Journal

NO
24/04/17 • Public Art : Astrid Helen Windingstad

Stavangers byrom – mer enn skulpturer og gatekunst?

NO
24/04/17 • Public Art : Astrid Helen Windingstad

Stavangers byrom – mer enn skulpturer og gatekunst?

Kunsten i Stavangers byrom består i dag i høy grad av skulpturer og gatekunst. I den følgende teksten setter kunsthistoriker Astrid Helen Windingstad denne kunsten i et historisk perspektiv og spør videre hvordan vi kan tenke inn andre kunstformer i det offentlige uterom. Samtidskunst, mangfold og kvalitet er noen av temaene som blir diskutert i den forbindelse.

Kunst i det offentlige rom og samtidskunst har lenge stått i et komplekst forhold til hverandre. Det mange tradisjonelt forbinder med kunst i det offentlige rom i Norge er utsmykking. Det gjelder da utsmykking både i inne- og uterom. Denne type oppdrag kommer ofte i annen rekke, det vil si at kunsten må tilpasses arkitekturen, stedet eller knyttes til en spesifikk person. Samtidskunsten derimot forbinder vi ofte med museer, gallerier og prosjektrom. For meg virker det som om det råder et utbredt kollektivt perspektiv når det gjelder utsmykking som krever at kunstverket skal tilfredsstille massene, ellers er det ikke ønsket i byrommet. Et offentlig kunstverk blir ofte bedømt som vellykket basert på hvor populært det er eller om det bidrar med en umiddelbar positiv effekt der det er plassert. Slike positive effekter kan være forskjønning, stedsidentitet, fellesskapsverdi etc.

 

For de som er involvert i utsmykkingsoppdraget som produsent eller interessenter på den finansielle siden, ligger verdien ofte i kunstens evne til å være av fysisk og langvarig art, som for eksempel skulpturer. Ofte legges det også stor vekt på avkastningsverdien for videre investeringer. I Stavanger blir det blant annet fokusert mye på gatekunstens evne til å generere turisme. Faktorer som dette er med på å skape et avstandsforhold mellom utsmykkingskunsten og den kunsten vi finner i museer, gallerier og prosjektrom. Utsmykkingsoppdrag skal i stor grad ta hensyn til arkitekturen og brukerne av bygget selv om det ikke alltid passer den kunstneriske prosessen. Dette er med på å skape mistillit til utsmykkingssjangeren hos både kunstnere og kritikere. I stedet for å anerkjenne kunstnerens evne til å skape stedsidentitet. Alle kunstnere evner nødvendigvis ikke å skape stedsidentitet, men målet bør være mangfold og høy kvalitet – erkjennende kunst, heller enn en forskjønning av byrommet.

 

Nuart og gatekunsten kom som et frisk pust gjennom byen, men festivalens gjentagende form og kulminerende synlighet i byen førte i 2016 til en debatt om kunst i det offentlige uterom i lokalavisene og på sosiale medier. Mange tok til orde for at det er nok gatekunst i Stavangers byrom nå, og spørsmålet meldte seg: har gatekunsten blitt like dominerende som skulpturene i Stavanger?

Den offentlige kunstens rolle i Stavanger har variert opp gjennom tidene, men noe mangfold er det ikke snakk om. Skulpturene er svært dominerende i byrommet og med variert kvalitet. Historisk har kunsten i Stavangers byrom i liten grad vært knyttet til sin samtid og samtidskunsten, men vært forbeholdt hedersmonumenter og prydskulpturer. Selv om vi ikke kan snakke om et mangfold forteller disse skulpturene allikevel en historie om sin tid, stedet eller rommet de befinner seg i og kunsten fra samme tid. Først når vi bikker 2000-tallet får Stavangers byrom et nytt dominerende kunstuttrykk. Nuart og gatekunsten kom som et frisk pust gjennom byen, men festivalens gjentagende form og kulminerende synlighet i byen førte i 2016 til en debatt om kunst i det offentlige uterom i lokalavisene og på sosiale medier. Mange tok til orde for at det er nok gatekunst i Stavangers byrom nå, og spørsmålet meldte seg: har gatekunsten blitt like dominerende som skulpturene i Stavanger?

