Journal

NO
13/06/16 • Interview : Marte Danielsen Jølbo

Intervju: Jan Christensen

NO
13/06/16 • Interview : Marte Danielsen Jølbo

Intervju: Jan Christensen

Jan Christensen har kuratert gruppeutstillingen DEFACED som vises på Prosjektrom Normanns i perioden 26.mai – 17.juni 2016. Utstillingen tar for seg portrettsjangeren og søker en utvidelse av forståelsen av portrettet gjennom å presentere verk som spenner vidt i uttrykk, teknikker og konseptuell tilnærming.

Deltagende kunstnere er: Unni Askeland, Ingrid Askeland og Elin Aasheim, Vanessa Baird, Ola Elias Fjellstad, Bjørn-Kowalski Hansen, Hilde Krohn Huse, Anders Dahl Monsen, Vibeke Tandberg og Magnus Vatvedt.

Marte Danielsen Jølbo: DEFACED er en gruppeutstilling av norske kunstnere hvor det samlende punktet er portrettsjangeren. I utstillingsteksten skriver du at ”DEFACED, utstillingens tittel, viser en tvetydig holdning til den rene gjengivelsen av portrettet som stilistisk metode, med et kritisk perspektiv eller alternativ vinkling på dette tema.” Videre skriver du at ”I denne utstillingen, med en rekke aktive og svært forskjellige, aktuelle samtidskunstnere, vil portrettet som bilde og betegnende symbol revitaliseres som motiv i faglig terminologi.” Kan du utdype disse utsagnene og videre si noe om din motivasjon for å jobbe med nettopp dette temaet?

Jan Christensen: Tanken var å bruke et tema som mange ville kjenne igjen, men som ville diskuteres ved hjelp av uttrykk av svært forskjellig art. Det er ikke alltid tydelig hvem som egentlig portretteres i flere av verkene, eller det er bilder som både direkte og indirekte henviser til portrettet eller selvportretterende praksis, gjennom konseptuelle strategier (Ola Fjellstad, Bjørn-Kowalski Hansen, Hilde Krohn Huse, Unni Askeland, Magnus Vatvedt og Anders Dahl Monsen). Når en kunstner som Vibeke Tandberg, som ellers er godt kjent i forhold til sine selvportretter, dissekerer og resirkulerer sine egne verk eller re-approprierer elementer fra tidligere verk, oppstår det en slags ny forståelse – man kan gjerne kalle det en ny form for portrettering – av hennes kunstnerskap.

Utstillingstittelen, det engelske begrepet, «defaced», har en interessant dobbeltbetydning, hvor man bokstavelig talt kan si at det er en fordreining av temaet, fjerning av overflaten («de-face») men som også konkret betyr en slags «vandalisering» (Elin Aasheim og Ingrid Askeland, Unni Askeland, Vibeke Tandberg og Anders Dahl Monsen). Vanessa Baird, Elin Aasheim og Ingrid Askeland, samt Vibeke Tandberg, går langt i å fordreie og ødelegge eller sarkastisk kommentere sine egne figurer og avbildninger. Gjennom denne tematikken var det mulig for meg å se bort fra estetiske ulikheter og formal praksis, men fokusere på en konseptuell sammenheng mellom sterke kunstnerskap.

I en historisk sammenheng, fra renessansen til pop-kunsten, har man analysert portrettene og avbildningene for å danne seg en idé om hvem kunstnerne og deres miljø var. Hvem var egentlig Mona Lisa? Andy Warhols krets av venner og kolleger kan spores gjennom hans fotoprosjekter og filmer. Men jeg føler ikke personlig at vi lenger leser det samme ut i fra samtidige kunstverk, muligens som en slags aksept av Roland Barthes «Death of the Author» (1969), som kritiserte tolkning av biografiske referanser og hensyn i forhold til kunstverk. I denne sammenhengen inkluderer jeg slike arbeider som verk av Bjørn-Kowalski Hansen, Ola Fjellstad, Elin Aasheim og Ingrid Askeland samt Unni Askeland, som alle må tolkes i syn av kunstnerens opphav, miljø og identitet.

Anders Dahl Monsen and Vanessa Baird. Photo: Tommy Ellingsen, courtesy of Prosjektrom Normanns

MDJ: Utstillingen fremstår veldig leken og energifull. Samtidig er det noen svært forskjellige verk som presenteres. Hvordan har du jobbet/gått frem med å sammensette kunstnere og utvelge verk? Hva har vært viktig for deg å få frem?

JC: Jeg arbeidet omtrent utelukkende i forhold til idémessige aspekter ved spesifikke kunstverk eller kunstneriske praksiser som gjorde disse kunstnerne aktuelle i denne sammenhengen. Jeg så på kunstneriske strategier og tolkningsmåter i forhold til konkrete arbeider. På mange måter forholdt jeg meg først til de formale aspektene eller estetiske kvalitetene når jeg hadde alle verkene rundt meg i gallerirommet. Det var også i galleriet at jeg fant sammenhengene mellom verk som Vibeke Tandbergs scans og Magnus Vatvedts maleri, to uttrykk hvor begge forholder seg til en slags ekstrem flate (Tandbergs maske klemmes mot scannerens glass, Vatvedts pensel gnis ut i et eneste langt strøk,) og hvordan Vanessa Bairds tegning av seg selv med avkappede armer bokstavelig talt kunne vært personen som utførte det røffe, ubevisste maleriet til Anders Dahl Monsen. Slik sett oppstod også linkene mellom Unni Askeland og flere av de andre, der hennes bilde henger litt bortgjemt bak Bjørn-Kowalski Hansens arbeid og lurt inn mellom Elin Aasheim og Ingrid Askelands skulpturgruppe, som også Ola Fjellstad henvender seg til, der hans gruppe av menn diametralt speiler skulpturgruppens kvinner.

