Intervju med Katharina Bjelland

Jeg har bodd i Stavanger de siste fem årene. Jeg flyttet med familien min fra Shanghai i Kina. Før det bodde vi i London en periode. Jeg har alltid hatt en lidenskap for å skape ting og å se kunst. Jeg så flyttingen til Stavanger som en sjanse til endre min karrierevei som siviløkonom og heller følge lidenskapen min — kunsten. Jeg begynte å jobbe på Kunsthall Stavanger og var assisten til den stavangerbasert kunstneren Cory Arcangel. Da befant jeg meg plutselig i et miljø hvor jeg kunne snakke om min egen praksis. Det var Margrethe Aanestad, kunstner og gjestelærer på Kunstskolen i Stavanger, som oppmuntret meg å ta interessen min videre og studere ved kunstskolen. Det var en fantastisk mulighet for meg å lære nye tekniker som uttrykksformer, og ikke minst, lære å snakke om hva jeg driver med. Jeg likte godt å ha forskjellige kunstnere som lærere på skolen, slik møtte jeg mange kunstnere. En av læreren min var kunster Mona Orstad Hansen. Hun introduserte meg til trykk og det grafisk verkstedet på Tou Trykk her i Stavanger. I løpet av tiden på kunstskolen klarte jeg å se og akseptere meg selv som kunstner. Etter uteksaminering kunne jeg endelig "komme ut" som kunstner.

Jeg jobber veldig intuitivt. Ideene mine utløses ofte av noe kommersielt jeg finner, for eksempel en gjenstand, emballasje eller et slagord. Jeg er også interessert i psykologi og liker å observere folks oppførsel og trender. Mutti-boksen har gjennom årenes løp blitt et verktøy for meg til å utforske utfordringer knyttet til morskap, og å stille spørsmål ved rollefordelinger, stereotypier, samt maktfordelinger i samfunnet og i familier. I et av mine Mutti-verk gjorde jeg et oljefat om til en overdreven stor Mutti-boks og kalte det for «ÜBERMUTTER» som er et tysk ord. Ordet «Über» er satt sammen med ordet «Mutter» som betyr mor. Prefikset «Über»kan tolkes som en idealisering av morsrollen og som setter «mor» på en Madonna-aktig pidestall. Det kan også leses som «over-mothering» i betydningen til psykologen Sigmund Freuds «Über-ich» (super-ego) som spiller på den kritiske og moraliserende rollen i vår psyke. Faren min er psykoterapeut og jeg har alltid hatt en interesse for det bevisste og underbevisste. Mutti-serien er også en observasjon av hva som skjer med mange kvinner når vi blir mødre. Jeg ser en boks som «a vessel», løst oversatt betyr det et kar. Under graviditeten blir en kvinnes kropp «a vessel». Mutti-boksen har for meg blitt «a vessel» som inneholder forventninger mødre kan møte. En forventning som kommer fra oss selv om at en mor alltid trenger å være tilgjengelig og «ta vare på». Disse forventningene kombinert kan føre til et slags utopisk supermamma-ideal. Når jeg forstørrer opp boksen blir den et symbol på de gigantiske forventningene mange har til morsrollen. Så jeg vil si ja, alle Mutti-verkene mine er på en eller annen måte koblet sammen, og jeg er ikke ferdig med det konseptet enda.

Ja, nettopp ordspill på forskjellige språk som engelsk, norsk og tysk, faktisk. Språk spiller en stor rolle i livet mitt. Tysk er morsmålet mitt, og jeg snakket ikke flytende engelsk før jeg flyttet til England i 2006. Jeg foretrakk fransk fremfor engelsk på skolen. Jeg har prøvd å lære meg norsk siden vi flyttet hit, men sliter ofte med å uttrykke meg på norsk. Jeg finner liksom ikke helt meg selv i det norske språket. Jeg prøvde å svare på spørsmålene til dette intervjuet på norsk, men måtte bytte til engelsk og oversette tilbake til norsk etterpå. De tre språkene, tysk, engelsk og norsk er en del av min hverdag. Engelsk er arbeidsspråket mitt og jeg snakker engelsk med mannen min og venner. Jeg snakker tysk til barna, foreldrene mine og tyske venner. Samtidig prøver jeg å håndtere hverdagen her i Stavanger på norsk. Jeg skiller ikke nødvendigvis de 3 språkene i hodet mitt, eller i det minste ikke bevisst. Språket jeg tenker og snakker på avhenger av konteksten jeg er i. Skoeskeprosjekt oppsummere dette i den forstand at jeg bruker det språket jeg føler passer best med skoeskenes merke, slagord eller design uten å stille spørsmål ved valget mitt. Prosjektet handler ikke bare om ord, men om det grafiske aspektet ved eskene. Det begynte med at jeg likte formen på en utfoldet flat skoeske. Jeg snakker da om de skoeskene som kommer med lokket festet til esken. De er i utgangspunktet et stykke papp brettet forsiktig inn som en boks og det hele holdes sammen av en smart låsende bretteteknikk. Formen til en utfoldet flat skoeske har blitt et inspirerende lerret for meg. Jeg liker utfordringen med å finne en boks og komme med en passende tekst, eller omvendt — at tekst idéen kommer først og så bruker jeg tid på å skaffe en boks med riktig merke. Her har sjenerøse skobutikker, samt Finn, vært til god hjelp.