I Stavanger har kunst i det offentlige rom en periode vært ensbetydende med skulpturer Skulpturen som kunst i det offentlige rom har ikke en lang historie i Stavanger om man ser den i forhold til resten av Europa hvor den går tilbake til før antikken. Man har i de greske områdene datert de første storformatskulpturene i marmor og kalkstein til omkring midten av det 7. århundre. 1

  1. Græsk Skulptur, fra dædalistisk til hellenistisk, Bente Kilerich, København 2007. S. 12
I Norge, om man ser skulpturens historie sammen med bildets historie, kan man trekke den tilbake til vikingtidens utsmykkinger på skip, senere til kirker og klostre. Først på begynnelsen av 1800-tallet preges skulpturen i Norge av formspråket til sen-klassisismen med inspirasjon som strekker seg tilbake til antikken. På samme tid var maleriet, litteraturen, musikken og teateret opptatt av å gi utrykk for nasjonale egenart. Slik bryter skulpturen med tidsånden eller Zeitgeist 1
  1. Filosofen Friedrich Hegel (1770-1831) hevder at historien utvikler seg mot et bestemt mål, den absolutte medviten. Dette skjer i trinn eller perioder som er preget av en felles tenke-og opplevelsesmåte som utfolder seg i det han kaller tidsånd eller Zeitgeist. Han mente samtidig at de nasjonale særtrekkene var et område som ikke fulgte denne utviklingen, som var uforanderlig fra periode til periode. Norsk kunsthistorie, bilder og skulptur fra vikingtiden til i dag, Gunnar Danbolt, Det norske samlaget, Oslo 2009. S. 11
som filosofen Friedrich Hegel kalte den. Han var en av de første som begynte å diskutere begrepet om tidsånden. 1
  1. Norsk kunsthistorie, bilder og skulptur fra vikingtiden til i dag, Gunnar Danbolt, Oslo 2009. S. 186
Målet med den offentlige skulpturen har vært forskjønning av byrommet, stedsidentitet og felleskapsverdi, men den har også vært knyttet til makt. Dette var spesielt synlig under nasjonsbyggingen og urbaniseringen som startet på 1850-tallet. Skulpturene ble ofte påkostet av foreninger, byens innbyggere eller legater. Skulpturer ble en del av bymiljøet i velstående byer. Jernfontenen (1866) foran Rosenkildehuset i Stavanger sentrum er et eksempel på denne tradisjonen. 1
  1. Skulpturer i Stavanger, Hild Sørby, Stavanger, 2000. Forord

Situasjonen i Norge var annerledes første halvdel av 1900-tallet. Da gikk mange bort fra klassisismen og skulpturene ble mer moderne i uttrykket. En av grunnene til dette var innflytelse fra Europa og den franske billedhuggeren Auguste Rodin (1840-1917) som skapte impresjonistiske bronseskulpturer med rue overflater som avslørte det utførte arbeidet. Dette var i tråd med maleriets tendens på samme tid – overflaten på maleriet avslørte penselstrøkene. Samtidig fanget skulpturene lys alt etter tiden på døgnet og været, noe som kan ses som en klar parallell til de impresjonistiske øyeblikksmaleriene. 1

  1. Norsk kunsthistorie, bilder og skulptur fra vikingtiden til i dag, Gunnar Danbolt, Oslo 2009. S. 235
På denne tiden ble skulpturen en større del av bymiljøet i Stavanger, da særlig hedersmonumenter av kjente menn. Tidligere professor i estetiske fag ved Universitetet i Stavanger, Hild Sørby skriver i boken Skulpturer i Stavanger at Asbjørn Kloster og Aleksander Kielland var de første som ble hedret med skulpturer, førstnevnte på hjørnet av Kannikgata og Madlaveien i 1912, den andre i torgtrappen i 1928, laget av henholdsvis Valentin Axel Kielland og Magnus Vigrestad. I mellomkrigstiden og etter krigen ble det produsert flere byster av menn som hadde gjort samfunnsnyttig arbeid. Arne Garborg-monumentet (1947) laget av Gunnar Janson og Lars Hertervig-monumentet (1948) laget av Stinius Fredriksen ble reist. Begge skulpturene legger vekt på portrettlikhet og rene formale estetiske trekk, også steinblokkens materialkvalitet ble vektlagt. 1
  1. Skulpturer i Stavanger, Hild Sørby, Stavanger, 2000. Forord.
Dette henger sammen med at det ble fokusert mer på skulpturen som form og ikke bare hvem som ble portrettert. Dette er små tegn på Rodin og modernismens innflytelse.

Det var også i mellomkrigstiden at Stavanger fikk sin første prydskulptur, nemlig Gutten og bukken (1925) i Byparken laget av Stinius Fredriksen. Prydskulpturene skulle være vakre, utsmykke en plass og gi rom for refleksjon. Noen av skulpturenes linjer avslører innflytelse fra Paris på midten av 1920-tallet, men det var det figurative uttrykket og portrettskulpturene av byens store menn som fortsatte å dominere i Stavanger også etter 2. verdenskrig. De aller fleste ble laget av billedhuggere født og/eller bosatt i Stavanger. Det er verdt å merke seg at jeg i arbeidet med denne teksten ikke har funnet en eneste portrettskulptur av en kvinne. Kitty Kielland fikk et minnesmerke så sent som i 1998. Dette kan selvsagt ha flere årsaker – ”som at menn var mest aktive i byens styre og stell, men det skyldes nok også at det var bare menn som bestemte hvem som burde få sinn statue. Menn oppfattet menns innsats som den viktigste.” skriver Sørby. 1

  1. Ibid.
Noen få kvinner er fremstilt som anonyme representanter for sitt kjønn enten som mor, hustru eller husmor. Erik Hauglands husmødre ved Olavsbrønnen (1959) er et eksempel på det. Tone Thiis Schjertnes Go´dagen (1983) ved Olavskleiva, eller Kånå som den også blir kalt, er også karakteristisk for denne sjangeren. 1
  1. Ibid.

Moderne skulptur ble introdusert i Stavanger i andre halvdel av 1900-tallet med Sjøfartsmonumentet (1968) av Arnold Haukeland i Vågen (på folkemunne kjent som “regå”), og ikke minst Figure for landscape (1968) av Barbara Hepworth utenfor Stavanger Kunstforenings lokaler i Madlaveien. Disse skulpturene holder høy kunstnerisk kvalitet og fokuserer på form og linjer. Senere kan vi se at modernismen også inspirerer de lokale kunstnerne som Hugo Wathnes’ stålskulptur Vår (1975) utenfor Trelastkompaniets lokaler.

Det skjer en endring i den offentlige utsmykkingen i Stavanger på 1970-tallet. Stavanger kommune vedtok at det skulle settes av en viss prosent av byggesummen for kommunale bygg til kunstnerisk utsmykking. Utsmykkingene på skoler og institusjoner skulle ikke bare være fine å se på, men de skulle også være funksjonelle for brukerne. Målet var å øke trivsel i skolegården og på institusjonen. Et eksempel er Hugo Wathnes Lekeskulptur (1972-80) som finnes i to forskjellige oppstillinger ved Auglend skole og Tjensvoll-senteret. 1

  1. Skulpturer i Stavanger, Hild Sørby, Stavanger, 2000. Forord. S. 45, 46, 49, 51
Til tross for de endringene som kom med introduksjonen av moderne skulptur og kommunalt utsmykkingsutvalg fortsatte den figurative prydskulpturen å dominere i flere tiår etter dette. Også flere av de samme kunstnerne ble brukt gjentatte ganger gjennom en lang periode. For eksempel Hugo Wathne med over 15 skulpturer, Erik Haugland og Ottar Espeland med 8 hver og Ståle Kyllingstad og Magnus Vigrestad med 6 hver.

Ser man bort fra de dominerende prydskulpturene og gjentatt bruk av kunstnere har det blitt reist flere interessante skulpturer på ulike private og offentlige initiativ. Noen av mine favoritter er er Soltre (1984) på Domkirkeplassen av Arne Vinje Gunnerud, 1

  1. Bekostet av Stavanger sparekasse, Norsk kulturråd og Stavanger kommune. Skulpturer i Stavanger, Hild Sørby, Stavanger, 2000. S. 71
Transformasjon (1993) utenfor Hinna videregående skole av Inger Bruun, 1
  1. Realisert med midler av Rogaland fylkeskommune. Skulpturer i Stavanger, Hild Sørby, Stavanger, 2000. S. 105.
Et trinn til (1995) av Paul Brand ved Rådhuset 1
  1. Bekostet av Stavanger kommune med midler fra utsmykkingsfondet for offentlige bygg. Skulpturer i Stavanger, Hild Sørby, Stavanger, 2000. S. 11
og ikke minst Møbius (1997) av Aase Texmon Rygh utenfor Rogaland kunstmuseum (i dag Stavanger kunstmuseum). 1
  1. Bekostet av venneforeningen til Rogaland kunstforening. Skulpturer i Stavanger, Hild Sørby, Stavanger, 2000. S. 121
. Av enkeltskulpturer i senere tid har jeg lyst å nevne House of Clouds av Ulrich Vogl (2013) utenfor Every i Maskinveien 15 på Forus. 1
  1. Initiert av Arve Opdahl og finansiert av Brit Rugland.
og The Messenger av Per Dybvig utenfor Clarion Hotel Air. 1
  1. Initiert av Arve Opdahl og finansiert av Brit Rugland.

Gatekunstfestivalen Nuart – en ny periode for Stavangers byrom

Det som er interessant i Stavanger er når andre former for kunst i det offentlige rom dukker opp på 2000-tallet. Skulpturen er fremdeles dominerende på denne tiden, men får heldigvis selskap av blant annet gatekunsten.

Det vi i dag løst omtaler som gatekunst, har blant annet røtter tilbake til graffitikulturen som vokste frem på begynnelsen av 70-tallet. Graffiti karakteriseres av komplekse og abstrakte bokstavformasjoner, og politiske og allegoriske temaer. Den anerkjente franske graffitikunstneren Tilt er kjent for boblebokstavene inspirert av undergrunnstegneserier. Men dagens gatekunst kan også spores tilbake til ”muralismen” fra begynnelsen av 1900-tallet. En av dem som malte store sosialistiske veggmalerier var den mexicanske kunstneren Diego Rivera. Han var opptatt av kunstens evne til å formidle sosiale og politiske tema når alle andre var opptatt av abstraksjon. Han var også en inspirasjonskilde for kunstnerne som malte veggene på Oslo Rådhus. 1

  1. Gardner’s Art trough the Ages, Fred. S Kleiner, 2010

Nuart ble i 2001 etablert i Stavanger som en søsterfestival til Numusic og hadde de første årene mange forskjellige former. Video-arbeider, popkunst og klubbscener var noe av det som forgikk i forbindelse med festivalen mellom 2001- 2003. Fra 2004 gikk Nuart over til ”New Media”. 1

  1. Eloquent Vandals. A History of Nuart Norway, Red. Marte Danielsen Jølbo, Martyn Reed og Victoria Bugge Øye.Stavanger 2011. S. 13
Etter at Nuart-festivalen begynte å fokusere på gatekunst i 2006 har denne kunstformen gradvis tatt mer og mer plass i Stavangers bybilde. Det var ikke lenger bare skulpturer å se gatelangs i Stavanger. Nuart åpnet for kunst i det offentlige rom av en helt annen karakter. Denne kunsten var ikke permanent og statisk som skulpturene, men flyktig og temporær. Malingen som ofte brukes av gatekunstnerne slites bort med tiden av vær og vind. Festivalen er en internasjonal gatekunstfestival som arrangeres årlig i Stavanger. Hvert år inviteres nasjonale og internasjonale kunstnere som ofte opererer utenfor den tradisjonelle kunstinstitusjonen til å delta. Det legges til rette for aktive, kreative og intellektuelle miljø, enten det betegnes som graffiti, aktivisme eller veggmaleri. Festivalen drives ved hjelp av midler fra Stavanger kommune, Norsk kulturråd, Rogaland fylkeskommune m.fl. 1
  1. Eloquent Vandals. A History of Nuart Norway, Red. Marte Danielsen Jølbo, Martyn Reed og Victoria Bugge Øye. Stavanger 2011. S. 13-17
Festivalen har vakt oppmerksomhet internasjonalt og vært med på å gjøre Stavanger til en attraktiv gatekunstby i gatekunstmiljøet, men også for turisme generelt. Festivalen har klart og engasjere en stor del av Stavangers innbyggere i alle aldre. Med festivalens 16 år ”på baken” er det en god del gatekunst å se i Stavangers gater selv om mange av de eldste verkene har blitt malt over eller gradvis falmet av vær og vind. I Stavanger sentrum og Østre bydel finner vi i dag over 40 ”street work”. 1
  1. Street work map 2016. http://www.nuartfestival.no/profiled-articles---right-column/street-work-map-2016

Tou Scene har siden oppstarten fungert som Nuarts midlertidige galleri med unntak av noen få år hvor festivalens utstilling har blitt vist andre steder. Hjemmelagde stensiler og spraymaling ble fra starten av en del av festivalen med kunstnere som norske Pøbel, Dolk og Mir, samt britiske Nick Walker. I 2007 samarbeidet festivalen med Rogaland Kunstmuseum (i dag Stavanger Kunstmuseum), og med museumsutstillingen fikk Nuart et helt nytt publikum – alt fra barnehager til pensjonister besøkte utstillingen i museet. Blant annet deltok porselensmaler og skulptør Charles Krafft og kunstner-duoen Herakut fikk sitt gjennombrudd dette året med sin blanding av pensel og spray-arbeider. Året etter flyttet Nuart tilbake til Tou Scene og for første gang tok man i bruk ølhallene. Mange av kunstnerne jobbet både inne i ølhallen og ute i gatene som Chris Stain og Know Hope. Det dukket det opp poetiske pappfigurer, en båt ble malt med kjærlighetsbudskap i tillegg til malerier og ‘paste-ups’. 1

  1. Eloquent Vandals. A History of Nuart Norway, Red. Marte Danielsen Jølbo, Martyn Reed og Victoria Bugge Øye. Stavanger 2011. S. 27,67,129,193

I 2010 pumpet festivalen opp musklene og ble mer synlig i gatebildet da det ble laget ti store veggmalerier på gamle fabrikker og havnebygg i Østre bydel, og det ble for første gang arrangert en guidet tur til gatekunstverkene. 1

  1. Eloquent Vandals. A History of Nuart Norway, Red. Marte Danielsen Jølbo, Martyn Reed og Victoria Bugge Øye. Stavanger 2011. S. 249
Fra 2011 til 2016 fortsatte Nuart å kombinere en innendørsutstilling med kunst på fasader i byrommet. Ølhallene på Tou Scene er blitt fast innendørs arena, men i tillegg til gatene i Stavanger blir det også arbeidet i omegnen. Samarbeid med Hå gamle prestegård resulterte i at Obrestad fyr ble dekorert av britiske Lucy McLauchlan i 2011, og kunstnerduoen Ella & Pitr laget et gigantisk arbeid på taket til Block Berge Bygg på Klepp i 2015. Særlig sjablongarbeider dominerer i perioden, eksempelvis norske Martin Whatson og britiske Dotmasters, sammen med store veggmalerier av eksempelvis etan cru, australske Fintan Magee og en av mine favoritter; spanske Borondo. Andre verdt å nevne er de franske graffitikunstnerne Mathieu Tremblin og Tilt, samt konseptkunst fra britiske Robert Montgomery og amerikanske Jordan Seiler. Nuart arrangerer også tilleggsarrangementer i forbindelse med festivalen som filmvisninger, forelesninger, kunstnerpresentasjoner, paneldebatter og workshops. 1
  1. Artist, Nuart nettsider. http://www.nuartfestival.no/artists

Kunsten i Stavangers byrom har med gatekunsten fått et nærere forhold til samtiden og et internasjonalt gatekunstmiljø, men etter som årene går uteblir kunstmangfoldet. Da er det ikke så rart at spørsmålet om det er nok gatekunst nå dukker opp.

Kan kunst i det offentlige rom være mer enn skulpturer og gatekunst?

Med dette spørsmålet dukker det også opp andre spørsmål. Må kunst i det offentlig rom vare evig eller være smukk? Hvordan kan man skape et større kunstmangfold, og hva innebærer et slikt mangfold i det offentlige uterom? Gatekunsten står ikke igjen på samme måten som en skulptur, men gjennom samtaler, tekster, bildedokumentasjon etc. Utsmykking av uterommet er sjelden målet med gatekunsten – den er ofte samfunnskritisk. Samtidig innehar gatekunsten utsmykkingsevnen – den er ofte dekorativ. Kunst i det offentlige rom, både i Stavanger og ellers i Norge, har i lengre tid vært på vei bort fra en slik ren utsmykkingsfunksjon og sådan nærmet seg samtidskunsten. Det skjer mye nasjonalt og internasjonalt på feltet, men jeg vil understreke at det er et viktig poeng å bruke lokale aktører, kunstnere og konsulenter fordi det skaper lokale jobber og forankrer verdier, som er med på å bygge opp et godt lokalmiljø. Samtidig kan det være fruktbart å bringe nasjonale og internasjonale kunstnere, kuratorer og konsulenter til den lokale scenen, lære av andre og se utover for inspirasjon, noe Nuart for eksempel har vært flinke til. Ved å bruke et større nettverk vil vi kanskje også kunne se flere lokale kunstnere på den nasjonale og internasjonale arenaen?

Sett bort fra all gatekunsten man finner i Stavanger viser historien en overvekt av skulpturer med varierende kvalitet. Dette er stort sett tilfelle også i resten av Norge, men i dag kan det virke som om kunst i det offentlige rom i større grad ønsker å gå i dialog med byrommet og dets innbyggere. Dette innebærer blant annet at den offentlige kunsten er samtidsorientert med tanke på sin kontekst, og at den aktivt stiller spørsmål som engasjerer dem som beveger seg i det offentlige rom. Det finnes flere eksempler på prosjekter i Stavangers byrom med interessante formater og samtidskonsept som bidrar til å skape mangfold.

Et nyere skulpturprosjekt skiller seg fra de andre skulpturene i Stavangers byrom fordi det har et moderne uttrykk med bredt fokus på konsept og kontekst, nemlig verket Broken Column av Antony Gormley som ble ferdigstilt i 2003. 1

  1. Skulpturprosjektet er resultatet av et privat initiativ og ble finansiert med støtte fra Christian Bjelland og Ådne Kverneland, samt Stavanger kommune. https://no.wikipedia.org/wiki/Broken_Column
Skulpturene representerer ikke noen spesifikke personer, men hver skulptur påpeker et menneskets plass i byrommet. Slik rettes oppmerksomheten mot konteksten skulpturene befinner seg i – ikke de iboende kvalitetene i en skulptur som har vært vanlig opp gjennom historien. Broken Column består av 23 skulpturer i sandblåst jern, plassert på ulike steder i Stavanger. Skulpturene markerer høydeforskjellene fra havets overflate og opp til Stavanger kunstmuseum. Terrenget stiger i høydemeter fra havets overflate og opp til Stavanger kunstmuseum, og det er plassert ut en jernmann for hver kroppshøyde (1,95 meter). De 23 skulpturene markerer slik høydeforskjellen fra museet til havet. Alle er vendt mot samme himmelretning, og til sammen utgjør de en imaginær brutt søyle. 1
  1. Skulpturparken, Museum Stavanger. http://stavangerkunstmuseum.no/samling/skulpturparken

Både formatet og konseptet til den unge biennalen Screen City er et annet godt eksempel. Screen City ble etablert i Stavanger i 2013 og presenterer kunstverk i det offentlige rom som utforsker forholdet mellom bevegelige bilder, lyd og arkitektur. Biennalens kunstneriske formater søker å utvide grensene for kinoopplevelsen ved å vise kunstfilm utenfor definerte kino- og gallerirom. 1

  1. About, Screen City. http://2017.screencity.no/about/
Mye av samtidskunsten i dag eksperimenterer med bruk av skjermer i bred forstand, og når denne eksperimenteringen tas ut i det offentlige rom blir det ekstra interessant fordi i det offentlige rom må betrakteren forholde seg til en langt mer kompleks kontekst med flere objekter og konkurrerende inntrykk som blir en del av helhetsopplevelsen. Denne helhetsopplevelsen er ment å erfares som et aktivt rom, heller enn ett eller flere objekt satt som en del av kunstverket. På den måte avslører verket seg selv i en tidsmessighet, i stedet for et komplett kunstverk hvor alt er synlig samtidig. På den måte avslører verket seg selv i en tidsmessighet, i stedet for et komplett kunstverk hvor alt er synlig samtidig. Det er spesielt virkningsfullt å ta i bruk mediaskjermer i installasjoner som forgår i det offentlige rom fordi møtene mellom kropper og skjermer skjer over tid og i en større romlig sammenheng. Slik kan en ny måte å betrakte på oppstå. 1
  1. “Me and the city”, http://www.contemporaryartstavanger.no/me-and-the-city/

Et annet interessant kunstprosjekt av aktivistisk art og direkte knyttet til skulpturhistorien i Stavanger, foregikk i 2014 utenfor Kunsthall Stavanger. Barbara Hepworth-skulpturen Figure for Landscape som sto på en sokkel utenfor kunsthallen ble solgt samme år, noe som utløste en voldsom diskusjon lokalt. Den tomme sokkelen som sto igjen etter salget ble utgangspunktet for prosjektet Occupy Landscape som til sammen besto av 17 verk av unge og uetablerte kunstnere. Målet var at det hver uke ble plassert et nytt verk på den historiske grunnen. Prosjektet ble initiert av Siri Borgé og Bente Aanestad, og var de yngre kunstnernes bidrag til debatten rundt salget av Hepworth-skulpturen. I stedet for å bli med i debatten som foregikk i lokale medier, brukte de kunsten som kommunikasjon, ikke ordet. Occupy Landscape ble til uten at Kunsthallen visste om det på forhånd, 1

  1. Norsk Kunstårbok 2016, red., Kjetil Nergaard og Arve Rød, Oslo, 2016.
men var samtidig en støtteerklæring til kunsthallen. Dette prosjektet er interessant fordi det stiller spørsmål i forhold til en engasjerende sak som foregår i samtiden, samtidig som det reiser spørsmål knyttet til et endringsbehov. Dette er det samme endringsbehovet jeg skriver om i denne teksten når det kommer til kunst i det offentlige rom. Prosjektet peker fremover mot en yngre generasjon, og det er ikke permanent eller knyttet fysisk til et sted. Claire Doherty 1
  1. Doherty er grunnlegger og direktør for Situations – en av Storbritannias fremste produsenter av kunstprosjekter knyttet til sted. En viktig del av Situations arbeid er å bedre forholdene for kunstoppdrag i det offentlig rom.
som blant annet har skrevet strategier for Oslo kommune beskriver denne endringen i boken Out of Time, Out of Place: Public Art Now. Der skriver hun at kunst i det offentlige rom kan være samlingspunkt og en katalysator for endring. Kunsten kan selv bidra til å endre tanken om at offentlig kunst ikke må være statisk eller vare evig ved å demonstrere at flyktige øyeblikk kan ha større verdi enn en permanente statiske skulptur. 1
  1. Out of Time, Out of Place: Public Art Now, Claire Doherty, London, 2015.S. 11-12.
Hun påpeker i forlengelse av dette:

…it [kunst i det offentlige rom] gathers a temporary community of interest around it, rather than targeting a specific group; it intervenes within the economic systems that sustain the social order of a place; and it uses the media as a distribution mechanism for a remote audience so that it exists as a story in the collective memory away from its physical locale and time. It is public art – now. 

1

  1. Out of Time, Out of Place: Public Art Now, Claire Doherty, London, 2015. S. 12

Et av prosjektene Doherty nevner i boken som bærer med seg de ovennevnte kvalitetene finner sted i Nord-Norge; Sørfinnset skole / the nord land Prosjektet har høstet internasjonal anerkjennelse fordi det forener krefter fra samtidskunstdiskursen med ressurser i den lokale konteksten i Nordland — det vektlegger dialog og engasjement. Samtidig skal eksperimentell form for verdiproduksjon koble ulike tradisjoner og erfaringer, og sentralt i prosjektet står forståelsen av økologi og naturbruk på ulike plan. Dette blir undersøkt gjennom årstidsavhengige aktiviteter, byggevirksomhet, foredrag, konserter, kurs, workshops, utstillinger, ekskursjoner, turer og fester. 1

  1. Out of Time, Out of Place: Public Art Now, Claire Doherty, London 2015. S. 14

Til slutt har jeg lyst å nevne et nyere prosjekt i Stavanger som passer Dohertys beskrivelse av Public Art - Now, nemlig Kulturøya som er et flerårig kulturprosjekt på Sølyst i Stavanger. Sølyst er en liten øy med få beboere, skipsindustri og naturområder med turstier, og prosjektet vil bestå av kulturelle arrangementer og et kunstprogram som har som mål å (re-)aktivisere eksisterende og nye turstier. Kunstprogrammet programmeres på årsbasis, og i 2017 har det tittelen Find Your Eyes, kuratert av Monika Wuhrer fra New York. Hun fokuserer på samarbeidsprosjekter og kunstneriske intervensjoner på øya, og de første kunstnergruppene, bestående av Felipe Mujica og Johanna Unzueta, Songül Boyraz og Peter Höll. Wuhrer ønsker å skape et sosialt miljø hvor kunstnere kan produsere nye kunstverk i dialog med hverandre og i samarbeid med lokalbefolkningen. 1

  1. Om Kulturøya. http://www.kulturoya.no/
Kunstverkene er plassert ute i landskapet på øya. Noen kunstverk har tydelige referanser til for eksempel flyktningkrisen. Andre verk blir en del av landskapet og er vanskelig å få øye på. Man begynner å lure på om noen av objektene er plassert der som en del av et kunstverk, eller om det er andre grunner til at det befinner seg der. Man kan hører mange lyder når man befinner seg på øya – er det tilfeldige lyder eller er det en lydinstallasjon? Dette er spørsmål som dukker opp når man vandrer langs stiene på Sølyst. Jeg synes prosjektet lykkes i å aktivere betrakter når man må lete og lytte etter kunsten, og at det samtidig tvinger frem spørsmål. At kunstnerne går i dialog med hverandre og lokalbefolkningen gjennom prosjektet skaper en ekstra dimensjon av utveksling mellom kunstverkene, lokalbefolkningen,og de tilreisende på mange plan. Det blir spennende å følge prosjektet videre.

Kunst i det offentlige rom som deltar i samtidskunstdiskursen kan være med på å skape mangfold og kvalitet.

 

Prosjekter som Broken Column, Screen City, Occupy Landscape, Sørfinnset skole / the nord land og Kulturøya står ikke igjen i byrommet på samme måten som en tradisjonell skulptur, fordi det ikke er snakk om et konkret objekt som har til hensikt å forskjønne rommet. Disse prosjektene er med på å skape mangfold, dialog, debatt og refleksjon. Kunst i det offentlige rom har gjennom historien vært til glede og fascinasjon for mange, den har irritert og provosert andre. Den er blitt debattert, men også ignorert. Dette er en av kunstens mange kvaliteter. Kunst i det offentlige rom angår flere enn kunst i institusjonen av den enkle grunn at den også er der for de som ikke oppsøker den. Derfor blir den ofte gjenstand for debatt og er nært knyttet til politikk og til politikeren som tar de fleste avgjørelser når det gjelder det som forgår i byrommet, og det inkluderer kunst. Kunst og politikk er ikke nødvendigvis to forskjellige sfærer, men har ofte svært forskjellig interesser. En ting som er felles er at endring står sentralt i utvikling av gode prosjekter. Kunst i det offentlige rom handler om mer enn skulpturer og gatekunst. Behovet for mangfold, kvalitet og erkjennelse betyr mer enn forskjønning av vårt felles byrom. Det har mange har tatt til orde for fra flere hold i Stavanger.

 

All ære til Nuart for å åpne mange dører, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ikke minst for å åpne for en ny og bredere forståelse av kunst i det offentlige rom. Gatekunsten har hjulpet mange med å ta et steg bort fra den tradisjonelle utsmykkingskunsten og stille kritiske spørsmål som angår vår samtid. Kunst i det offentlige rom angår jo alle som ferdes i byrommet, også de som ikke oppsøker den eller krever kvalitet. Derfor er det ekstra viktig at kvaliteten og mangfold kreves fra alle som ønsker å engasjere seg.

 

Litteraturliste:

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie, bilder og skulptur fra vikingtiden til i dag, Samlaget, Oslo 2009.

Doherty, Claire. Out of Time, Out of Place: Public Art Now, Art Books Publishing LtD in association with Situations, UK 2015.

Jølbo, Marte Danielsen, Reed Martyn, Bugge Øye, Victoria. Red., Eloquent Vandals. A History of Nuart Norway, Stavanger 2011.

Kilerich, Bente. Græsk Skulptur, fra dædalistisk til hellenistisk, Gyldendal Danmark, Danmark 2007.

Kleiner, Fred S. Gardner’s Art through the Ages, The Western Edition, Thirteenth Edition, Internasjonal edition 2010

Sørby, Hild. Skulpturer i Stavanger, Stavanger kommune, Stavanger 2000.

Nergaard, kjetil og Rød Arve, Norsk Kunstårbok 2016, Oslo 2016.