Please scroll down for English.
Som en del af mit korte residencyophold i Stavanger i efteråret 2016 besøgte jeg en række kunstnere som er bosat i byen. Jeg kom til frokost i det utroligt flotte og generøse atelierfællesskab Atelierhuset Tou Scene hvor der var lunt hjemmebagt brød og koldt smør, og hvor kaffen er sort som olie. Her mødte jeg en fin gruppe kunstnere, heriblandt Anna Ihle, som netop var flyttet til byen.
Her mange måneder efter kørte jeg forleden med kystbanen til Louisiana i selskab med min gode ven, gallerist Tif Sigfrids, der bor i Los Angeles. Hun havde netop været i Norge på et UKS stipendie, hvor hun blandt andet besøgte Stavanger, og vi talte om Annas praksis og jeg blev så glad for at Tif Sigfrids havde været forbi det samme atelier og havde hørt de samme fortællinger fra Anna Ihle – om det kunstneriske projekt hun laver. Tif Sigfrids fortalte at Anna Ihle havde fortalt hende om at grave efter guld; om at svømme med ænder udskåret i træ. Og jeg forklarede, at jeg over de sidste mange måneder havde forsøgt mig med et interview baseret på en overlevering af handlinger frem for ord – baseret på en anderledes taktil udveksling frem for en digital og virtuel kasten sprog frem og tilbage. Det skulle være et forsøg på at fortsætte den samtale vi havde i Stavanger, eller på at genindspille den, eller at gå den efter. Men tiden er løbet meget stærkt igennem månederne og kalenderen er brændt op. Det blev til to akvarel-spørgsmål fra mig og to svar fra Anna. I mellemtiden blev jeg single efter et fire år langt forhold og jeg rejste blandt andet to gange til Brasilien. Hvad Anna lavede i mellemtiden ved jeg ikke. Men hun har arbejdet. Det ved jeg med sikkerhed. Det var mig, der ikke havde energien til at løfte penslen og dyppe den ned i det blødeste bløde. Jeg kastede mig derfor alligevel ud i at supplere akvarel-spørgsmålene med to spørgsmål af ord sendt i en e-mail. Her følger akvarel-spørgsmål og akvarel-svar samt spørgsmål og svar i ord, som stammer fra dette forår.
Mathias Kryger: Under mit ophold som CAS resident i Stavanger mødtes du og jeg til et studiovisit og efterfølgende spurgte jeg dig om du ville lave et interview med mig som kunne bestå dels af nogle akvareller vi skulle sende med fysisk post frem og tilbage mellem Danmark og Norge. Det var fra min part et ønske om, at aktivere eller manifestere en form for kontakt imellem os men også at lade den kontakt manifestere sig igennem det fysiske rum for transaktion som er postens med systemer, arbejde og konkret håndtering: alle aspekter (system, arbejde og konkret håndtering) som jeg ser som væsentlige aspekter i din praksis som kunstner.
Da vi mødtes talte vi også om kunstarbejdet som en konstruktion som du forsøger at få til at passe ned i en form og en ideologisk ramme som man kender fra det generelle arbejdsmarked. Det er en form som måske kan siges at være kapitalistisk, protestantisk, heteroseksuel i sin strukturering eller noget helt fjerde. Vil du prøve at fortælle om den måde du arbejder på og om hvordan metoden og strukturen for dit arbejde influerer dine værker?
Anna Ihle: Jeg tenker at rammene for arbeidet mitt er en grunnleggende del av praksisen min, og i en to-årsperiode etterstreber jeg en normativ skandinavisk arbeidsuke: En arbeidsuke på 37,5 timer. Rutiner, pauser, avspasering – finansiert av Kulturrådet fra hvor jeg får utbetalt månedlig lønn i denne perioden. Jeg er mer trofast mot disse rammene, enn mine valg av materialer. Jeg tenker at denne strukturen lekker inn i kunsten på ulike måter. I enkelte situasjoner der jeg betaler for arbeidskraft kan det skje at det «å være en god arbeidsgiver» trumfer kunstnerisk kvalitet i det korte løp. Men ettersom jeg ser på definerte og sunne arbeidsvilkår som en integrert del av metoden jeg bruker nå, så vet jeg at kunsten tjener på det i det lange løp. Jeg er pragmatisk, ikke superstreng i forhold til strukturen min. Viktigst er det å finne en struktur som fungerer, at rutinene og livsstilen er bærekraftig. Jeg vil være seig og ikke gjøre ting for fort.
Å håndtere et par kubikkmeter med tre i løpet av en to-årsperiode passer fint i denne formen. Det kan stemme at formen er kapitalistisk, protestantisk og heteroseksuell. Den er også såpass definert, noe som gjør det lettere å se mellomrommene. Jeg tror jeg begynte med en slik tanke; at jeg skulle omfavne noe veldig konvensjonelt for å se hva det gjorde med kunsten — se hvordan denne strukturen påvirker arbeidet. At i stedet for å gjøre motstand mot denne formen, så ville jeg være så tett opp til den som mulig.
Jeg oppdaget tidlig at det var befriende — å ikke la livet handle kun om min praksis, men å lettere fokusere blikket og kroppen min et annet sted etter endt arbeidstid. Det vil si, den konvensjonelle norske oppdelingen av døgnet og arbeidet, føles bra. Jeg vil ikke være en poster child for arbeid 24-7. Opplever derfor formen også som en motstand mot å fylle all tid med arbeid. En større utfordring har vært å finne ut hva fritiden skal fylles med. Hele prosjektet er jo fullfinansiert med statlige midler, og jeg er veldig spent på hvordan jeg vil omdefinere arbeidet mitt i en mindre økonomisk privilegert posisjon. Metoden føles som en utopisk tilstand; takket være fagorganisering av billedkunstnere som har jobbet for arbeidsstipender og lønn for arbeid i denne oljenasjonen.
MK: I dit atelier lå der en masse træ på gulvet og du var i gang med at udskære nogle figurer, vinger, i dette træ og jeg tænkte over graden af intenst håndværk i din relation til materialet. Hvordan går det med det arbejde og er det så ’labour intensive’ som det lyder?
AI: Det går veldig fint mellom treplankene og meg. Over halvparten av de er nå høvlet og limt sammen til en enorm klosse som jeg bearbeider med motorsag. Gleder meg til den delen er ferdig, jeg foretrekker å jobbe uten power tools. Jeg jobber med dette arbeidet fram til desember, da kommer jeg til å ha med arbeidet i en separatutstilling. Tror jeg egentlig kommer til å fortsette med det neste år også. Men at det får hvile litt på galleriet i løpet av den utstillingsperioden.
Å jobbe med tre er noe av det fineste jeg vet, selv om det innebærer litt svette. Det er arbeidet med treskjæringsjern jeg liker best. Jeg liker når treet er stort og tungt, jeg synes det er utrolig heftig at jeg må sitte på det for å få rett vinkel når jeg hugger i det. Fint og skummelt samtidig. Det er utrolig tilfredsstillende å dra i land store arbeider, å bli vettskremt og deretter glad. Materialet tar en del valg for meg, det er deilig. På en måte skriker vel metoden min at jeg elsker begrensninger.
Og kanskje er det derfor jeg sleit med disse akvarellene. Det hørtes gøy ut, og jeg tenkte det var fint å gjøre noe som ikke krevde flere måneders fulltidsarbeid. Litt chillekunst. Men det gjorde meg forvirret. Jeg bestemte meg for å gjøre det etter arbeidstid, og at det skulle være sånne etter- jobben ting. Negler, tinder, sofarelatert. Jeg har en lang historikk av kjærlighetsbrev, så jeg prøvde å tenke på det litt sånn. At jeg skulle sende noe fint i posten. Skrive fint, liksom. På den måten så ble det veldig mislykka. At jeg prøvde å gjøre det som et koselig hobbyprosjekt, men jeg tenkte for masse på det. Det føltes som at jeg lurte meg selv med å plassere det i hobby-segmentet i døgnet mitt. Kunsten tar ikke slutt ved middagstid.
Akvareller i rekkefølge:
Forsidebilde: Anna Ihle
1 & 2: Mathias Kryger
3 & 4: Anna Ihle
5: Mathias Kryger
6-12: Anna Ihle
—
Anna Ihle (f. 1984, Stavanger) har siden 2012 undersøkt arbeidets betydning idag, i relasjon til tidsfordriv og fritid.