Utstillingen COLLABORATIONS X IMITATIONS er en silketrykkserie. De er faktisk silketrykk av luksusvesker, i hvert fall noen av designene ;-) I mange av arbeidene brukte jeg fotografier av vesker fra det luksuriøse motemerket Balenciaga og gjorde dem om til silketrykk. Noen av bildene fant jeg på motenettsider, andre har jeg tatt selv. I trykkeprosessen transformerte og «hacket» jeg designet samt iscenesatte samarbeid. Når man bruker silketrykkteknikk deler man bilder i forskjellige lag, hvert lag har én farge. Jeg brukte denne teknikken også til å transformere og endre veskedesignet. Jeg kombinerte i tillegg ulike design, for eksempel en halv moteveske sammen med en halv handlepose. Balenciagas motedirektør Demna Gvasalia har en interesse for hverdagslige gjenstander og re-kontekstualiserer dem ofte. Under hans ledelse ble mange Balenciaga skinnvesker produsert basert på handleposedesignet til kjente varehus og dagligvarebutikker. Et av disse design-appropriasjonene var for eksempel den ikoniske Ikea-handleposen som Balenciaga reproduserte som en skinnveske. Jeg leste et intervju med Demna der han omtalte den ikoniske Ikea-vesken som en «ready-made». Så tilbake til spørsmålet ditt: ja, formene og det grafiske uttrykket spilte en stor rolle i trykkprosessen. Jeg prøvde å reprodusere noe på papir som er nært opp til originalen til Balenciaga og Ikea. Ideen var å skape et verk hvor det er ikke klart for betrakteren om det er en plastikkpose eller en lærveske, om det er et engangs plastprodukt eller et luksusmaterialet, om det er en original eller en kopi. Derfor likte jeg godt at du kalte dem shoppingposer;-)

Jeg har mange kunstner som inspirere meg. Jeg vokst opp i en liten by i Sør-Tyskland ved grensen til Sveits, ved kunstbyen Basel. Som barn lekte jeg i en av de kinetiske skulpturfontenene til den kjente sveitsiske skulptøren Jean Tinguely. I 1997 åpnet kunstmuseet Foundation Beyeler i Riehen med kort avstand fra hjembyen min. Ikke lenge etter at museet hadde åpnet kom kunstnerduoen Christo og Jeanne-Claude for å pakke inn alle trærne i museets hage som en av deres storskala stedspesifikke kunstinstallasjoner. Jeg skulket skolen for å dra til museet og se verket. Jeg skulket også skolen under kunstmessen Art Basel en gang i året. På en eller annen måte har Joseph Beuys vært med meg hele tiden. Mitt favoritt spørsmål er enda: «Ist da Kunst oder kann das weg?». Som betyr: «Er dette kunst eller kan dette kastes?». Dette har festet seg hos meg fordi noen fortalte meg da jeg var yngre at noen på et museum ryddet bort en del av Beuys kunstinstallasjon under rengjøring av museet. For meg som jobber med emballasje og andre «bruk og kast»-materialer, er dette et reelt spørsmål i min hverdag. Andre store navn fra kunsthistorien som har påvirket meg er definitivt Barbara Kruger, Andy Warhol og Marcel Duchamps. Jeg er også veldig inspirert av noen av Louise Bourgeois arbeider og Jenny Holzers tekstverk. Jeg har nettopp sett en utstilling med Louis Bourgeois kuratert av Jenny Holzer på Kunstmuseum Basel. Det er hyggelig å se sammenhenger i inspirasjonskildene mine. Jeg finner også inspirasjon i en del tysk kunstnere. En er den konseptuelle kunstneren Gregor Hildebrandt som også er professor på kunstakademiet i Munich i Tyskland. Arbeidene hans liker jeg veldig godt. Han lager for eksempel verk av gamle kassett-taper og kassettbokser. Han har også laget en «pawnshop» av «pawns» fra sjakkbretter. Jeg liker godt ordleken i dette arbeidet. Jeg kunne godt tenke meg å være student hos ham. Han hadde et samarbeid med merkevaren Louis Vuitton for ikke så lenge siden. Han og noen andre samtidskunstnere ble valgt ut til å forvandle en av Louis Vuittons veskedesign til en bag med begrenset opplag, som en slags skulptur.

