Journal

NO
11/01/17 • Journal : Astrid Helen Windingstad

“Å flytte et punktum”

NO
11/01/17 • Journal : Astrid Helen Windingstad

“Å flytte et punktum”

”Å flytte et punktum” er et kunstverk av Siv Bugge Vatne utenfor det nye SV-bygget Elise Ottesen-Jensens Hus på Universitetet i Stavanger. Verket består av to store rullesteiner hentet fra Jæren som balanserer på to lange benkstrekk i mørk granitt på gressplenen utenfor bygget. Kunstprosjektet er gjennomført av KORO – kunst i offentlige rom. I forbindelse med avdukingen av verket inviterte Universitet i Stavanger, KORO og Rogaland Kunstsenter til seminar om forholdet mellom kunst og forskning. Først på programmet var en samtale mellom kunstneren Siv Bugge Vatne og den danske kunstkritikeren Maria Kjær Themsen. Etter samtalen fremførte professor og skribent Jan Verwoert en tekst om forholdet mellom kunst og forsking. Deretter var det duket for en performance av Marthe Ramm Fortun med utgangspunkt i arbeidet til Elise Ottesen-Jensen. Seminaret ble avsluttet med en panelsamtale mellom Siv Bugge Vatne, Maria Kjær Themsen, Jan Verwoert, og Marthe Ramm Fortun, moderert av Geir Haraldseth, direktør ved Rogaland Kunstsenter. Denne teksten er en oppsummering av min opplevelse av seminaret. Opptak fra seminaret kan du høre ved å trykke på lenken nederst på denne siden.

Seminaret i sin helhet fremstår som perfekt kuratert til tross for at mitt førsteinntrykk er noe ambivalent. På en side fremstår programmet for dagen nøye programmert; det er variert i form og med et interessant tema, men i oppstarten fortoner samtalesituasjonen mellom kunstner Siv Bugge Vatne og kunstkritiker Maria Kjær Themsen seg noe merkelig. Themsen gir først en god presentasjon av kunstverket og kunstnerskapet hvor hun blant annet trekker frem Vatnes gjennomgående arbeid med stein som materiale over mange år. I sin supplerende tekst om kunstverket på KOROs nettsider trekker Themsen opp forbindelseslinjene mellom Vatnes kunstverk og Elise Ottesen-Jensen (1886-1973) som SV-bygget har fått sitt navn fra. Ottesen-Jensen var en av Skandinavias viktigste forkjempere for likestilling og opplysningsarbeid, som brøt loven da hun reiste rundt og ga folk opplysning og kunnskap om prevensjonsmidler. Videre skriver Themsen om kunstverkets tittel:

 

Punktum. Betyder færdig. Slut. Stop. Den lille død i teksten. Men der er også en anden side af sagen: genopstandelsen. Efter et punktum starter noget nyt. Måske endda et nyt kapitel. Det lyder egentlig ganske banalt, men det lille topografiske tegn. har en hel verden i sig af betydning; for det er med punktummer, at man styrer et udsagns mening.

 

Verket Å flytte et punktum på gressplenen utenfor SV-bygget består av en bearbeidet stein og en naturlig stein – en lang og smal granittstrek og en rullestein på enden. I samtalen stiller Kjær Themsen flere spørsmål til Bugge Vatne: Hva betyr naturen for deg? Er det på dine vandringer i naturen at ideene dine kommer til, eller på atelieret? Betyr landskapet rundt Stavanger-området mye for dette verket? Har du alltid interessert deg for steiner? Hva er din dypeste intensjon med verket? Bugge Vatne virker ikke komfortabel med å svare på disse spørsmålene omkring verket. Svarene hennes er noe korte og famlende:

 

Naturen betyr mye som inspirasjon og språk. Jeg bruker mye tid i naturen. Ideen blir til underveis. Jeg bruker intuisjonen og kroppen, ikke fysisk, men velger uten en ide eller refleksjon. Jeg stoler på det som skjer uten å styre det. Deretter prøver jeg å fange denne prosessen med titler og kommentarer etterpå. Landskapet betyr mye. Jeg studerer geologi, leser, undersøker og besøker landskapet. Jeg har alltid interessert meg for steiner. Istiden er inspirerende i den forstand at det har flyttet og formet stenene. Materialet er viktigst. Det kommer først og velges ut fra en tiltrekning, ikke tanke. Jeg jobber parallelt med form og kunnskap. Refleksjonen kommer ofte i ettertid. Med verket her på UiS møtes på en måte Universitetets eget motto “å utfordre det kjente og utforske det ukjente”.