I sitt kunstneriske arbeid har hun blant annet hugget i stein, vasket klær, skjært i tre, vasket gull og invitert til samtaler i arbeidsprosessen. På grunn av interessen for arbeidsvilkår, har det vært uunngåelig å ikke interessere seg for hjembyen sin, om oljå som har formet den, og hun flyttet derfor tilbake til Stavanger i 2016. Der jobber hun også med visningsrommet Studio17. Ihle har studert på Konstfack, Stockholm og National Institute of Design, Ahmedabad. Hun har tidligere vist arbeider på blant annet Konsthall C og Uppsala Konstmuseum i Sverige, og NYLO Living Art Museum på Island. I Norge har hun stilt ut på blant annet Spriten Kunsthall, Kunstmuseet i Nord- Trøndelag, Kunstgarasjen og Fotogalleriet.
Mathias Kryger (DK, 1977, Holbæk, bor i København) er kunstner, kurator og kunstkritiker og er for tiden professorvikar på Det Fynske Kunstakademi og fasttilknyttet kunstkritiker på Dagbladet Politiken og det skandinaviske net-tidsskrift for samtidskunst Kunstkritikk.dk.
Mathias Kryger arbejder ofte kollektivt i gruppe- eller duoformationer såsom Acción Gorila (med danser og koreograf Sara Gebran), Back In Dirty Minutes (med kunstner Stefan A. Pedersen) og Guattari Reading Circle (med kunstner Arendse Krabbe). I øjeblikket beskæftiger hen sig med lokale feministiske amatørkabareter under den kolde krig og forholdene mellem Art Brut og nutidens semiokapitalisme samt med pap maché som materiale for portrætter af mænd i teknologi-sektoren. Hen har vist værker og performances på bl.a Museum Ovartaci, Aarhus; Overgaden, København; Museet for Samtidskunst, Roskilde; Aarhus Litteraturcenter; Osloo på Venedig Biennalen; FRAC Champagne Ardenne, Reims; Galleri Tif Sigfrids, Los Angeles; Inkonst, Malmö; 32. Sao Paulo Biennale.
Mathias Kryger har kurateret udstillingen William Forsythe – In the Company of Others på Kunsthal Charlottenborg med værker af blandt andre William Forsythe, Gerard Byrne, Sturtevant, Bruce Nauman og Manon de Boer, samt afgangsudstillingerne på Det Fynske Kunstakademi og Det Kongelige Danske Kunstakademis Billedkunstskoler i 2016. For tiden er hen optaget af arbejdet på en udstilling med Ovartaci, der åbner på Kunsthal Charlottenborg i september 2017.
A few months later I took the coastal railway to Louisiana, accompanied by my good friend, the gallerist Tif Sigfrids, who lives in Los Angeles. She had just been to Norway on a grant from the Norwegian artist organization UKS. The trip included a stay in Stavanger, and we spoke of Anna’s artistic praxis—I was so glad to hear that Tif had been to the same studio and heard the same stories from Anna about her artistic project. According to Tif, Anna had told her all about digging for gold and swimming with ducks carved out of wood. For my part, I explained that I had recently tried to conduct an interview with Anna based on the transmission of actions rather than words—that is, based on an unconventional, tactile exchange rather than on a digital, language-based back-and-forth. It was supposed to be an attempt at continuing the conversation Anna and I had in Stavanger, or to record it anew, or to retrace it. But time had sprinted through those recent months and the calendar had burned up, so the interview ended up being two watercolor questions from me and two watercolor replies from Anna. In the meantime, I had become single after a four-year relationship, and I had traveled to Brazil twice. I don’t know what sort of works Anna had made in the meanwhile. But she had worked. I know that for certain. I was the one who didn’t have the energy to lift my brush and dip it down into the most malleable of materials. I nevertheless made an effort to supplement the watercolor questions with two word-based questions sent via e-mail. What follows here are the watercolor questions and replies, as well as the word-based questions and replies, which stem from this spring.
Mathias Kryger: During my CAS residency in Stavanger, we met during a studio visit, and afterwards I asked you if you wanted to do an interview with me that would partly consist of a few watercolors we would physically send through the mail back and forth between Denmark and Norway. For my part, I wanted to activate or manifest a form of contact between us, but also to let that contact manifest itself through the physical, transactional space of the postal service with its systems, labor, and manual processing— I regard all these aspects (the systems, labor, and manual processing) as essential aspects of your work as an artist.
When we met, we also spoke of artistic work as a construction that you try to adapt to a form and to an ideological framework that one is familiar with from the general labor market. It is a form that, the way it is structured, can perhaps be said to be capitalist, Protestant, heterosexual, and so forth. Could you try to talk about how you work and how your art is influenced by your working method and process?
Anna Ihle: As I see it, my overall working conditions are a fundamental part of my artistic praxis. And over the current two-year periodI have tried to work according to a normal Scandinavian work week of 37.5 hours a week, with work routines, breaks, compensatory time off—all financed by Arts Council Norway, from where I draw a monthly salary during this period. I am more loyal to this general framework than I am in my choice of materials. As I see it, this structure seeps into my art in various ways. In certain situations where I pay for labor, it might happen that “being a good employer” trumps artistic quality in the short term. But since I consider sound, well-defined working conditions to be an integral part of the method I’m using now, I know that my art benefits from it in the long run. I am pragmatic, so I’m not super strict in regard to my work structure. The most important thing is to find a structure that works, that my routines and lifestyle are sustainable. I want to be robust and not do things too quickly.
Handling a few cubic meters of wood over a two-year period fits well into this form. It may well be the case that the form is capitalist, Protestant, and heterosexual. It is also clearly defined, something that makes it easier to see the gaps. I think I started out with the idea that I would embrace something highly conventional in order to see what it did to my art—to see how this structure influences the work. That instead of resisting this form, I would be as close to it as possible.
I discovered early on that it was liberating—not letting life only be about my artistic career, but more easily focusing my gaze and my body somewhere else after the working day was done. What I’m saying is that the conventional Norwegian way of dividing between your day and your work feels good. I don’t want to be a poster child for working 24/7. So that’s why I feel this form is also a resistance against filling all of your time with work. It’s been a greater challenge to find out what to do in my spare time. The entire project is being completely paid for with public funds, and I really wonder how I will redefine my work in a less privileged position. My current work method feels like a state of utopia, made possible by the unionization of visual artists who have worked to establish work grants and salaried work in this oil-rich nation.
Mathias Kryger: In your studio there was a good deal of wood on the floor, and you were in the process of carving out some figures—some wings—in this wood, and this made me think of how you relate to the material with intense craftsmanship. How is it going with this work, and is it as labor–intensive as it sounds?
Anna Ihle: Things are just fine between the wooden planks and me! Over half of them have now been planed and glued together into an enormous block that I treat with a chainsaw. I’m looking forward to when that part is over—I prefer to work without power tools. I’ll be working on this until December, when I’ll be presenting this work at a solo exhibition. To be honest, I think I’ll be working on this project next year as well, but it will be getting a little break at the gallery while the exhibition is still on.
Working with wood is one of my favorite things, even though you have to sweat a bit. What I like best is using a wood carving chisel. I like it when the wood is large and heavy—I think it’s really intense that I have to sit on the wood in order to get the right angle when I carve it. It’s both nice and scary. It’s really satisfying finishing up a major work, to be terrified and then happy. The material itself makes a few choices for me, and that’s a relief. In a way, I suppose my work method practically screams that I love limitations.
And this is perhaps why I had a hard time with these watercolors. It sounded fun, and I thought it would be nice to do something that didn’t require several months of full-time work. A bit of chill-out art. But it ended up confusing me. I decided to do it after work, and that it would be a sort of extracurricular project. Something to do while doing my nails, checking out Tinder, hanging out on the couch. I have a long history of love letters, so I tried to think of it a bit like that—that I would send something nice through the mail, like I was writing something nice. And that’s why it totally failed. I thought of doing it like a cozy little hobby project, but I thought about it too much. It felt like I was fooling myself by shoehorning it into the hobby part of my day. Art doesn’t end at dinner time!