Utstillingen G – sanning tvil finner sted i en samtidsruin. Kurator Jens Erland har invitert kunstnerne Elise Storsveen, Kine Lillestrøm og Trond Hugo Haugen til å fylle bygget med kunst. I ystehallen i tredje etasje av denne råkalde mellomtingen mellom ruin og byggeplass, finner vi spennende og varierte kunstuttrykk fra kunstnere som viser interesse og nysgjerrighet for både Garborgene og utstillingslokalets historie. Jæren meieri fra 1938 ligger midt i Brynebyen og har stått tomt siden 1992, foruten utstillingen G! (G for Garborg 150-års jubileum) i 2001, også den kuratert av Jens Erland. Utenfra ser det ikke ut som noe jeg forbinder med et meieri. Assosiasjonene vekkes heller til anonyme, grå-hvite skolebygninger de fleste av oss har tråkket i. At vi er i Bryne, avsløres kun av den overdimensjonerte fotballspilleren malt på veggen inn mot byen.
14. januar 2024 var det 100 år siden Arne Garborg døde. I utstillingskatalogen kan vi lese utdrag fra Garborgs Knudaheibrev, hvor Arne Garborg skrev sin selvbiografi og skildret mennesker, natur og livsvilkår på Jæren ut fra sitt perspektiv i huset på Knudheio, 27. juli 1916: “Alt er «sant» og alt er «lygn», og sanning og lygn samanlagde er røynda, tilværet, det som me kan seia alt om, og som me ikkje kan seia noko om.” Slik tilbys vi en inngang til utstillingen, som tar utgangspunkt i Garborgs tekstunivers sett gjennom verkene til tre meget forskjellige kunstnere – og en dyktig kurator. Nettopp kurator Jens Erlands engasjement for kunsthåndverk og kunnskap om Arne Garborg viser seg i valg av kunstnerne og i katalogens informasjon om Hulda og Arne Garborg. Han gir kunstnerne den friheten som skal til for fylle det gigantiske rommet med kunst, i Garborgs ånd. I denne iskalde ruinen spøker Garborg i verkene og i veggene og hvisker deg i øret mellom tekstiler og planter.
FART I BYGDEDYRET
Det første som lokker til seg blikket mitt er Elise Storsveens enorme tekstilverk laget av og på knallblå transparent stillasnetting. Ifølge katalogen er hver av de tre stoffverkene 50 meter lange. Diverse resirkulerte materialer tas også i bruk sammen med vlieselin for å skape doble figurer. Når man kommer inn i rommet ser man mystiske og svarte skikkelser bevege seg i det blå, som et skyggeteater av mennesker fra Brynes mange samfunnslag, i arbeid og i en hverdag fylt med interaksjoner og konflikter. Her ser vi bokstavelig talt en skyggeside ved relasjoner i et lite samfunn: sladder i en tilværelse hvor “alle kjenner alle.”
Storsveens verk, med tittelen drøs drøset drøs drøsa, åpner seg virkelig opp når man kommer rundt til tekstilenes andre side. Her møter vi de samme figurene igjen, men nå i et fargespill som ligner alle mulige nyanser av arbeidsklær og verneutstyr. Dette er bekledning man kan finne både på BondeKompaniet et steinkast unna, og hvor som helst blant de i samfunnet som begynner på jobb tidligst: For meg rettes tankene mot mine tidligere kolleger som anleggsgartnerne i bymiljøetatene rundt om i hele Norge.
Her er det drøs mellom mennesker på godt og vondt; det snakkes og sladres, lekes, danses, jobbes og krangles. Noen er festet sammen via tuber som slanger seg fra persons øreregion til den neste, en annen har enorme oransje fingre. Noen er til og med festet sammen via skrittet, med armene utstrakt i glede over sitt kjønnsorgan, også denne formgitt som en fargerik tube. Det kommer virkelig til å sette fart i bygdedyret! Dette er et fantastisk og humoristisk verk som jeg ikke ønsker å forlate. Det fargerike samspillet og de mange detaljene er vakre og finurlige, til og med litt mystiske. Like underfundig vakkert og gåtefullt som Bryne er for meg – en bergenser oppvokst i blokk.
BORGERLIG PLANTEFASCINASJON
Kine Lillestrøm har fylt et hjørne av det mer enn 1000 kvadratmeter store lokalet med grønne planter som ikke hører hjemme i norsk natur – ei heller i et forlatt, jærsk meieri fra 1938. Plantelys virker livsnødvendige for disse tropiske plantene i det dunkle rommet. Installasjonen, titulert Lampelys, vises sammen maleriinsallasjonen Skitze og skulpturen Terrain. Terrain består av brukte belteplater i stål på en sokkel i en nyanse av blå som henter opp samme nyanse som fra Storsveens tekstilinstallasjon. Disse belteplatene brukes vanligvis til gravemaskiner, og rommer potensialet til å forandre et landskap ved å brøyte det vekk eller grave det opp. En slik maskin kan ødelegge de sårbare grønne plantene eller knuse en maleriinstallasjon på få minutter, men er samtidig en viktig del av landbruket utenfor utstillingens vegger. Slik sett minner Lillestrøm oss om hvor vi er. Til høyre for Terrain har hun møysommelig satt sammen maleriinstallasjonen Skitze fra restmaterialer funnet i Jæren meieri og rundt omkring i Bryne, som hun så har malt. Her møter vi et maleri i militært mønster med lyse nyanser av grønn, gul, brun og rosa, og en blå farge som ligner både Terrain og Storsveens tekstiler, mens baksiden er uten maling og viser materialene hun har brukt.