MDJ: Et verk som jeg bet meg spesielt merke i var Hilde Krohn Huses to videoverk Hanging in the Woods og Comment Down Below. Disse er projisert opp på en vegg ved siden av hverandre, og henger også sammen ved at kommentarer fra kommentarfeltet til en internettvisning av Hanging in the Woods klippes inn som del av Comment Down Below. Det intime aktualiseres her gjennom en eksponering av ulike former for sårbarhet, samtidig som vår hang til å søke bekreftelse/ menneskelig interaksjon gjennom digitale medier problematiseres. Kan du fortelle litt mer om disse to verkene og hvorfor det var viktig for deg å ha dem med i utstillingen? Kan du videre si noe om hvordan du har jobbet med intimiteten som tematikk i utstillingen generelt?

JC: Det er veldig interessant sammenheng mellom de to verkene, som du beskriver her. Jeg kjente opprinnelig bare til verket Hanging in the Woods, men lot Hilde Krohn Huse også vurdere om hun hadde andre verk som kunne passe til utstillingstematikken. Comment Down Below er et helt nytt arbeid, som passer glimrende inn på forskjellige måter. I tillegg til den interne linken du nevner med tekstsnutter fra internetkommentarer på Hanging in the Woods. Du finner identitetsproblematikk, den teknologiske sfæren og sosiale medier referert, som man også har i serien Unnivers av Unni Askeland. Vi har levd med internet og mobiltelefon i sikkert 15 år og jeg finner internettets effekt på vårt moderne liv veldig interessant. Det brukes gjerne et begrep som ‘post-internet’ om kunst av kunstnere som har vokst opp med internett og mobiltelefonteknologi som deres mest umiddelbare underholdning- og kommunikasjonskanaler, men jeg er veldig fornøyd med å vise at de samme referansene er aktuelle for kunstnere av to såpass ulike generasjoner som Unni Askeland (født 1962) og Hilde Krohn Huse (født i 1988).

Hilde Krohn Huse. Photo: Tommy Ellingsen, courtesy of Prosjektrom Normanns

MDJ: I utstillingen møter vi altså flere ulike kunstnersubjekter i en bred vifte av selvfremstillinger. Du jobber selv både som kunstner og kurator, og har i denne utstillingen en tydelig kuratorrolle med et tydelig kuratorisk konsept. Hvordan opplever du at de to rollene influerer hverandre? Hvordan påvirker det å jobbe kuratorisk deg som utøvende kunstner og vice versa?

JC: Selv kobler jeg ikke kuratorpraksisen direkte til min egen kunstneriske praksis da jeg er svært streng i forhold til å skille egne kunstprosjekter fra utstillinger jeg har kuratert. Men det skal sies at jeg muligens lever et veldig trangsynt og snevert liv, hvor alt handler om kunst i en eller annen form. Jeg ser en noen utstillinger og prøver å følge med på en del kunstnerskap. Det er mulig at jeg som kunstner har alternative og mindre akademiske perspektiver på utstillingsproduksjon. Jeg finner en del kuratering ved større institusjoner lett omstendelig og kjedelig. Det er ikke nødvendigvis kuratorenes skyld, men disse institusjonene blir tunge å forholde seg til og det er en viss symbolverdi tillagt slike sammenhenger, som også forhindrer mer spreke eksperimenter. I mange år har jeg for eksempel følt at de store biennalene ikke bidrar ytterligere til selve kunstdiskusjonen, enn hva en gjennomsnittlig kunstmesse gjør. Jeg satt en gang i et panel i Bucuresti hvor jeg poengterte at intensjonene med flere av tidens biennaler vel hovedsakelig handler om turistnæring og byutvikling – altså økonomiske og politiske motiver fremfor kunstfaglige mål. Slik sett kan jeg finne mindre gruppeutstillinger i private gallerier eller kunstnerdrevne prosjektrom mer spissede og interessante, slik jeg selv har forsøkt å gjøre med utstillingen, Defaced. Det skal sies at jeg føler kunstnere i mange sammenhenger har gitt meg ganske stor frihet i forhold til å formidle deres verk. Det er mulig at de vet at jeg som kunstner har en viss innsikt i deres arbeidsprosesser og andre forhold, som gjør at selve kurateringen kan ta interessante vendinger.

Jan Christensen er en norsk billedkunstner med internasjonal utstillingsvirksomhet og kuratorpraksis, med bakgrunn fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole/KHIO (1997-2000). Han bor og arbeider i Oslo og Berlin. Som kunstner har han hatt separatutstillinger ved institusjoner som Kunsthaus Baselland, Basel; Artsonje Art Center, Seoul; Stenersenmuseet, Oslo; Galleri F15, Jeløya; Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand; Stedelijk Museum voor Actuele Kunst (S.M.A.K.), Ghent; Viborg Kunsthall, Viborg; Kubus Lenbachhaus og Städtische Galerie im Lenbachhaus und Kunstbau i München i tillegg til en rekke private gallerier siden 2002. Han er innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design og Astrup Fearnley Museet. Han er styremedlem ved Kunstnernes Hus (vara, 2011-2017) og Fellesverkstedet (2014-2017) i Oslo og medlem i komitéen for Sparebankstiftelsen DNBs kunstpris (2013-2016) og var komitémedlem i KOROs 8. tildelingskomité for kunst til Statlige leiebygg (LES) i årene 2013-2016. Han sitter i redaksjonsrådet for Billedkunst (2015-2016) og kunstnerisk råd ved Prosjektrom Normanns i Stavanger og Tromsø Kunstforening, Tromsø