Jeg er ikke interessert i originalitet ut fra et økonomisk perspektiv eller et videresalgssynspunkt. I motsetning til Walter Benjamin er jeg mindre interessert i auraen til et objekt og mer opptatt av historien til et skapt eller funnet objekt. Kanskje historien blir auraen!? Jeg avskyr ideen om å kopiere noe for å skape nøyaktig det samme objektet, en rimeligere versjon av originalen. Men hvis imitasjonen og prosessen blir en del av historien, er jeg veldig for den måten å gjøre det på. For eksempel kunstneren Jonathan Monks maleri Andy Warhol’s Chairman Mao hand made in the Peoples Republic of China (olje på lerret, 2008) er en appropriasjon av Andy Warhols verk Mao (silketrykk og akryl på lerret, 1973). Monk tok i bruk Warhols arbeid mer enn 30 år senere — ved å endre teknikken fra silketrykk til maling og utvide tittelen på verket gjør Monk det til sitt. Monk skapte et nytt originalt verk i en ny tid med nye aspekter. Det er en stor forskjell hvordan politikken til statslederen i Kina Mao Zedong ble oppfattet på den tiden Warhol produserte arbeidet sitt i 1972 — Amerika hadde nettopp fjernet sine reiserestriksjoner til Kina, og når Monk produserte arbeidet sitt i 2008. Monk visste mye mer om Maos radikale politikk, og Kina var på vei til å bli en av verdens største økonomier. Et annet aspekt er at Monk ikke malte sitt verk selv. Han ga noen i Kina oppdraget å male en kopi av Warhols verk. Warhol var kjent for å ha produsert verk for Monk, så Monks «outsourcing» og reproduksjonen av Warhols arbeid kan også sees på som en kommentar til nettopp det og kanskje til og med være en kritikk. Det var det jeg nevnte tidligere med historien til et verk. Monks verk er ikke en kopi, det er et nytt verk med sin egen historie og Warhol er en del av den historien. I forhold til min nåværende utstilling, valgte jeg tittelen COLLABORATION X IMITATION med omhu. Titler generelt er veldig viktige for meg og ofte en del av arbeidet. Jeg ville at tittelen skulle vise at jeg er veldig bevisst på hva jeg gjør. Jeg bruker et moteselskaps design som motiver for arbeidene mine, ved å bruke bilder fra nettsiden deres som «found objects». For å demonstrere denne bevisstheten og vise min respekt for Balenciagas kreative produksjon sendte jeg et av trykkene til Balenciagas hovedkontor i Paris for å informere dem om denne trykkserien og den pågående utstillingen. Jeg synes originalitet i kunstsammenheng er vanskelig, men veldig interessant. Jeg liker Barabar Krugers syn på det. Hun ser på gjenbruk av bilder som å re-kontekstualisere — en utfordring for betrakteren til å reforhandle betydningen av originalen i en annen, mer relevant kontekst. Det aspektet er det jeg er interessert i når det kommer til spørsmålet om originalitet.

Ja, jeg liker å shoppe, men det er viktigere for meg å vite at jeg har «råd» til noe enn å faktisk få det. Jeg er også interessert i psykologien bak handleadferden vår. Jeg synes det er veldig interessant hvordan folk opptrer når de kjøper noe. Foreldrene mine viste meg for eksempel aldri et nytt kleskjøp. I familien min snek vi en handlepose med et nyinnkjøpt plagg inn på soverommet, og snakket om det som noe privat, nesten med en skamfølelse knyttet til det. Den følelsen sitter i meg den dag i dag — at jeg ikke liker å bli sett med handleposer. Jeg føler meg ganske konfliktfylt når det gjelder shopping. Et annet aspekt ved shopping som fascinerer meg er netthandel. Jeg hadde en utstilling dedikert til det tema for noen år siden i visningsrommet Salongen i Stavanger. Jeg snudde Barbara Krugers utsagn «I shop therefore I am» til «I am therefore I shop» og stilte spørsmål ved forbrukerens ambivalente rolle i dag. En serie jeg laget i denne sammenhengen het «Reason for return». Jeg brukte generelle returgrunner fra nettbutikker, endret dem til ekstreme humoristisk retningslinjer for retur. De ulike årsakene til at en vare blir sendt i retur gir interessante påstander når de tas ut av kontekst. For meg representerer de forventningene til samfunnet vårt. Hvis noe ikke er godt nok, vil vi ikke ha det. Denne atferden kan også overføres til andre situasjoner, som for eksempel mat, forhold (skilsmisser) eller valg av partner (Tinder). For å oppsummere; jeg liker å shoppe, men føler meg i konflikt med det. Det er også derfor emnet «Fast Fashion» fortsetter å dukke opp i praksisen min og jeg har minst to pågående prosjekter om «fast fashion».