De grønne plantene og vakre fargene i maleriet står i kontrast til meieriets golde framtoning: Denne delen av lokalet består av betonggulv fullt av arr, og store hull i taket blotter utstikkende rester av betongens rustne metallskjelett. Bruken av restmaterialer og brukte belteplater skaper samspill med den uferdige byggeplassen rundt. Men planteinstallasjonen refererer til helt andre omgivelser: I en artikkel om utstillingen i Jærbladet fortalte Lillestrøm at hun har hentet inspirasjon fra omgivelsene til Hulda og Arne Garborg, og har besøkt alle stedene de to bodde og arbeidet. I hans studio malte Kitty Kielland i sin tid et portrett av Arne Garborg, med en sentralt plassert grønn plante i bakgrunnen. Her har den borgerlige fascinasjonen for eksotiske grønnplanter (som fortsatt står sterkt i nåtidens Pinterest-generasjon) funnet veien inn i samtidsruinens dystopiske verden: Det har ikke lenger noe å si hvilken del av verden planten egentlig kom fra når vi snart treffer to varmegrader – og planter vil trenge vår hjelp for å overleve uansett.
DEN EVENTYRLIGE BRYNE-HELTEN
Den av de tre kunstnerne som viser helt åpenbare referanser til Hulda og Arne Garborg er Trond Hugo Haugen. Han har spent opp et 4 x 49 meter stort tekstil med tegninger og ord i kullstift i utstillingens innerste rom. Teksten er en blanding av bruddstykker fra Arne Garborgs tekster sammen med Haugens egne. Han har også framstilt deler av Garborgs liv og ettermæle gjennom frottage, en teknikk hvor man stryker kullstift over lerret. Lerret er lagt oppå fysiske monumenter, som byster og skulpturer, til ære for forfatteren og Hulda Garborg, samt møbler de har hatt i sine hjem. Blant annet møter vi et skrivebord, en jærstol, en skulptur av Arne Garborg fra Bryne og en portrettbyste av Hulda Garborg fra Det Norske Teater i Oslo. Denne metoden å tegne på gir et rufsete og eventyraktig preg. Dette kunne vært Theodor Kittelsen, hvis han tegnet under et jordskjelv i middels styrke.
I slående motsetning til Pøbels gigantiske, banale hyllest til den feirende Erling Braut Haaland utenpå meieriets vegg, presenterer Haugen en mystisk og eventyraktig versjon av en annen Bryne-helt: Arne Garborg og hans ord på de hvite lerretene i Upp endelaust og Arne Garborgs ansikter av Trond Hugo Haugen.
To mindre lerreter med Hulda og Arne Garborgs rufset tegnede ansikt med tittel Hulda Garborg vises også i meieriets første rom, sammen med videoverket Hulda Garborgs vei 1952-1954 – hvor den smått absurde historien rundt Arne Garborgs vei i Oslo fortelles. Veien skiftet nemlig navn til Hulda Garborgs vei i 1952, og tilbake til Arne Garborgs vei i 1954, hvilket nøstes opp i og fortelles “live” via opptak fra skjermen til en MacBook. Dette grepet gjør historien både gjennkjennelig og humoristisk: Det er som et slikt uendelig internett-scrolle-hull, hvor informasjon er tilgjengelig og uendelig. Før man vet ord av det er klokken tre om natten!
En av mine venner mente det måtte være aggressive små hunder som var framstilt på det mindre lerretet Hulda Garborg, heller enn de viktige historiske skikkelsene. Denne observasjonen viser det humoristiske som ligger i både Haugen og Storsveens verk. Haugen viser en forstyrret versjon av Hulda og Arne Garborg. Både Garborgs tekster og person vises i forvrengt og oppstykket versjon.
STORT FORFATTERSKAP MARKERES MED UKLAR AVSLUTNING
G – sannig tvil markerer sin avslutning med Haugens korte videoverk Historiefortelling. Man får anta at også dette verket har en tilknytning til Garborg, men i så fall forstår jeg ikke hva den er. Her møter vi maskerte barn med banner, faner og alvorlige ansiktsuttrykk. På banneret står det: “Min far var den siste oljearbeider.” Videoverket et lydsatt som en middelmådig action-film fra Hollywood, og som utstillingens siste, men mest høylytte verk, rekker jeg å irritere meg over lydens innvirkning på resten av utstillingen før jeg kommer til det. Her savner jeg en tydeligere kontekst.
Garborg skrev i sine dagbøker at han var ensom og at han ville bli glemt etter sin død, noe som Hulda ifølge utstillingskatalogen kalte “innbildning og koketteri og forkjælenhet og en av naturen formørket forstands villfarelser.” Denne utstillingen viser at både Hulda og Arne Garborgs liv og virke er meget aktuelle for dagens kunstnere, lesere og oss i publikum. G – sannig tvil byr på en spennende inngang til et liv og forfatterskap jeg (og mange dertil) dessverre ikke kjenner godt nok – enda.
Siren Løkaas er freelance journalist i tillegg til å være museumspedagog og formidler ved Stavanger kunstmuseum. Hun har en bachelorgrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, og i tekst og skribent fra Westerdals Act. Løkaas har også mastergrad i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen.