Journal

NO
30/06/17 • Review : Øystein Sjåstad

Kitty L. Kielland: En kunstner for vår tid

NO
30/06/17 • Review : Øystein Sjåstad

Kitty L. Kielland: En kunstner for vår tid

Stavanger kunstmuseums storsatsning «Fri Luft - Kitty L. Kielland» er en suksess. Det er tydelig at dette er en utstilling museet har brukt tid og krefter på – det er både en ordentlig 'blockbuster' av en sommerutstilling og et seriøst forskningsprosjekt. Nasjonalmuseet og KODEs sommersatsninger blekner i forhold til dette. Rundt 100 Kielland-verk vises, mange for første gang. I tillegg vises 20 bilder av andre kunstnere.

Kitty Lange Kielland, født i Stavanger i 1843, har blitt sett på som en av våre ledende kunstnere helt siden sine egne dager – noe som for eksempel fremkommer i de mange portrettene andre kunstnere har malt og tegnet av henne. Flere av disse vises i utstillingen, slik som Harriet Backers bilder av bestevenninnen, Asta Nørregaards nydelige tegning og August Jacobsens uforglemmelige bilde av Kielland røykende på en tynn sigar med lillefingeren stående ut. (Dessverre vises ikke Erik Werenskiolds portrett av en sigarettrøykende Kielland fra 1891, men det henger i auditoriet i Nasjonalgalleriet for de som har anledning til å stikke innom der — det er det vel verdt). Hun må ha vært litt av ei dame!


Men Kielland var ikke opptatt av å gjengi seg selv i portretter. Det er gjennom landskaper hun uttrykker seg som maler, og utstillingens hovedkurator, Inger M. L. Gudmundson er opptatt av å vise at Kielland var den første til å gjøre flere ting: hun var den som grunnla Jær-maleriet, hun innførte nyromantikken og hun var en av de første plein air-malerne i Norge som fullførte lerretene foran motivet. Man kan diskutere slike påstander, men det er ubestridt at Kielland var med på å føre norsk kunst framover – og da nettopp landskapsmaleriet.

Harriet Backer - Malerinnen Kitty L. Kielland. Foto: Jacques Lathion / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Gjengitt med tillatelse av Stavanger kunstmuseum

LANDSKAPSMALEREN

Som så mange andre var Kielland student av Hans Gude i Karlsruhe i Tyskland. Det var faktisk Gude som oppdaget Kielland og fikk familien til å støtte henne i valget om å bli kunstner. Museet har valgt å henge tidlige studentarbeider sammen med arbeider av professor Gude. Jeg er litt usikker på om det egentlig var et nødvendig valg. Kielland kommer ikke nødvendigvis så heldig ut av den sammenstillingen. Kielland hadde ikke like lett for å male som medstudenter som for eksempel Amaldus Nielsen, Nicolai Ulfsten eller Frits Thaulow – sistnevnte hadde det nesten litt for lett – det er ofte litt for lite motstand i bildene og de ender ofte opp som tekniske briljeringer. I Kiellands bilder er det derimot en motstand; veien mot målet har vært tyngre og hun har måttet jobbe mer, men det har ofte resultert i mer interessante bilder av en høyere verdi. Nielsen kunne male sine sjøbilder nærmest i blinde og Thaulows franske elver strømmet uanstrengt ut av paletten hans, men Kiellands nå berømte torvmyrer er resultat av flere år med øvelse, prøving og feiling. Bildene hennes utstråler en langsom arbeidsprosess, seriøsitet og et originalt kunstnertalent. Derfor er jeg ikke overbevist om at Kielland er en egentlig plein air-kunstner a la Barbizon-malerne eller impresjonister som Monet og Sisley. Kielland er fremfor alt en Salon-kunstner som fornyer landskapsmaleriet i en annen retning enn det de franske plein air-malerne gjorde (og som Thaulow og Edvard Diriks var mer beslektet med). Kiellands mest ikoniske malerier, som torvmyrene og Fleskum-bildene, er ikke umiddelbare inntrykk, men langsomme kontemplasjoner, eller stemninger.


Sommeren 1876 gjorde Kielland sine første studier fra Jæren, og året etter malte hun ferdig sitt første større Jær-landskap i atelieret i München. Landskapsbildene, som for eksempel kampesteinsbildene, fra disse årene er ikke spesielt gode. Det er ingenting her som tyder på et stort talent – de er helt okay utført. (Ulfsten var best på stein, for å si det sånn). Men det er gøy å se hennes stilleben, slik som Stilleben med fisk fra 1878. Her viser hun at hun er mer enn en amatør – hun har relativt god kontroll på bildets bestanddeler og overordnete komposisjon, og fargene er flotte.

Kitty Kielland - Landskap. 1901. Foto: Trondheim kunstmuseum, gjengitt med tillatelse fra Stavanger kunstmuseum

Rundt årsskiftet 1878/79 flyttet Kielland til Paris, og det var naturlig nok Jær-bilder hun fikk stilt ut på Salonen i 1879. Gudmundson kaller dette for Kiellands «internasjonale gjennombrudd», men det er vel å overdrive en smule. Tusenvis av kunstverk ble stilt ut på de årlige salongene – det skal mer til for å få et internasjonalt gjennombrudd. Om Kielland faktisk fikk betydning på den internasjonale (altså parisiske) kunstscenen, så underbygger i hvert fall ikke utstillingen og katalogen en slik påstand – det holder ikke å stille ut på Salonen, liksom. I Paris fikk hun derimot utvikle seg videre som maler – og man kan helt klart se kvaliteten stige i bildene utover 1880-årene. Det er her vi får se plein air-Kielland, med motiver både fra Stavanger og Frankrike. Det er elegante bilder, men det var mange som malte slik —  her er Kielland en av mange europeiske malere i 1880-årene. Heller ikke det store Kystlandskap i Bretagne (1881) «letter» helt fra lerretet. Det er godt nok, men ikke mer. Det er først når man kommer til Torvmyr-avdelingen, det virkelig «tar av».

 

Kitty Kielland - Torvmyr på jæren. 1897. Foto: Dag Fosse / KODE. Gjengitt med tillatelse av Stavanger kunstmuseum

I utstillingen er en rekke Torvmyrer samlet – sannsynligvis for første gang. Det er virkelig et høydepunkt i utstillingen og det føles som en «once in a life time»-opplevelse! Det er veldig interessant å se hvordan Kielland stadig vendte tilbake til dette motivet gjennom årene. I katalogen skriver Gudmundson et essay som fint tar for seg de mange aspektene ved Torvmyr-bildene, både hvordan motivet ble utviklet som del av Kiellands karriere, men også i en bredere kunsthistorisk kontekst.


I 1886 reiser Kielland og Backer til Fleskum for å male sammen med Christian Skredsvig og en rekke andre norske toppmalere. Her dyrket kunstnerne et mer stemningsfullt landskapsmaleri – mer beslektet med romantikkens åndelige bilder enn med Gudes geologiske realisme eller friluftsimpresjonistene. Kiellands torvmyr-estetikk passer som hånd i hanske i den estetikken Fleskum-gjengen søkte. Stille vannspeil ble et yndlingsmotiv – gjerne med skyenes speiling. Et motiv i klar kontrast til Thaulows levende elver eller Krohgs skummende sjø. I Fleskum-avdelingen får vi se Kielland ved siden av Peterssen og jeg er ikke i tvil om at Kielland vinner denne «duellen».    

 

Et av de originale bidragene til utstillingen er å vise at Kielland, som Backer, var opptatt av interiører. Ikke minst malte de hverandre samt andre kunstnere, og flere av disse bildene er med i utstillingen. Kielland malte både kvinnelige kunstnerkolleger og ikke minst det nydelige bildet av en lesende Arne Garborg. Disse interiørene er fylt med mange iøynefallende og interessante detaljer – som bildene man kan se henge på veggene, planter og pynt, møbler og dekor. Her er vi midt i den urbane storbyen – langt fra torvmyrene. (Selv om naturen er til stede i form av landskapsmalerier på veggen og potteplanter).


I 1889 flyttet Kielland tilbake til Norge (sammen med Backer) – for det meste bodde hun i Kristiania (hvor hun også døde i 1914), men hun bodde først en stund i Sandvika. Der malte hun noen flotte naturstudier og mindre bilder, som vises i utstillingen. Særlig Vinterlandskap ved Sandviken (1890) er en perle. Nydelig malt.

FEMINISME

Kielland er viktig som politisk debattant, feminist, kjønnsteoretiker og organisator. Hun var nær venn med den radikale Arne Garborg, hun støttet Christian Krohg og Hans Jæger, og kvinnesaksbevegelsen. Hun var med på å starte Norsk kvinnesaksforening i 1884. Blant hennes mange skrifter må teksten Kvindespørgsmaalet fra 1886 særlig nevnes. I utstillingen blir vi presentert denne og flere andre tekster (ikke minst brev), men tenk om noen kunne ta på seg å gi ut disse tekstene igjen! Kielland påpeker her dobbeltmoralen i samfunnet og de forskjellige moralske kravene som stilles til menn og kvinner (ikke minst det som gjelder sexlivet). Av og til kan man lure på om vi egentlig har kommet mye lengre i dag. Den feministiske debatten er like aktuell nå.


I den store, påkostede og lekre katalogen finner vi en rekke tekster av gamle travere og litt yngre travere. Spesielt modige nylesninger får vi ikke, men essayet til Sigrun Åsebø og Janeke Meyer Utne er et godt bidrag til Kielland-litteraturen. Åsebø og Utne drøfter Kiellands feminisme, og de makter å vise bredden og betydningen av hennes uredde virke. De viser også at den feministiske diskursen var sammensatt og komplisert. (Jeg må også nevne Karl Ove Knausgårds lille essay som blir som en mini-pendant til «Mot skogen – Knausgård om Munch» på Munchmuseet).


Kiellands feminisme kommer ikke klart til syne i kunsten hennes, men den kommer til syne ved at hun maler – at hun lever av å male – at hun er del av den norske toppeliten (hun er utvilsomt en «great woman artist») – og ved hennes selvstendige fremtoning som person. Hun er feminist gjennom sin praksis og levemåte. Dette er nok også den mest effektive feminismen. Hun viser at kvinner (av en viss klasse og til en viss grad) kan ta seg rett til å være noe annet enn det som forventes av storsamfunnet – hun er i så måte en foucaultiansk maktutfordrer; hun reforhandler maktmekanismene i samfunnet med sine livsvalg, i stedet for lage feministisk propaganda (som Krohg er på nippet til i sin store Albertine-komposisjon).


Det er i et slikt feministisk lys vi må forstå Kielland som landskapsmaler. Som Åsebø og Utne avslutter essayet sitt med, og som Anne Wichstrøm før dem har vært inne på i sine banebrytende studier, er det et uortodokst valg for en kvinne å skulle velge å bli landskapsmaler. I Kiellands tilfelle velger hun ikke bare å bli landskapsmaler, men hun videreutvikler det norske landskapsmaleriet – hun er med på å finne opp et norsk nyromantisk landskap og en ny landskapsestetikk! For å sitere Åsebø og Utne: «Når Kielland inntar posisjonen som landskapsmaler og gir seg selv et nasjonalt overordnet blikk, en i utgangspunktet maskulin posisjon, så lever hun på mange måter ut sin kvinnepolitiske kamp i praksis.»

Kitty Kielland - Fri Luft. Installasjonsbilde. Foto: Marie von Krogh, gjengitt med tillatelse fra Stavanger kunstmuseum

I 1875, i München, flyttet Kielland sammen med Harriet Backer for første gang. De skulle holde sammen i nesten 40 år. Dette vennskapsforholdet er for meg en elefant i (utstillings)rommet. Jeg skulle ønske det ble diskutert og dvelt litt mer ved. Var det kun fordi de var profesjonelle, og dermed ikke ekteskapsmateriale (eller at de ikke ville gifte seg), at de fant en praktisk løsning i å bo sammen? Det var ikke uvanlig at ugifte kvinner bodde sammen slik. Men, kunstverdenen er en verden som særlig tiltrekker seg mennesker som ikke finner seg til rette i den ordinære samfunnsorden – den heteronormative verden. «Estet» blir gjerne brukt for å subtilt kalle noen «homoseksuell». Kunstverdenen og bohemlivet fra 1870-årene og utover mot vår tid var særlig åpent for skeive (queer) – i ordets mange betydninger. Bare det å velge å være landskapsmaler for en kvinne på 1800-tallet er et skeivt valg. Å velge å være ugift kvinne i 1870- og 80-årene, er et skeivt valg. Nå er det ikke slik at bare man er kvinnelig, ugift kunstner så er man automatisk lesbisk. Men det kan jo ikke utelukkes? Jeg synes det er en fin tilfeldighet at utstillingens tittel «Fri luft» kan gi assosiasjoner til «FRI. Foreningen for kjønns- og seksualmangfold». Kiellands liv fremviser at det til en viss grad var mulig med kjønns- og seksualmangfold også i hennes levetid.


Til utstillingen har Marianne Heier laget et verk med tittelen «O» i samarbeid med dansekollektivet Kunstgress. Denne performancen fikk jeg dessverre ikke oppleve, men jeg kan lese meg til at Heier er inne på tanker jeg selv har hatt i møtet med Kiellands landskaper. Jeg føler Heier spør (eller kanskje jeg projiserer mine egne forskningsinteresser her) om torvmyrbildene kan leses som kjønnede bilder. Kan torvmyrbildene leses som en todeling mellom mann (himmel; filosofi; tenkning; kultur) og kvinne (myr; natur; kropp)? Er det bilder på heteroseksualitet, aseksualitet, eller som jeg tror, biseksualitet? Men her beveger jeg men inn i en fremtidig artikkel.


Det er dessverre noen pinlige riper i den feministiske fernissen i flere av katalogtekstene. Allerede i forordet omtales Kitty Kielland som «Kitty». Au da. Ja, ja. Kanskje er det bare en forbigåelse av korrekturen (jeg vet av erfaring at kataloger blir produsert i hui og hast). Men det skal vise seg at særlig en av forfatterne (i sine ellers utmerkede tekster) utelukkende omtaler Kielland som Kitty – og Backer som Harriet. Særlig påfallende blir det i teksten om vennskapet mellom Kielland og Garborg – der førstnevnte er Kitty, og sistnevnte Garborg, som om Kielland var et barn eller et kjæledyr. Dette er en måte å omtale kvinnelige kunstnere på som man bare må slutte med – i all fall i den vitenskapelige litteraturen (tenk bare på stakkars Oda Krohg). Her burde katalogredaktøren grepet inn!


Avslutningsvis må det også nevnes at Kielland var viktig for kunst- og museumslivet i Norge. Hun gav bilder til Stavanger kunstforening (i dag Stavanger kunstmuseum), hun testamenterte penger til Nasjonalgalleriet slik at de kunne kjøpe inn kunst, hun arbeidet for at Lars Hertervigs kunst skulle inn i den norske kanon, og hun støttet unge kunstnere som Halfdan Egedius og Thorvald Erichsen. For å gjenta meg selv: for ei dame!   

 

*

«Fri luft – Kitty L. Kielland» er en bred presentasjon av Kiellands virke. Dermed sier det seg selv at ikke alle bildene er av samme høye kvalitet. Dette er ikke negativt. Det er alltid interessant å se en kunstners utvikling og feiling og prøving. Kurateringen er smart og smakfull: rommene er malt i flotte farger, og man beveger seg logisk fra avdeling til avdeling. Jeg mener likevel at det ikke hadde vært nødvendig å ha med så mange bilder av andre kunstnere – jeg synes ikke det bidrar i særlig grad – og så gir det en litt ubehagelig følelse av at Kielland ikke er god nok til å bære en hel utstilling alene (selv om jeg ikke tror det er årsaken). Bildene til Hertervig, Gude, Peterssen, Ulfsten og Erichsen kunne med fordel vært utelatt. Men dette er egentlig bare detaljer. Utstillingen fortjener all den oppmerksomhet og alle de besøkende den kan få. Med vektleggingen av naturkontemplasjon på den ene siden, og feminisme på den andre, er Kielland utvilsomt en kunstner for vår tid – en kunstner vi trenger også i 2017. Takk til Stavanger kunstmuseum som sammen med Lillehammer kunstmuseum og Haugar Vestfold kunstmuseum har laget tidenes Kielland-utstilling. 

 


Øystein Sjåstad er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo. Sjåstad har skrevet tre bøker: Christian Krohg. Fra Paris til Kristiania (2012), A Theory of the Tache in Nineteenth-Century Painting (2014) og Christian Krohg’s Naturalism (2017). Han har også skrevet artikler og katalogtekster om kunstnere som Erik Werenskiold, Frits Thaulow, Oda Krohg, Christian Skredsvig, Edvard Munch, Irma Salo Jæger, Jan Valentin Sæther og Bjarne Melgaard. Sjåstad er også redaktør for fagtidsskriftet Kunst og Kultur og styreleder i Kunsthistorisk Forening.