Digre insekter er spraymalt på låveveggen midt i åsynet når du ankommer Hå gamle prestegard. Ingen tvil — her er det insektene som er i fokus. Når jeg kommer nærmere veggen ser jeg at de er bevæpnet med hver sin nål, klare til å stikke. Street Art som en protest mot forverrede arbeidsforhold? Her på Jæren, midt i et av Norges mest fruktbare jordbruksområder er det nettopp de pollinerende insektene som jobber aller hardest. Men det stemmer ikke helt, for her er det synåler tredd med gul tråd insektene ivrig manøvrerer. En av de gule trådene glir fysisk over i den virkelige verden. Tråden fortsetter ut av veggmaleriet, ned på gårdsplassen og leder vei inn gjennom dørsprekken til resepsjonen i det neste bygget – gamlelåven. I det døren lukkes bak meg kjenner jeg en søtlig, men behagelig eim. En bikube med gjennomsiktige glassvegger er stilt opp som et hinder på vei til resepsjonsdisken, for riktig igjen å understreke hvem dette handler om. Men biene ligger døde inne i glassmonteret.

”Power to the bees” er tittelen på den mest familievennlige av Hå gamle prestegards tre sommerutstillinger. Kraft til biene. Støtt biene – gi biene makt? Undertittelen understreker at dette er en utstilling om bier, kunst, natur og samfunn. Utstillingen synes å ville bidra både med folkeopplysning og opplevelser som kan gi varige inntrykk, og oppfordrer til handling. Seks kunstnere fra forskjellige verdensdeler bidrar med kunstverk som på forskjellig vis har tilknytning til biene. Denne teksten omhandler i hovedsak kunstdelen av utstillingen ”Power to the bees”.

Den gule tråden fører meg videre inn i første rom der jeg får opplysninger om hvordan biene har imponert menneskene med sin organiserte arbeidsfordeling i bikube-samfunnet og gitt oss sin ettertraktede honning siden tidenes morgen (10.000 år siden). Den søte honningen som på magisk vis fremkaller kjærlighet og glede hos alle som spiser den. Enten det er gudinnen Venus eller Ole Brum.

Inne i neste rom vises kunstverk av Stanislaw Brach (Polen) og Sidsel Hanum (Norge). Brach har laget hvite porselensavstøpninger av bienes eget byggverk, voksrammene fra en bikube. Noen er hengt på veggen som et maleri, mens andre er sammenstilt som skulpturer på sokler. Brachs kunst fremhever og opphøyer nettopp bienes byggeferdigheter bestående av et perfekt system av heksagonale celler. Matematikere har beregnet at dette er den optimale form for å utnytte tilgjengelig rom og styrkeforhold i celleveggene. Biene har dermed valgt de ultimate byggeklosser for sine hus, og alle cellene er nøyaktig samme størrelse. Den perfeksjonerte voksrammen har imidlertid blitt skadelidende i kunstnerens avstøpningsfase. Deler av veggene har begynt å skli og danne ujevnheter og sprekker i cellerekkene. Jeg blir var skjørheten i dette mumifiserte byggverket. Bienes perfekte voksverk er ikke noe som menneskene kan bevare eller vekke til live igjen, men vi kan beundre det og undre oss.

I likhet med  Brach har Hanum latt seg inspirere av organiske former fra naturen om enn mer indirekte. Bienes voksceller gjenkjennes best i verket Hive – kuben, der heksagonene er synlige om enn ikke ensartete i form og størrelse. Hanums fire skulpturelle fatlignende porselensobjekter er alle bygget opp av lagvise bånd som ligner bivoksens porøse materialitet. Belysningen gjennomstråler de transparente porselensobjektene og fremhever et vakker spill mellom lys og skygge. Like a Blue Rose ligner mønsteret i en insektsvinge. Hanums kunst  hjelper meg å åpne øynene for denne uendelige kilde av skjønnhet som finnes i naturens detaljer.

De mange fascinerende underverk av liv og samspill, former og farger i naturen har inspirert mange kunstnere både i dag og opp gjennom historien. En ny tilnærming til naturen, som i større grad innlemmet mennesket som natur, regnes som en viktig årsak til den intense kunstneriske Art Nouveau /jugendstil-perioden som hadde sitt høydepunkt rundt år 1900 i Europa. Organisk, bølgende linjeføring og uttrykk for besjelet natur var noe som kjennetegner denne stilen, i tillegg til at kunsten skulle trigge flere av betrakterens sanser. Dette kom som et motsvar til den akselererende befolkningsveksten og påfølgende fortetting og urbanisering i byene som bidro til at menneskene i større grad mistet nærhet til naturen. Samtidig styrket økonomiske, vitenskapelige og teknologiske fremskritt troen på menneskenes suverenitet.  Den økende interessen for naturvitenskapene og tilgangen til blant annet mikroskopet, gav menneskene muligheten til innblikk i et hittil ukjent mikrokosmos.

