer seg, sier “ok ok”, og dermed er dealen gjort og jeg er den heldige kjøper av kryssfiner. 25 CUC per plate. Ran på åpen gate for en cubaner, helt i orden for meg.

Nå begynner det praktiske prosjektet med å faktisk hente platene. Det begynner med at mannen med magen tar en rekke telefoner og går inn og ut av fabrikken ca 25 ganger. Så er det klart at vi er i gang og alle tre drar avgårde i bilen min til stedet hvor platene befinner seg. Vi kjører gjennom trange gater i ca 20 minutter til vi kommer til et verksted. Jeg og Bjarte blir sittende mens vår mann går inn. Det er åpenbart at vi ikke skal følge etter. Vi venter i kanskje 40 minutter. Det er 35 grader med 80% luftfuktighet. Men så skjer det faktisk noe. Det kommer en gaffeltruck kjørende ut av verkstedet med 5 kryssfinerplater hvilende løst på gaffelen foran. Dette er transporten. Sjåføren kjører hele veien til atelieret mitt i 10 km/t. Det er nesten en mil dit. Vi kan ikke følge bak denne gaffeltrucken så vi kjører forbi og venter ved atelieret. Rart at man kan kjøre med en så ulovlig vare så åpenbart synlig rett gjennom byen. Etter nesten 2 timer kommer de frem. Bjarte og kompisene hans hjelper med å bære de tunge platene (jeg fikk aldri noe valg om tykkelse så jeg endte opp med 18mm som er temmelig tungt). Kjøpet er i boks og en dag har gått.

LB: Altså, før jeg fikk kjøpt kryssfiner brukte jeg 2-3 dager på å finne ut hvem som kunne hjelpe meg med dette. Man kan stoppe nesten enhver person på gata og få hjelp til å skaffe hva det måtte være, men jeg er interessert i god kvalitet og til en pris som ikke overstiger Norge. Den kombinasjonen er faktisk ikke den letteste hvis man ikke kjenner bra folk. Uansett, etter at kryssfineren var båret opp i lokalene, får Bjarte og Ragnar jobben med å sage dem til, sparkle, montere og male. Arbeidskraft på Cuba er billig og jeg ville ikke kunne klare det alene. Ragnar har verktøy, så det eneste de trenger er maling, sparkel, skruer og sandpapir.

Å få tak i god maling i Havanna er ikke lett. Etter to bomturer kommer vi til en jernvarebutikk som faktisk har maling. Men de har kun grønt. Den fjerde vi kommer til er en statlig jernvarehandel (hvilket betyr at de få tingene de har er svindyre og dårlige, samt at servicen er ikke-eksisterende). De har hvit maling, men til blodpris da Castro anser maling som luksusvare. Jeg blir provosert og nekter, og fortsetter heller letingen. Bjarte har fått kontakt med en type som sier han kan skaffe bra maling billigere. Han ringer og styrer og ordner og stresser. Vi ender opp med den sedvanlige kjøreturen rundt i byen på leting etter en adresse hvor malingen skal befinne seg. Til slutt er vi inne i stua til en person som drar til side en gardin bak TV-en. Der står det 5 spann med 10 liters hvitmaling. Det er originale spann med forseglet lokk. Bjarte kvalitetssjekker malingen. Han er kanskje ingen ekspert på maling, og jeg burde nok være med delaktig, men den virker ok. Vi betaler og drar.

Bjarte og Ragnar sier det vil ta 2 dager å male atelieret mitt samt montere ferdig kryssfinerplatene. Etter 2 dager stiller jeg opp og er klar for å betale avtalt pris for jobben. Veggene i atelieret er nå en anelse lysere grønn enn før de startet, mens kryssfinerplatene står urørte. Bjarte sier de er på det fjerde laget med maling og Ragnar forklarer at malingen på Cuba alltid er dårlig fordi den er blandet med vann. Noen stjeler maling fra staten, noen andre blander den ut med vann og forsegler spannene med profesjonelt utstyr før noen andre igjen selger den. Jeg spør om det er mulig å få tak i bedre venstrehåndsmaling. Det er ikke mulig.

Etter mye om og men, og lignende prosesser for å få tak i skruer, lister, sparkel og sandpapir, blir veggene montert. Rommet er nå nesten hvitt. Etter 7 lag med maling er det bare skriften som ble tegnet på veggen av Susana Pilar Delahante Matienzo fra årets biennale som viser. For å fjerne det helt kreves bedre maling, men det er greit nok til å jobbe i. Til utstillinger senere har jeg endelig klart å skaffe noe bedre maling som jeg skal prøve ut neste uke.

LB: Skal ikke bruke tusenvis av ord på å forklare, men du skjønner tegningen, og lyset er på plass.

LB: Ja

LB: Ja

LB: Ja

LB: Eksakt. Det er en presis illustrasjon på spørsmålet om hvordan livet på Cuba er.