 

Samtalen mellom dem fremstår noe anstrengende, men er allikevel beskrivende for en interessant arbeidsprosess og verket. Den blir stående som et godt eksempel på forholdet mellom kunst og forsking i denne sammenheng. Vatne beskriver en veldig intuitiv arbeidsmåte med kroppen som utgangspunkt, men at denne suppleres med kunnskap fra bøker, studier og refleksjoner i etterkant. Hele samtalesituasjonen skaper et godt grunnlag for neste innslag på programmet, nemlig Jan Verwoerts fenomenologiske tilnærming til forholdet mellom kunst og forsking, og hvordan det kan oppstå merkelige situasjoner når en kunstner skal snakke om sitt kunstverk på grunn av dette forholdet. Mitt ambivalente førsteinntrykk sklir over i en nysgjerrig åpenhet for det som måtte komme.

 

The space in between

Verwoert beskriver øyeblikket som kan oppstå under en vernissage hvor det ofte stilles spørsmål som “hva handler kunstverket om?”. Han sammenligner denne situasjonen med en sangartist som står på scenen og blir nødt til å prate litt mellom sangene fordi bandet skal gjøre seg klar. Begge situasjonene skal fylle et tomrom eller rommet mellom verket og betrakter, og kunstneren skifter rolle fra produsent til kommunikator. Dette forholdet mellom kunstner, kunstverk og betrakter beskriver han som det fundamentale forholdet mellom kunst og kunnskapsproduksjon. Mens han snakker går en video i loop på tre store skjermer i det splitter nye auditoriet. Den viser to føtter i vann og det høres en svak lyd av sildrende vann. En slags rytmeboks han har stående på kateteret avbryter ham med gjevne mellomrom da den lirer av seg noen syntetiske lyder. Forelesningen fortsetter med at Verwoert leser opp en argumentasjonsrekke om de forskjellige rollene en kunstner inntar – om forholdet mellom det fysiske verket og kunstnerens tilstedeværelse ved siden av verket. Hans fenomenologiske tilnærming er forklarende for den kroppslige og intuitive arbeidsmetoden som Bugge Vatne beskrev under samtalen med Kjær Themsen.

 

Jan Verwoert forklarer videre at hans tekst har tre poeng: Først og fremst 1960-tallets teoridannelser rundt en “ideell” kunstnerisk oppførsel. Kunstneren som performer, kommunikator og kunnskapsinnehaver. Et annet poeng er å gjøre narr av dette, og et siste poeng er å presentere et alternativ til dette. Verwoert avbrytes igjen av rytmeboksen. Det virker forstyrrende på forelesningen, men skaper en morsom setting. Han bruker mange eksempler, artige anekdoter og vitser om forholdet mellom kunst og forskning. Jeg må konsentrerer meg for å holde følge med ham. Videoen av føttene går hele tiden i bakgrunnen med svak lyd. Han refererer til Jean-François Lyotards arbeid omkring kunnskapsproduksjon i postmodernismen som vil bort fra modernitetens stadig søken etter ny kunnskap. I den forbindelse nevner han også Rosalind Krauss som ville bort fra modernismens ”grand story”, og Brian O’Dohertys kritiske arbeid rundt 1960-tallets mytologi om en smart kunstner. O’Doherty stiller spørsmål ved de forutsetningene som vi baserer våre estetiske dommer på, og om kunstneren er en lærd person – en som sitter på kunnskap om kunsten, meningen med kunsten, sannheten.

 
For meg blir dette foredraget, eller performancen, en glimrende forklaring og et eksempel i seg selv på hvor mye form har å si for vår oppfattelse av det som skjer og sies – det som kommuniseres. Denne stadige avbrytelsen av rytmeboksen i en forelesningssetting blir morsom fordi den ikke passer inn. Samme funksjon har videoen som spiller i bakgrunnen. Settingen ligner den merkelige situasjonen som oppsto i samtalen mellom Bugge Vatne og Kjær Themsen. Det er ikke det at en kunstner ikke vet hva han eller hun skal si stilt ovenfor spørsmålet: Hva handler kunsten om? Verwoert mener det er en ontologisk forskjell på det å være en kunstner og produsent, og det å være tolker og betrakter. Det betyr ikke at man ikke kan være begge deler eller kan ta begge roller, men den forventede formen på rollen skifter, og det kan oppstå en vanskelig situasjon for kunstneren når man intuitivt skal skifte fra å være kunster til kommunikator i en annen form enn gjennom kunstverket selv. Han påpeker at det som noen ganger virker som en spontan akt ofte ikke er det – som når man stiller opp på den samme konserten to ganger og oppdager at også det som sies mellom sangene er innøvd. Det oppstår et tomrom mellom disse formene av ”væren” fordi kunstneren kommuniserer gjennom verket, og når man da skal kommunisere verket i en annen form, som en samtale, oppstår det et gap mellom formene. Vi har vel alle vært i den situasjonen – når man ikke er forberedt på å tre inn i en rolle eller fylle et tomrom kan ofte det vi kommuniserer være intuitivt, og meningen kan skli over i en vits eller det skapes en ubehagelig situasjon.