Det er derfor ikke tilfeldig at den toneangivende symbolistiske forfatteren Maurice Maeterlinck fikk stor oppmerksomhet da han gav ut boka The Life of the Bee i 1904, som bygget på den nye vitenskapelig innsikt. Kunsthistoriker Gabriele Fahr-Becker viser i sin bok Jugendstil til at det ble rettet spesielt stor oppmerksomhet mot insektstudier. Insektvingenes irriserende fargeskala, elastitet og gjennomskinnelighet var ofte gjenspeilet i kunsten. Frida Hansens utvikling av transparent-teknikken innenfor veving er et eksempel på disse tendensene den gangen. Det får meg til å tenke på at Hanums uendelig vakre porselensobjekter kunne ha vært laget rundt 1900, – verkene springer ut i fra noe tidløst. Det samme gjelder Sabino Guisos (Mexico) Tekstil med pollen. Hans monumentale veggteppe er vevd med livfull plantefarget tråd og pollen. Men for å komme til Guisos kunst blir jeg nødt til å gå igjennom en løype av skillevegger med utstillingens bie-faktadel, fortsatt ledet an av den gule tråden langs gulvet.

Jeg får vite en del om naturmangfold generelt og biene spesielt. Budskapet er at vi må snu en utvikling som er i ferd med å overkjøre og ødelegge naturen – vårt eget livsgrunnlag. Den relativt høye lyden fra de to filmskjermene virker forstyrrende – allerede når du trer inn i rommet. Både for konsentrasjonen som behøves for å lese infoplakatene, men aller mest for opplevelsen av kunstverkene både før og etter denne labyrinten for opplysning og læring.  Den håndskrevne lista på siste faktavegg fungerer som en oppsummering om hva du selv kan gjøre for å avhjelpe den prekære situasjonen. Jeg tenker at dette virker fåfengt. Lista er myntet på oss som har balkongkasse eller en liten hage. Hva med de som råder over områder i større skala, for eksempel bonden, vegvesenet og myndighetene? Når jeg sammenligner faktaene som presenteres på denne utstillingen vedrørende bienes liv er det bemerkelsesverdig lite nytt siden 1904. Et av de store spørsmålene i Maeterlincks tid dreide seg om hvordan en trekkbie som samlet blomsternektar kunne kommunisere sitt funnsted til andre bier. I utstillingen på gamle prestegard forklares det at bien ”danser et kart” som viser avstand og retning for et godt nektarforråd til de andre biene. Vi kan ane at mye av bienes liv og evner fortsatt er et mysterium for oss mennesker.

Kunsten kan gi nye perspektiv, og nye erfaringer og forståelser. Den gule tråden leder meg fortsatt videre, og inne i den hvite alkoven rundt hjørnet ligger Guisos Dead Honey, på en sokkel innenfor et glassmonter. Den søtlige lukten som hele tiden har vært der blir mer intens – trolig siver den ut fra dette kunstverket. Det menneskelige hodeskalleskjellettet laget av bikake og propolis er mettet med, og ligger badet i, en gylden væske som ligner tyntflytende akasiehonning. Dødssymbolikken understrekes av alle de døde biene som omkranser hodeskallen.  Guiso spiller kanskje litt for enkelt på William Shakespeares Hamlets kjente replikk; ”To be or not to be”. Dette handler om: å være eller ikke være. Dersom vi mennesker utrydder biene, vil det bety død også for menneskene i ytterste konsekvens. Overfloden av honning som Guiso har tilføyd forsterker imidlertid inntrykket. Det konkrete dødssymbolet glinser og gliser og lukter søtt, og konfronterer meg med mine krav i mitt liv.

Den tålmodige gule tråden leder videre opp på høyloftet, og endelig slipper jeg å høre lyden av de to filmene. Her oppe er det vindens sus som høres og dens krefter forplanter seg som urovekkende knirkelyder i de høyreiste uisolerte veggene og tak. Stanislaw Brachs installasjon Flowing With Honey får ekstra hjelp av vindens forsiktige rugging av denne gamle bygningen. Biter av porselensglaserte, ødelagte bikuberammer henger i hver sin hampetråd i et kvadratisk ordnet nett festet til veggene. Belysningen gir en magisk virkning der skyggene av alle skårene skaper kaos og flyt i systemet. De hvite tallerknenes nøyaktige oppstilling på en lav sokkel på gulvet er med å understreke bikubens struktur av nøyaktig like former satt sammen til en ny helhet. De knuste ”bikuberestene” vaier nesten umerkelig over hver sin hvite porselenstallerken, der hver dyrebare gulldråpe fra voksrammene blir fanget opp og samlet. Brachs urovekkende installasjon minner om at vi mennesker inngår som uperfekte brikker i naturens helhet – en finstemt og kompleks helhet som krever lagspill. Det svaiende hampetrådnettet med  de ødelagte bikubedelene kan ryke når som helst. Brachs verk påpeker at samspillet er blitt svært skjørt og utpint, i tillegg til at de ukontrollerte flytende skyggene peker på kompleksitet og endring. Vi tror vel egentlig at menneskene vil finne en løsning? En maskin kan vel også klare å utføre pollinering? Og honning kan vel menneskeheten klare seg uten?