Forelesning, Jan Verwoert.

Hvor er steinen?
Etter Verwoerts fenomenologibaserte foredrag blir Marthe Ramm Fortuns performance en god illustrasjon på flere av hans poeng. Før hun starter romsterer hun rundt og flytter på ting, tar sin tid. Eller har hun begynt performancen?

 

”Stedene! Stedene! Stedene! – kan dere høre meg? Stedende der vi er. Dere er stedene der vi er.”

 

Fortun klatrer på noen av stolene hun har flyttet på og skriver ”Vi er i skogen” med kritt på tavlen. ”Vi er i skogen. Dette er skogen. Stedene der vi er.” Hun holder opp en Mac. ”Dette er en stein. Kan du holde steinen?” En i publikum holder Mac-en. ”Ikke forstyrr rommet. Rommet har sine regler. Kvinnene har sin plass der.” Hun leser fra boken Stedene av Marguerite Duras og egne notater. Boken omhandler det å være i dialog med sitt stoff, sitt indre, verden der ute og andre mennesker.

 

”Vi er i skogen. Vi er i fare. Vi er fortsatt der, vi kvinner. Å snakke med skogen er forskning. Jeg sa det. Vi kvinner er forbundet med naturen på en måte som menn aldri kan bli. Google abort! Vi er i fare. Hvor er steinen? Her er steinen.”

 

Igjen holder Ramm Fortun opp Mac-en sin. Hun googler abort og leser høyt det første som dukker opp i søket ”Ved selvbestemt abort ved utgangen av 12. svangerskapsuke er det to måter å avbryte svangerskapet på…” – dette er en referanse til Elise Ottesen-Jensen og hennes arbeid for rettigheter og opplysning til kvinner om abort som er et like aktuelt tema i dag. Indirekte blir det stilt spørsmål om hvor langt vi faktisk er kommet i dag i forhold til kvinners rettigheter – ved å ta opp samtidige internasjonale situasjoner som eksempelvis den nye abortloven i Polen som er møtt med store protester.

 

”Google abort. Det er altså selvbestemt abort frem til 12. uke av svangerskapet i Norge. Google abortion! Google abort i Polen. Vi er i skogen. Vi er i fare. What are your options? Kan det tenkes at vi er i skogen nå sammen? Kunne steinen foran deg forandres? Hvor er steinen?” Hun får steinen tilbake fra en i publikum. ”Her er steinen. Steinen er tekst. Hvert ord blir til en Stein. Hva er en stein?”

 

Hun logger seg inn på Mac-en igjen som er gått i hvilemodus. ” Faen! Faen! Faen! Ordene er steinen.” Hun klatrer rundt i rommet, på bord og stoler, og gjentar seg selv. Leser høyt! ”Dette er en stein. Vi er i skogen.” Vi er i fare. Performancen avsluttes ved at Marthe Ramm Fortun tråkker på Mac-en sin og ødelegger den.

Fra en form til en annen 

 

Etter performancen kan vi puste lettet ut. Alle i det store auditoriet har antakeligvis holdt pusten når Marthe Ramm Fortun klatret rundt. Siste del av seminaret er en panelsamtale mellom Maria Kjær Themsen, Jan Verwoert Siv Bugge Vatne og Marthe Ramm Fortun, moderert av Geir Haraldseth. Haraldseth oppsummerer: Under seminaret var vi vitne til forskjellige tilnærminger til kunstverket ”Å flytte et punktum”: Som tittel, gjennom materiale og kontekst. Kjær Themsen påpekte at seminaret var interessant på den måten at det åpnet for veldig forskjellige måter å gå i dialog med kunstverket på.
Ramm Fortuns performance var knyttet til Elise Ottesen-Jensens arbeid gjennom tema prevensjon og abort. Fortun kommenterer egen arbeidsmetode og form som er mye basert på improvisasjon. Hun forklarer at arbeidet ikke skapes på forhånd, men at hun improviserer sammen med publikum, og publikum velger om de vil ta del eller ikke, man får gjør det man vil. Rammen blir selvfølgelig satt på forhånd. Dette ligner samme arbeidsmetode som Bugge Vatne – bruken av intuisjon i kombinasjon med form og materialvalg innenfor en gitt ramme. Et poeng fra Verwoert som kommer frem her er at når man gjør en performance i en forelesningssetting så endres formen og man opplever et slags mellomrom med kunnskap på den ene siden og kunsten på den andre siden. I dette mellomrommet inviteres også vi som betraktere til å ta del i kunstverket, men den situasjonen kan føles merkelig fordi det er vanskelig å intuitivt skulle ta en annen form for ”væren” når vi i utgangspunktet er forberedt på en annen.