Den søte lukten er fortsatt i neseborene mine. Ikke så rart nå som jeg nærmer meg norske Ann Kristine Aanonsens installasjon Honningrommet. Et fysisk rom, en kvadratisk kube med vegger og tak av ekte bivokstavler. Jeg går inn i den mørke men lune kuben. Det summer av bier rundt meg på alle kanter. Videoprojeksjonen av forstørrede bier i arbeid er synlig også innenfra. En kvinnestemme forteller hviskende historien om en bie som ikke finner veien hjem til sin kube. Aanonsens ”honningrom” kan betraktes som et ”Gesamtkunstverk”. Det som Art Nouveau og jugendstilkunstnerne higet etter å realisere. Et totalkunstverk der betrakterens flere sanser, både lukt, syn, lyd og kropp ble aktivert på en gang. Et kunstverk som omslutter og omfavner betrakteren. Den intense sanseopplevelsen jeg erfarer og kjenner inne i  Honningrommet griper tak i meg. Det er som om jeg har fått et snev av nytt innblikk inn i bienes uforståelige verden.

Jeg tumler meg ut av bikubeinstallasjonen og er glad for at jeg er fri. Nå får jeg endelig se hvor den gule tråden ender opp: på et nytt veggmaleri av den engelske kunstneren Louis Masai. Her kompletteres verket Bee good to your brothers and sisters som startet på den utvendige låveveggen. Tråden jeg har fulgt ender hos en ny diger bie. For øvrig en underlig bie, med kroppen dekket av fargerike tøystykker. Ett av de malte tøystykkene sys, eller repareres av den gule tråden på denne biens bakpart. Dette må være dronningen, hun som voktes i hjertet av bikuben og er den eneste som føder nye avkom. Dronningen pyntes opp, akkurat som vi mennesker gjør for å bli mer attraktive og vekke oppmerksomhet.”Bee good to your brothers and sisters”. Er det meg som betrakter Masai retter denne oppfordringen til? Kan vi se biene som våre brødre og søstre?

Hå gamle prestegards utstilling Power to the Bees oppleves som en støttekampanje på bienes vegne – for biene selv makter ikke å nå oss med sin kommunikasjon. Faktadelen er tendensiøs men legger ikke skjul på sitt budskap. Kunstdelen kunne med fordel ha blitt presentert sammenhengene etter opplysningsdelen, da de nå kommer i konflikt. Men dersom den høye lyden fra de to filmene skrues av og heller høres via hodetelefoner ville det straks ha bedret seg. Den gode og heldigvis svake lukten som er tilstede i hele utstillingen er suveren, og den gule ledetråden er morsom. Min erfaring er at kunsten, spesielt innerst i høylåven, er det som tenner mitt engasjement. Kunsten i utstillingen skaper rom til å tenke på nye måter og til å avsløre egne holdninger. Det er gjennom kunsten bienes stemmer kan røre noe dypt inni oss.

Jeg kjører hjemover med to poser blomsterfrø som jeg fikk kjøpt i resepsjonen. Når jeg svinger ut av parkeringsplassen merker jeg meg stripen av blomstrende prestekrager som nå er sjeldne. Prestekragene står igjen mens det grønne rundt dem er meiet ned av gressklipperen. Prestekragene står der som et symbol på en oase i et ørkenlandskap – for biene.

Arnhild Sunnanå har nylig fullført sin master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, der hennes oppgave omhandlet Olaf H. Langes fin-de-siécle (1900) kunst. Hun har en bachelor i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger, og en tidligere bachelor i nyskaping/entreprenørskap fra Høgskolen i Stavanger. Sunnanå er engasjert som ekstern kurator for Olaf H. Lange-utstillingen som planlegges til høsten 2018 ved Stavanger Kunstmuseum og er  frilans galleriassistent ved Prosjektrom Normanns. I tillegg til kunsthistorieforskningen arbeider hun også med kunstformidling, forelesninger og skriving. Hennes tidligere arbeidserfaring er fra økonomi og administrasjon inkludert gründervirksomhet. Sunnanå bor og arbeider i Stavanger.