 

Det enes til slutt, dog med forskjellige tilnærming og forklaring, om at veien fra en idé til ferdig verk og videre kan fortone seg veldig annerledes enn først tenkt, og at dette er en prosess som ofte baseres på intuisjon og improvisasjon. Når en kunstner og et arbeid kan ta forskjellige former og befinner seg i forskjellige kontekster oppstår det et problematisk gap mellom formene. Samtidig kan dette snodige mellomrommet være med på å skape og forme et verk eller en idé. Det kan derfor være nyttig å bevisstgjøre disse formene og gapet mellom dem. Dette mellomrommet kan sees som forholdet mellom kunst og kunnskapsproduksjon. Når et seminars tema er nettopp forholdet mellom kunst og forsking er det neppe tilfeldig at det starter med en samtale mellom kunstner Vatne Bugge og kritiker Kjær Themsen, og at Verwoerts fremføring og Ramm Fortuns performance står på programmet. Programmet er kuratert som en perfekt balanse mellom kunst og forsking. Sammen åpner de opp forholdet mellom kunst og kunnskapsproduksjon på en interessant måte som jeg håper ikke blir siste gang man ser i en forelesningssal på Universitetet i Stavanger.

Hør seminaret i sin helhet her.

 

Siv Bugge Vatne er en kunstner som ofte bruker historiske kilder, vitenskap og natur i sine arbeider. Hennes tidligere verk er representert i flere offentlige kunstprosjekter og samlinger som Kunstmuseet KUBE, Punkt Ø og Statens Konstråd (Sverige). Hun har studert ved Kunsthøgskolen i Oslo og Gerrit Rietveld Academie i Amsterdam.

Maria Kjær Themsen er kunstkritiker og skriver fast for Weekendavisen, Kunstkritikk.dk og Artforum.com.   Hun er Mag. Art. i Litteraturvitenskap fra Københavns Universitet med fokus på kritiske strategier i samtidskunsten. Hun er forfatter av en lang rekke katalogtekster, artikler og essays om kunst, samt med-redaktør for Danske Kunstnerbøger / Danish Artists’ Books. Kjær Themsen har også kuratert utstillingene SPATIUM. Danish Contemporary Art (2012), Literacy/Illiteracy – the 16th Tallinn Print Triennial (2014), Kumu Art Museum, Estland og Afgang 15, Kunsthal Aarhus, (2015).

Jan Verwoert er professor i kunst og teori ved Kunstakademiet i Oslo. Han er en aktiv kritiker, skribent, foredragsholder og redaktør. Han er forfatter av «Bas Jan Ader: In Search of the Miraculos» (MIT Press/Afterall Books, 2006), essaysamlingen «Tell Me What You Want What You Really Really Want» (Sternberg Press/Piet Zwart Institute, 2010), «Animal Spirits–Fables in the Parlance of Our Time» i samarbeid med Michael Stevenson (Christoph Keller Editions, JRP, Zürich, 2013) og essaysamlingen «Cookie!» utgitt av Sternberg Press/Piet Zwart Institute (2014).

Marthe Ramm Fortun er kunstner og jobber med performance forankret i strukturert improvisasjon, tekst og assemblage. Fortun har vist ved bl.a. Bergen Kunsthall, KW Institute of Contemporary Art, Berlin, Beaux-Arts, Paris, Bozar Center for Fine Arts, Brussel, Stavanger Kunstmuseum, Stavanger, Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden, Museet for Samtidskunst i Oslo og The Sculpture Center i New York. Hun har hatt separatutstilling ved Galerie Jan Dhaese i Ghent, Belgia, og Unge Kunstneres Samfund, Oslo.